Er byens største parti, Oslo Høyre, i ferd med å begå et spektakulært politisk selvmord i full offentlighet?

Det kan vi faktisk ikke utelukke. Det første svaret kan vi få mandag.

Fredag morgen kunne Avisa Oslo bringe en svært oppsiktsvekkende nyhet:

Et angivelig flertall blant Høyres folkevalgte i bystyret vil kaste sin egen gruppeleder, Øystein Sundelin, og dessuten frata ham jobben og inntekten som heltidspolitiker – og det fra og med mandag.

Da skal nemlig Høyres bystyregruppe votere over mistillitsforslaget.

Les også

Kraftig applaus og masse gratulasjoner. Men Inan følte seg kvalm og ført bak lyset

Det vi har vært vitne til så langt er et eksempel på usedvanlig brutal maktutøvelse, ledet an av den forrige lederen av Høyres gruppe, Eirik Lae Solberg, og backet av den nåværende nestlederen i gruppen, Anne Haabeth Rygg, samt flere.

Det er også Rygg som skal bli den nye gruppelederen, hvis opprørerne får det som de vil.

Jeg har verken forutsetninger for, eller et ønske om, å mene noe om hvem som er best egnet til lede Høyres bystyregruppe. Det kan hende det er Øystein Sundelin, det kan hende det er Anne Rygg. Det kan hende det er ingen av dem.

Den politiske prosessen her er det imidlertid grunn til å stille store spørsmålstegn ved.

For det første er det ganske underlig at det er mannen som tapte valget i 2019, daværende byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg, som har ledet opprøret mot sin etterfølger, og som selv har reist rundt for å få representanter og vararepresentanter til å signere oppropet. Det sier seg selv at legitimiteten i opprøret hadde vært en annen dersom det var fremtidens kvinner og menn i Oslo Høyre som ledet an.

For det andre er det lite tillitvekkende for prosessen når det kommer fram at lederen i Oslo Høyre, stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, ikke ble informert før mistillitsforslaget forelå fredag morgen. Høyres bystyregruppe styrer seg selv, som folkevalgte. Men i en sunn og god organisasjonskultur orienterer man partilederen før man setter i gang et leven som absolutt har potensial til å kunne påvirke Høyres oppslutning i hovedstaden i valget til høsten. Særlig når opprørsgeneral Eirik Lae Solberg er Heidi Nordby Lundes nestleder i Oslo Høyre.

For det tredje er det selve brutaliteten i maktutøvelsen, både ved å ordbruken – skriftlige beskyldninger om løgn – og grepet med å gjøre Sundelin arbeidsløs og æreløs. Kan alt dette virkelig dette være nødvendig? Bør ikke et borgerlig, moderat og konservativt parti som Oslo Høyre opptre med større grad av eleganse, verdighet og behendighet? I det etiske regelverket til Oslo Høyre står det: «Vi skal bidra til en positiv og inkluderende organisasjonskultur, oppmuntre til ærlige og tydelige tilbakemeldinger og avstå fra negativ personkarakteristikk». Jeg får inntrykk av at det er sterk vilje til konflikt her.

For det fjerde, og kanskje aller det mest spesielle i hele prosessen: Opprørerne går langt lengre enn å foreslå å fjerne Sundelin. De har samtidig i detalj foreslått hvem som skal ha de nye og godt gasjerte jobbene som heltidspolitikere i Rådhuset. Så de fleste av de toneangivende opprørerne er de samme som vil få opprykk (dog ikke Lae Solberg). Dette er ikke tillitvekkende saksbehandling av våre folkevalgte uansett hva man ellers måtte mene om denne konflikten.

Høyre satt på makten i 18 år i Oslo før Aps Raymond Johansen og hans rødgrønne koalisjon vant valget i 2015, og fikk fornyet tillit av Oslos borgere i 2019.

Eirik Lae Solberg ledet opposisjonen i bystyret fra i fire år, men Høyre fikk en tilbakegang på seks prosentpoeng i 2019, og Solbergs drøm om å bli byrådsleder var knust. 92.833 sjeler stemte på Høyre. Med 25,4 prosent i oppslutning ble Høyre klart størst, men det hjalp så lite, ettersom koalisjonen ikke var sterk nok. Partneren Oslo Frp fikk for eksempel 5,3 prosent av stemmene!

Kort tid etterpå trakk Eirik Lae Solberg seg og begynte som rådgiver i Deloitte.

De to siste valgene har veien til makt gått tvers gjennom disse tre ordene i Oslo:

Bil.

Parkering.

MDG.

Ingen temaer engasjerer Oslos borgere mer, enten de bor på Ullern, Søndre Nordstrand, Alna eller i og rundt sentrum.

Og splittelsen i hvordan man stiller seg til bil, parkering og MDG herjer i mange partier, bare spør Oslo Ap!

Men bil, parkering og MDG er også kjernen i den politiske delen av konflikten mellom Øystein Sundelin og Eirik Lae Solberg om Oslo Høyres sjel. Sundelin ønsker et Høyre som fremstår mer urbant, grønt og moderne, mens Solberg står for en mer tradisjonell opposisjonspolitikk med krystallklar front mot Byrådets politikk innen miljø og samferdsel. Sundelin ønsker en mer forsonende tone overfor Raymond Johansen og Lan Marie Berg.

Jeg har i helgen også snakket med sentrale politikere i Oslo Ap. De sammenligner den overraskende maktkampen i Oslo Høyre nå med sin egen situasjon da de befant seg i opposisjon i 18 år. Oslo Ap var krasse og aggressive i sin motstand mot alt det borgerlige byrådet kom med. Problemet var bare at innbyggerne i Oslo ikke kjente seg igjen i Aps virkelighetsbeskrivelse. Etterhvert ble det å tape en valg en vane for Ap.

For alt jeg vet er ikke Aps vanskjebne overførbar til Høyre i dag. Kanskje kan Høyre vinne terreng på å være tilhengere av flere parkeringsplasser i sentrum, mindre bruk av beboerparkering og lavere bompengetakster? Eller kanskje ikke?

Men for Oslo Høyre som stortingsparti – Eirik Lae Solberg er nominert på 7. plass – og for Høyre som nasjonalt parti i stortingsvalget, ligger også dette elementet i potten når Oslo Høyres bystyregruppe mandag kveld skal ta det som kan bli et skjebnesvangert valg.

Politisk selvmord?

Ja, hvis Oslo Høyre ikke klarer å komme seg gjennom denne krisen på en fornuftig måte, så er det en åpenbar mulighet, uansett hvem av dem som står igjen som seierherrer denne uken.