Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Og jeg må utsette tittelen «Stor, større, Støre» på ubestemt tid.
Jeg tror ikke den situasjonen som har oppstått etter at Audun Lysbakken valgte å trekke seg i utgangspunktet favoriserer Støre.
Støre er ingen kløpper på røft politisk spill og parlamentariske C-momenter. Som statsminister for en mindretallsregjering med en uavklart parlamentarisk situasjon vil det åpne seg for et politisk spill i Stortinget fra dag én.
Senterpartiet er kongene av politisk spill – og Norges råeste maktparti (nei, det er ikke Ap) – og selv om mange forakter det politiske spillet, så er det hvem som vinner spillet som bestemmer utfallet av de konkrete sakene.
Nå skal den diplomatiske, veloppdragne og ofte ganske godtroende Støre for alvor få bryne seg på Norges desidert minst sentimentale maktpolitikere, både på innsiden i regjeringen, og i Stortinget og Sps partiorganisasjon.
En flertallsregjering kunne tatt mange av de vanskeligste diskusjonene og sakene på bakrommet. Det passer Støres form, gemytt og personlighet godt.
Nå blir det slagsmål i full åpenhet.
Stakkars Jonas!
«Dette er skikkelig synd. Ikke for SV, men for alle velgerne som ønsker en klimapolitikk som monner og reell omfordeling. Jeg mener SV trengs i regjering, men ikke på politikk som ikke skaper forandring. Da kan vi heller få viktige gjennomslag i Stortinget», skriver den store valgvinneren i Oslo, SVs Kari Elisabeth Kaski. SV fikk 13,3 prosent av stemmene her i byen.
Støre sier han «hadde ønsket et annet utfall», og sa gjennom hele valgkampen at hans «førstevalg» var en trepartiregjering.
Til tross for at han ble valgets vinner, og Ap større enn Sp og SV til sammen, så var han altså ikke i stand til å levere et resultat i tråd med hva Ap aller helst ville.
Du skal være svært raus for å kalle dette noe annet enn et politisk nederlag for Støre.
Det er rett og slett en uvanlig dårlig start.
På pressekonferansen klokken 19 onsdag kveld fremsto ikke lenger Støre som den udiskutable sjefen, som han har gjort siden valget 13. september. I Folkets Hus på valgnatten så Støre – for første gang på mange år – ut som om han hadde selvtillit og pondus, som lignet på hvordan han var som utenriksminister.
Nå så Trygve Slagsvold Vedum ut som en vinner, med et svært bredt glis, med god grunn.
Støre så derimot ut som om han hadde fått kjeft av mora si.
I Oslo fikk de fem partiene på rødgrønn side 56,1 prosent av stemmene, til tross for at Sp kun fikk 3,1 prosent.
Nasjonalt fikk de rødgrønne partiene 56,05 prosent av stemmene.
Rødgrønn side fikk 100 av 169 representanter på Stortinget.
Ap, Sp og SV fikk til sammen 89 mandater – du trenger 85 for å få flertall.
Praktisk talt alle i Ap jeg har snakket med siden valgseieren var et faktum, har hatt stor tro på at det ville bli en flertallsregjering. Jeg må si jeg trodde det selv. Og grunnen er at valgresultatet ble som det ble. Det ble et tydelig flertall for disse tre partiene.
Foreløpig kjenner vi ikke alle omstendighetene og detaljene som ligger til grunn for bruddet.
Men uenighet om klima, olje og miljø er naturligvis en hovedforklaring.
Her er det fra før et betydelig skille mellom Ap nasjonalt og Ap i Oslo. Sistnevnte har ønsket seg en langt tydeligere miljøprofil fra landspartiet. Det ligger det ikke an til nå.
Jeg tror Oslo Ap vil følge utviklingen i regjeringsforhandlingene med skrekkblandet fryd.
En trøst kan være at en regjering med bare to partier vil gi betydelig flere statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, også fra Oslo.