Min far kom til Norge fra Pakistan på 50-tallet mens jeg kom hit som tiåring. I løpet av de førti årene jeg har bodd her har jeg aldri måttet ta stilling til om jeg er norsk, pakistaner eller norsk-pakistaner. Det har rett og slett aldri vært et tema.

Derimot har jeg av og til blitt spurt om hvilket land jeg opprinnelig er ifra. Ikke så rart med tanke på mitt utseende og navn. Slik sett er jeg muligens en norsk-pakistaner. Ikke fordi dette stemmer med min forståelse av hvem jeg er, men fordi dette er den mest brukte karakteristikken av nordmenn med pakistanske aner. Kanskje «norsk pakistaner» hadde vært en mer treffende beskrivelse av meg?

Men uansett hvordan man velger å definere meg, vil jeg alltid se på Norge som mitt hjemland. For hva annet kan man kalle et land som man føler seg hjemme i, om ikke «hjemland»?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Da jeg spurte mine tre unge barn om hva de ønsket å identifisere seg som svarte den ene norsk, den andre norsk-pakistaner, og den tredje antydet at han var en verdensborger. Dette viser meg hvor ulikt de unge føler og mener om identitet, men også at de ønsker å bli tatt på alvor med den definisjonen de selv velger.

Nettopp derfor er det viktig å også respektere valget til de som føler som Avisa Oslos debattredaktør Fawad Ashraf i debatten om norskhet. Ikke ved å vise mistillit eller legge ord i munnen på dem, slik som Abid Raja har gjort, men ved å prøve å forstå deres valg uansett hvor uenig man måtte være i det valget.

Mye har forandret seg i løpet av de tre generasjonene min familie har bodd i Oslo. Båsene som minoritetsungdom blir satt i av andre, og merkelappene som blir benyttet av samfunnet er muligens gått ut på dato. I dag bør vi kunne gi barn og unge valget med å kunne definere sin egen identitet uavhengig av hva vi voksne mener, men samtidig invitere dem inn i et fellesskap som overgår alle identitetsmarkører.

Har vi voksne kuppet en av de viktigste debattene om mangfold?

I debatten om en norsk identitet er det interessant å se at ungdommer med minoritetsbakgrunn som ellers ofte havner i søkelyset, ikke har blitt gitt noe oppmerksomhet av media. Dette har fått meg til å undre om ikke vi over 30 rett og slett har klart å kuppe en av de viktigste debattene om det mangfoldige Norge.

I debatten hittil har vi sett godt voksne med minoritetsbakgrunn holde en aldri så lite skjennepreken for dagens minoritetsungdom. Det er ingen hemmelighet at en del foreldre med bakgrunn fra det indiske subkontinentet har en mastergrad i å manipulere sine barn gjennom å gi dem dårlig samvittighet, når enn de ser at ting ikke går deres vei. For ikke å glemme den klassiske spikeren i kista: «Hva vil folk si?»

I NRKs Debatten forrige tirsdag fikk man se en litt annerledes vri på denne typen umyndiggjøring, eller forsøk på å spille på de unges samvittighet. Abid Raja henviste gjentatte ganger til hva hans generasjon av innvandrere hadde ofret for at dagens minoritetsungdom kunne oppnå suksess i det norske samfunnet.

Det hadde kanskje vært en idé om Raja prøvde å vise en reell interesse og ikke minst nysgjerrighet for hvordan det norske samfunnet ser ut anno 2022. Istedenfor ble Fawad Ashraf sitt ønske om å ikke lenger definere seg som norsk gjentatte ganger, ubevisst eller bevisst, misforstått og definert som farlig og bekymringsfullt av Raja.

Ashraf skulle heller bli påminnet om hvor takknemlig han måtte være ovenfor foreldregenerasjonen og det norske samfunnet som banet vei for ham slik at han kunne oppnå de samme godene som resten av den etnisk norske befolkningen i landet.

Ja, for hvordan kunne Ashraf våge å komme med en slik ytring, vel vitende om at han ikke kan bite hånden som mater ham!

Et bærekraftig fellesskap skapes av gjensidig respekt og tillit

Det å ha definisjonsmakten over sin egen identitet bunner i noe typisk norsk, nemlig dyrking av individet. Derfor var det litt ironisk å høre Raja definere sin identitet, og samtidig kritisere Ashraf for å ønske å gjøre det samme.

Raja og Shazia Majid hadde likevel gode poeng om at rammen som omfavner det å være norsk bør utvides. Bare synd at Raja brukte det meste av sin tid til å mistenkeliggjøre Ashraf, og tillegge ham meninger han ikke hadde. Hadde Raja ikke vært så bastant i sine antagelser om Ashraf kunne diskusjonen på NRK ha blitt mye mer lærerikt og givende. Det lønner seg som oftest å ha en mer ydmyk fremgangsmåte i diskusjoner enn det Venstre-politikeren viste.

VG-journalist Xueqi Pang var inne på noe ytterst viktig da hun beskrev identitet som noe flytende og skiftende. For om identitet ikke har en fast og rigid form, bør ikke da rammeverket som er tiltenkt en identitet også være like justerbar og tilpasningsdyktig? Og om det for noen er viktig å ikke definere seg som norsk i 2022 bør da ikke rammen for norskhet kunne utvides slik at den også rammer inn disse?

Et bærekraftig fellesskap skapes tross alt av individer der meningsforskjeller ikke definerer samholdet, men der den gjensidige respekten og tilliten til hverandre er mer avgjørende.

Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Derfor vekker debatten om norskhet sterke følelser blant etniske nordmenn

Les også

Ny trikk er mindre moro for den som nesten ikke har råd til å gå om bord

Les også

Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø