Et stort stikk for meg, og et bitte, bitte, bitte lite stikk for hele menneskeheten. Sånn kjentes det ut da Pfizer-vaksinen i et støt ble pumpet inn i armen min 19:10 ved Gamle Oslo vaksinasjonssenter i Vahls gate 1 onsdag kveld.

Jeg har ikke følt meg spesielt stresset av covid-restriksjonene i Oslo. Min tilnærming har vært å gjøre det beste ut av det. Ta det som det kommer og tenke at det går over. Da vaksinene kom til Norge ved årsskiftet, kalkulerte jeg med at jeg ville få vaksine i slutten av mai.

Min indre dato forflyttet seg raskt til midten av april da jeg så på Facebook at jevnaldrende hadde begynt å få vaksine i begynnelsen av påsken. Da jeg skulle returnere til Oslo fra fjellet i påskehelgen, kjente jeg plutselig på en ny følelse jeg ikke hadde kjent på før. Jeg merket for første gang en sterk motvilje mot å kjøre tilbake til Oslo med munnbind og restriksjoner. Og kanskje aller mest til følelsen av at alle mennesker jeg møter, ikke representerer en mulighet, men en potensiell fare.

Jeg kjente på at jeg er utrolig lei av å rygge bort fra andre mennesker.

Pandemien har vært en avkobling fra verden som svært mange mennesker har taklet dårlig. Jeg også kjenner på det.

Derfor var det stort for meg det pep i telefonen og jeg via SMS ble innkalt til vaksinering onsdag. En stor glede jog gjennom meg ikke bare på egne vegne, men på alles vegne. Vi øyner nå alle slutten på dette marerittet. Og jeg følte meg privilegert og samtidig litt ukomfortabel med å få vaksine allerede nå. Er det ikke andre som fortjener dette stikket mer enn meg? Ut over alder har jeg jo ingen kjente risikofaktorer.

Den følelsen dabbet raskt av.

Vår felles dugnad mot pandemien er tuftet på at alle gjør sitt. At vi yter det vi kan fra hver vår kant. Mitt bidrag i så måte nå helt på tampen var da å innfinne meg presist til timeavtalen for vaksinasjon iført munnbind og utrustet med legitimasjon. I covid-sammenheng er det veldig viktig å huske at vi alle er bittesmå brikker i en enorm global kjede.

Selvfølgelig er det begått mange feil mens pandemien har hjemsøkt Norge. Det sier seg selv at å komme ut av en så stor felles operasjon, uten at det underveis gjøres feilvurderinger er umulig. I vurderingen av alle tiltakene, er det likevel viktig å ha to tanker i hodet samtidig. Noe kan retrospektivt framstå som veldig feil, men likevel framstå som å være innenfor god dømmekraft da beslutningen ble iverksatt.

14. april skal Koronakommisjonen levere sin rapport. Kommisjonen har hatt i oppgave å både se på beredskapen vi hadde i forkant av pandemien og hvordan krisen er håndtert. Gruppa er sammensatt av folk som har helsefaglig kompetanse, juridisk kompetanse og erfaring fra forvaltning og samfunnsstyring på ulike nivåer.

Utvilsomt vil det reises kritikk, spesielt mot den norske beredskapen. I Norge, i motsetning til for eksempel Finland, var vi slett ikke forberedt på en nasjonal katastrofe da pandemien traff oss og Norge ble nedstengt 12. mars i fjor. I hovedsak tror jeg at kommisjonen vil konkludere med at myndighetenes viste god evne til å beskytte menneskene i Norge mot viruset. Altså den stikk motsatte av hva Utøya-kommisjonen kom med om «at myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya sviktet».

Om det i politikken og myndighetenes respons ligger flere plusser eller minuser, har jeg nå når jeg er i ferd med å bygge opp antistoffer til å stå imot koronasmitte, lyst til å sende en stor takksigelse til den medisinske verden for hva den har gjort på rekordtid med å produsere bedre behandling, virksomme medisiner og framfor alt vaksiner mot covid-19 på rekordtid.

Nobelprisvinner i kjemi, biokjemiker Jennifer Doudna ved Universitetet i Berkeley i California, ga i en artikkel i fjor i det velrenommerte britiske tidsskriftet The Economist innsyn i en vidunderlig prosess fram mot virksomme vaksiner. Hva som har skjedd av forskning og kunnskapsutveksling på tvers av grenser og ideologier er bare helt fantastisk.

Koronapandemien har rett og slett født en forskningsmessig revolusjon.

Verden har aldri sett en så rask prosess med tanke på å utvikle en vaksine. Den lynraske prosessen er muliggjort fordi alle aksjeeiere i denne prosessen, fra kommersielle selskaper, medisinere til statlig betalte forskere samarbeider ikke-heftet av at kunnskapen er vernet intellektuell eiendom. Forskningen stilles i stor grad fritt tilgjengelig for alle som vil bygge videre på den.

Hennes konklusjon var:

Av omstendigheten er vi presset til å gjennomføre forskning med en hastighet, skala og omfang som jeg tidligere bare har sett i filmer og bøker. Vi publiserer data så snart vi har det, vi samarbeider på tvers av disipliner og tidssoner, og verdens befolkning regner med at vi leverer. En ny æra av forskning ser dagens lys. Det kan ikke skje fort nok.

I denne prosessen er det utrolig mye læring å hente. Det er bare å hente læring fra den med tanke på alle de andre store utfordringene som menneskeheten står overfor.

Mitt bittelille bidrag i så måte er at jeg nå er en glad mottaker av vaksine.