Christian Tybring-Gjedde og Jon Helgheim har de to øverste plassene på listen i byen som ved kommunevalget i 2019 ga Frp stusselige 5,3 prosent av stemmene.

Førstnevnte har i svært mange år vært en av Frps mest uttalte og synlige innvandringsmotstandere, og har åpent tilhørt den fløyen av partiet som har innvandring som viktigste sak.

Helgheim, som er fra Hokksund og i dag representerer Buskerud på Stortinget - men ble vraket, vil i valgkampen ikke ha noe valg, ettersom han er utpekt til Frps innvandringspolitiske talsmann på Stortinget.

Så sent som på fredag gikk Helgheim ut i Avisa Oslo og krevde full innvandringsstopp i byen.

Det ligger med andre ord an til forvirring rundt Frps profil i tiden fram til Oslos stemmeberettigede borgere går til urnene den 13. september.

Jeg er fascinert av de nye signalene fra Sylvi Listhaug. Før landsmøtet uttalte hun til TV 2:

– Det viktigste er rett og slett at vi «bredder» ut politikken og viser fram alle de gode sakene som vi er opptatt av, ikke minst helse og eldre, men skolepolitikk bør vi også snakke mer om”.

Hun sier rett ut at det fra nå av er Helgheim, ikke henne selv, som først og fremst skal fronte innvandringspolitikken i Frp.

Jeg er fascinert av disse signalene fordi de innebærer en enorm politisk innrømmelse, særlig når den kommer fra Frp:

Et for ensidig fokus på innvandring gir kort og godt for lav oppslutning på valgdagen. Og i særlig grad gjelder det i Oslo.

Innrømmelsen bygger ikke bare på erkjennelsen av at Frps potensielle velgere mener at et for ensidig fokus på innvandring får partiet til å fremstå for smalt, for ensporet. Den bygger også på erkjennelsen av at for hard retorikk i innvandringspolitikken støter potensielle velgere vekk fra Frp.

Ved bordene i stortingsrestauranten, i gangene og på kontorene har jeg hatt utrolig mange samtaler med representanter og rådgivere som de siste ordene har gitt uttrykk for det samme synet:

Der Frp snakker mest - og mest intenst - om innvandring, gjør partiet det dårligst, som i Oslo. Der partiet gjør det best, som i Møre og Romsdal og Rogaland, er innvandring bare en av mange saker, og aldri den viktigste, påpekes det av Frps egne folk.

Du skal som journalist ha vært politisk døv på begge ørene hvis du ikke har fått med deg at dette har vært og fortsatt er et utbredt syn i deler av partiet.

Rett før det forsinkede landsmøtet i partiet i fjor høst, gjorde jeg et intervju i VG med han som nå blir Listhaugs 1. nestleder, tidligere samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (som også bor i Oslo).

Tittelen var: «Vil ha et mildere Frp som snakker med innestemme om innvandring».

Jeg husker særlig dette sitatet fra intervjuet:

– Jeg tror at dersom man fremstår litt ensporet på ett tema, så mister man appell. Folk flest trenger også å høre hva man skal gjøre med skole, barnehager, lokale veier. Der tror jeg at gode Frp-fylker som Møre og Romsdal og Rogaland klarer å ha et bredere spekter av saker å spille på. For folk er opptatt av arbeidsplasser, lokal verdiskaping, av skoleveien. Hvis det eneste Oslo Frp kommer gjennom lydmuren med er innvandringssaker, så er det veldig mange folk som tenker at det er riktig, men man må ha noe mer.

Jeg overdriver ikke når jeg sier at svært mange av dem i Frp jeg har snakket med som har ønsket mer “innestemme” om innvandringspolitikken, ønsket at det var Solvik-Olsen som skulle ta over etter Siv Jensen.

Og en av grunnene var nettopp at de fryktet at Listhaug ville stå på samme linje som Christian Tybring-Gjedde i innvandringspolitikken.

Derfor er det dobbelt fascinerende når Listhaug nå varsler ny kurs, med mer satsing på myke saker som helse, eldre og skole.

Sylvi Listhaug, som til tross for at hun har bodd i Oslo nærmere 20 år stiller til valg i Møre og Romsdal, erstatter Siv Jensen fra Oslo. Jensen har aldri fremstått som rabiat i innvandringspolitikken. Selv om hun har stått på Frps politikk, forbindes Siv Jensen med en rekke andre saker enn dette.

Med Listhaug har det vært annerledes. Det var i perioden hun var innvandringsminister, fra 2015 til 2018, hun fikk sitt gjennombrudd. I andre jobber har hun gjerne blitt ganske så usynlig. Listhaug har vært bevisst konfliktsøkende når det gjelder de fleste sider ved innvandring. Dette har også merket henne som politiker.

I mars 2018 måtte hun gå av som justisminister etter å ha postet en melding på Facebook der hun sa at Ap satte terroristers rettigheter over nasjonens sikkerhet. I januar 2020 trakk Frp seg ut fra Erna Solbergs regjering, fordi regjeringen ville la én IS-kvinne få komme til Norge.

Ikke siden daværende statsminister Thorbjørn Jagland satte en oppslutning på 36,9 prosent som et ultimatum til velgerne, har vi sett et parti som på mer spektakulært vis har gitt fra seg makten og latt andre få den.

Siden har oppslutningen om Frp bare fortsatt å falle, både nasjonalt og i Oslo. I en måling Avisa Oslo publiserte i april, fikk Frp 8,3 prosent i Oslo. Det holder til at både Tybring-Gjedde og Helgheim kommer inn, men er selvsagt skuffende når man fremstiller seg som et parti “for folk flest”.

Frp har ligget vesentlig lavere i hovedstaden enn ellers i landet ved flere valg. Kan det ha noe å gjøre med at det flere innvandrere - både i antall og andel - enn det gjør i Norge forøvrig? Kan det ha noe å gjøre med at det er over 50 år siden de første pakistanerne kom som arbeidsinnvandrere? Kan det ha noe å gjøre med at folk i Oslo i snitt er mer postive til innvandrere enn landsgjennomsnittet?

Nå vil ikke Frp og Listhaug si noe om hvilket regjeringsalternativ de støtter. Hvordan de selv skal komme seg tilbake til regjeringskontorene, finnes det ingen plan for. Tidligere støttet man borgerlig side. Nå vil man ikke si om man foretrekker dagens regjering eller en rødgrønn regjering.

Dette er, for å si det forsiktig, forvirrende.

På samme måte som det er forvirrende at Listhaug sier at nå skal hun snakke mindre om innvandring, Frp må “bredde” politikken og profilen sin, og så stiller man med Christian Tybring-Gjedde og Jon Helgheim på topp i Oslo.

Forvirrende, men også interessant.

Les også

Hjemme hos den avtroppende FrP-lederen: – Man spør ikke mannlige politikere om sånt