Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Hildeng, som døde mandag kveld 79 år gammel, ble aldri noen politikerkjendis, ikke nasjonalt og knapt nok heller i Oslo, selv om hun representerte byen i nasjonalforsamlingen i tre valgperioder og var leder i Oslo Ap fra 1993 til 2000.
LES OGSÅ: «Operaens mor» er død
Saklig og tørr
Jeg ble kjent med henne da hun kom på Stortinget i 1997, jeg var politisk reporter i VG. Det må innrømmes at statsviteren ikke ble en typisk kjæledegge for oss brautende og masete tabloidjournalister. Britt var saklig, tørr og litt hard i formen, og slett ingen karismatiker med folkeforførende evner, men jeg lærte fort at hun kunne være ganske morsom og slagferdig over kaffekoppene i stortingsrestauranten.
Hun ble aldri nevneverdig imøtekommende overfor meg selv om årene gikk, men jeg greide ikke unngå å like henne.
Tross sitt lett knirkende vesen hadde hun makt, det visste alle:
I tillegg til å lede det største fylkeslaget i Ap (hun var nestlederen som rykket til topps da en viss Jens Stoltenberg måtte gå av fordi han ble valgt til nestleder i landspartiet i 1992) og være folkevalgt nasjonalt, satt hun også i partiets mektige sentralstyre.
Det jeg aldri var i stand til å forstå den gang, var hvorfor hun hadde ett standpunkt som hun aldri ga seg på, som hun nærmest monomant stresset på inn- og utpust, ja, hun var en stabeis av de helt sjeldne:
Britt Hildeng mente at den nye Operaen skulle ligge i Bjørvika.
Hjertesak
Det var hennes absolutte hjertesak. Og hovedsak.
Jeg må innrømme at jeg syntes dette standpunktet var temmelig sært.
Hun kjempet jo mot vindmøller!
Ingen seriøse personer med en viss sans for realiteter gikk inn for dette.
I flere tiår hadde den kulturpolitiske kampen stått om å få «Den norske opera og ballett» ut av de altfor små, upraktiske og nedslitte lokalene skjult dypt inne i Folketeaterbygningen på Youngstorget, der den hadde vært siden oppstarten i 1957, med ingen ringere enn Kirsten Flagstad som første sjef.
Alle som skjønte noe som helst gikk jo inn for at at det nye operabygget måtte legges til Vestbanetomta!
Det sa seg jo selv!
Bare dritt!
Det fantes ikke en dritt i Bjørvika.
Eller jo, forresten, det fantes bare dritt i Bjørvika:
Området var en blanding av støyende trafikkmaskin, uformelig byørken og sterkt forurenset sjøvann. Og da er jeg snill. Området lå brakk. Det var Oslo på sitt aller gråeste og tristeste og styggeste, og det sa ikke lite i de tider, vær du sikker.
Jeg fant både standpunktet til Hildeng, og standhaftigheten hun omga det med, som et uttrykk for stormannsgalskap, en vill og tåpelig idé som kun ville føre til at nytt operabygg ble skutt tiår ut i en ukjent framtid.
Hun hadde heller ikke til da maktet å få i nærheten av nok toneangivende krefter med seg på laget.
Alle ville ha Vestbanen
Begge Aps kulturministre på 1990-tallet - Åse Kleveland og Turid Birkeland - gikk inn for Vestbanen. Det gjorde også partifellene i regjeringene de satt i. De fleste andre partier lå på samme linje. Og et nær samlet kulturliv. Det var ikke Davids kamp mot Goliat, det var Davids skabbete hunds kamp mot Goliat.
Dette grimme maktpolitiske bakteppet gjorde tilsynelatende overhodet ikke inntrykk på Britt Hildeng.
Det var Gamle Oslo Ap som på 1980-tallet var de første til å fremme ideen om å legge en ny opera til Bjørvika, stort sett uten å utløse annet enn skuldertrekk og måpende blikk.
Britt Hildeng så det helt annerledes. Hun jobbet intenst for at det skulle bli hele Oslo Aps kampsak, noe det etter hvert ble. Og det var også hun som jobbet opp mot stortingsgruppa, som tilslutt motvillig ga etter for Hildeng og Oslo Aps kampanje, med 41 mot ni stemmer. For etter hvert hadde Britt også maktet å overtale partileder Thorbjørn Jagland til å snu.
Ville bygge opera
I 1997 ble det ny regjering i Norge, den såkalte Sentrumsregjeringen av KrF, Sp og Venstre. Kulturminister ble Sps leder Anne Enger (Lahnstein, den gang). Hun ville bygge opera, hun hadde dårlig tid, hun ville sette i gang nå!
Handlekraften var eksplosiv. Allerede i februar 1998, etter kun få måneder i statsrådsstolen, la hun frem en proposisjon for Stortinget der Sentrumsregjeringen foreslo å bygge ny opera.
På Vestbanen, selvsagt, på tomten der det nye Nasjonalgalleriet ble plassert i stedet.
Ydmykende nederlag
I juni 1998 gikk Enger på et usedvanlig ydmykende nederlag.
Det hele gikk til et varmt sted på sju bokstaver.
Flertallet på Stortinget - faktisk hele 140 av 165 representanter - presterte å vedta at det skulle bygges ny opera - men uten at det ble flertall for hvor den skulle ligge. Med andre ord et vedtak som ikke kunne brukes til noen verdens ting.
Grunnen var at Ap hadde snudd.
Anne Enger hadde gamblet på at Ap ville knele for presset når valget sto mellom opera på Vestbanen, eller ingen opera i det hele tatt. Men hun hadde ikke lagt Britt Hildeng inn i veddemålet.
Men det var heller ikke noe flertall for Bjørvika, en på alle måter langt mer komplisert og dessuten dyrere løsning. Alternativet var dessuten overhodet ikke utredet, og lå på en tomt Staten ikke eide som til alt overmål delvis lå ute i vannet, og uten noen eksisterende eller planlagt infrastruktur rundt seg.
Kulturminister Anne Enger ble fullstendig latterliggjort i alle medier etter nederlaget. Hun hadde dummet seg ut uten ende, det var et mageplask av episke dimensjoner. Men ikke bare Anne fikk svi. Stortingets omdømme fikk kraftig juling denne sommeren.
Poenget var ikke opera
En som nok smilte i skjegget, var Britt Hildeng. Hun hadde fått stoppet operaen på Vestbanen. For henne var ikke poenget opera. Poenget var å gjøre noe med ingenmannslandet Bjørvika, dette handlet om byutvikling i Oslo øst, at ikke alle milliardinvesteringene skulle gå til vestkanten. Operaen var virkemiddelet.
Men også Ap fikk noe å svare for: De hadde stoppet opera på Vestbanen, uten å ha noen troverdig vei mot flertall for Bjørvika. Var det ansvarlig?
Her kom Anne Enger Ap til unnsetning.
Hun gjorde noe som normalt er uhørt for en regjering: Allerede ni måneder etter å ha blitt grundig nedstemt, fremmet hun et nytt forslag til Stortinget - og igjen gikk Regjeringen inn for å legge operaen til Vestbanen!
Men: Nå har Anne Enger fått lagt til noen ytterst viktige momenter som ikke var med i første runde.
Her er den ytterst byråkratiske og nærmest kamuflerte setningen i proposisjon fra mars 1999 som skal forandre østlige del av indre by og Oslos forhold til fjorden for all framtid:
Subsidiær løsning
«Som subsidiær løsning kan Kulturdepartementet anbefale lokalisering i Bjørvika forutsatt at prosjektet kan gjennomføres som et selvstendig byggeprosjekt, om nødvendig frakoplet den øvrige byutviklingen og basert på særskilt reguleringsplan for operahuset».
I juni 1999, rett før representantene tar sommerferie, skal saken stemmes over i Stortinget.
Akkurat som ett år i forveien faller Regjeringens primære forslag om Vestbanen.
Men det subsidiære forslaget om opera i Bjørvika får flertall - med regjeringspartienes og Aps og SVs stemmer!
Jeg tror ikke Britt Hildeng helt og fullt forsto rekkevidden av dette historiske vedtaket.
At det skulle forandre hele bildet vi som bor og lever her har av oss selv, at det skulle bli en by man stolt viste fram hvis man fikk besøk av utlendinger.
Jeg tror ikke hun forsto at senketunnelen skulle fjerne gjennomfartstrafikken fra Oslo sentrums overflate. At vi skulle få nytt Deichmans bibliotek, nytt Munchmuseum, enorme offentlige bade- og rekreasjonsområder, Dronning Eufemies gate, hele Barcode-rekken, mange tusen nye boliger på Sørenga og i Oslo-bukta - ja, en helt ny og lekker og cool bydel reist fra ingenting.
Enestående suksess
Hun kunne ikke vite hvilken enestående suksess dette skulle bli, og jeg vet at hun ble overrasket av alt det fine det førte til.
Britt Hildeng var ikke et geni. Kanskje hadde hun også flaks, men som en kompis av meg pleier å si: Flaks er en egenskap.
Uansett var hun helt ubegripelig sta og framsynt. Hun hadde rett.
Jeg vet, for jeg var helt uenig med henne. Jeg håper jeg får slippe å ta så feil igjen. For det var ikke før jeg fikk se Snøhettas vinnertegninger av det nye operabygget i 2000 at jeg innså hvilken rørete klossmajor av et fjols jeg hadde vært i denne saken.
Jeg er lider generelt av en svakhet for historier der enkeltmenneskers overbevisning og evne og vilje til å overbevise andre fører til politiske vedtak som forandrer verden til det bedre. For:
Hadde operaen ligget på Vestbanen i dag hvis det ikke hadde vært for Britt Hildeng? Ja. Hadde operaen ligget i Bjørvika i dag uten Britt Hildeng? Nei.
Det må være noe å ta med seg i graven.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Kan Raymond virkelig si nei?
Er «Anne på vannet» den mest rundlurte politikeren i Oslo noensinne?
Kirkeristen - et grelt eksempel på offentlig forfall
