Det gikk mot jul på Nationaltheatret. Men stemningen var mer preget av «De besatte» enn av «Reisen til julestjernen» - mye på grunn av en vrien oppsigelsessak.

Skuespiller sto mot skuespiller, raddisene mot de mer konservative - og sjefen sjøl, Toralv Maurstad, befant seg i stridens sentrum. Den gangen han var teatersjef på Nationaltheatret (fra 1978 til 1986) og undertegnede var statist.

At han trivdes i den rollen, er kanskje å ta litt sterkt i. Men det virket ikke som om den plaget ham, heller. For i motsetning til den engstelige Ludvig, som han så suverent ga stemme til i Flåklypa-filmen, var ikke Maurstad den som dro seg baklengs inn i faulekassa når han møtte motbør.

Han stakk heller det livlige fjeset sitt fram i rampelyset, en posisjon han elsket, tok over regien på hele forestillingen og leverte en replikk det luktet svidd av.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hva ville Toralv si i den tradisjonelle juletalen?

Nå nærmet altså den tradisjonelle julefeiringen seg for kjente og mindre kjente utøvere blant Thalias tallrike flokk av tjenere, oss statister inkludert. Det ble flagget med boikott-trusler og det som verre var - men dengang ei; teatersjefen tillyste fest i foajeen, som alltid. The show must go on.

Så opprant festdagen. Besetningen var forbausende fulltallig, selv enkelte av de mest framskredne på motstandsfrontens venstre side glimret ikke ved sitt fravær.

Kanskje var noe av grunnen til det solide oppmøtet en ganske frisk servering av gratis børst. Men vel så tiltrekkende på mange var nok den helt spesielle stemningen som nå dirret gjennom hele teateret: Hva ville Toralv si, når han skulle holde den tradisjonelle juletalen?

Så slo Toralf på et av sine glass

At han ikke ville holde kjeft, var det ingen som tvilte på. Men hva ville budskapet være; evig eies kun det tapte - eller sterkest er den som står alene? Og ikke minst: hvordan ville han levere sine replikker til denne helt spesielle forestillingen?

Det ble skålet og småpratet, sladret og sludret, alt mens anegalleriet på foajeens vegger med malerier av berømtheter som Joahnne Dybwad og Johan Halvorsen bivånet det hele med stoisk ro. De hadde vel vært ute en vinterkveld, de også.

Så slo Toralf på et av sine glass - og hvis min hukommelse ikke spiller meg altfor mange puss, forløp forestillingen omtrent som følger: «Jeg skal ikke holde noen tale. Men jeg skal lese et eventyr», sa Toralv. Så leste han eventyret om Gutten og Fanden - med en innlevelse ingen andre hverken før eller siden kunne gjøre ham etter- og avsluttet med følgende replikk:

«Det var visst en fanden i den nøtta, sa smeden. Ja, det var det, sa guttten.»

Forsamlingen ga seg ende over. Det var som om alt av pigger og motsetninger forsvant. Makan! Julefreden seg inn over høy og lav, blant stjerner og blant støv. Selv Maos venner blant teaterteknikere og skuespillerspirer trakk på smilebåndet, alt mens de posisjonerte seg for å komme foran i køen til kveldens bakkanal på Casino. Og alle var enige om anmeldelsen av Toralv sjefsforestilling: Klar sekser! Takker og bukker, Toralv Maurstad!

Gutten og Fanden er ett av eventyrene som har gjort sterkest inntrykk på meg. Det kan jeg takke Toralv Maurstad for.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Vi ville kjøpe og restaurere det forfalne bygget. Oslo kommune sa nei

Les også

Jeg flyttet til det forhåndsdømte, utskjelte og neglisjerte stedet i Oslo

Les også

På T-banen satt en ung mor som hadde det vondt