For ett år siden takket jeg ja til en deltidsjobb i en klesbutikk på Aker Brygge. Etter måneder med permittering var jeg glad og takknemlig for å ha endelig funnet en jobb.

Jeg husker jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å begynne på avdelingen på Aker Brygge istedenfor Majorstuen. Selv om jeg var usikker i et par sekunder, sa jeg: «Jaja, så lenge jeg kommer meg på jobb et sted spiller det ingen rolle hvor i Oslo jeg jobber.» Lite visste jeg at det valget ville føre til en utfordrende hverdag.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Det er ingen hemmelighet at elven som går gjennom Oslo påvirker hvor jeg føler meg tryggest. Jeg har større eierskap til østkanten og er veldig sjelden vest i Oslo. De få gangene jeg har tatt turen har det vært til Frognerseteren, den marokkanske ambassaden på Frogner, eller for å gå på skole på Blindern. Jeg tenker på at jeg skiller meg ut når jeg er i disse områdene - kanskje fordi det ikke er så mange som ligner på meg?

Jeg var vant til tanter og onkler på Gunerius med sitt temperament og karakterer. Nå skulle jeg hjelpe Petter i Rolex-klokke og kashmirgenser med å finne gave til kona

Av og til skulle jeg ønske at jeg ikke ble blikket når jeg gikk i gatene, eller ble skannet fra topp til tå. Det hadde vært hyggelig med et lite smil, litt sånn som det er på fjellet. Der er det mange som hilser, slår en prat eller signaliserer «lykke til.»

På fjellet er vi alle like. Der er ikke min hijab annerledes. Der er jeg en ung kvinne på tur, og ikke en muslim med forkle på trikken. Likevel valgte jeg å stole på byen min. Oslo er trygg og fin den.

Aldri vært nær en norsk, rik, sosial klasse

Første dag på jobb ble jeg og to andre nyansatte vist rundt. Jeg skjønte med en gang at jeg var den eneste som så annerledes ut. Muslimsk kvinne i hijab med nordafrikanske trekk. Det skulle ikke så mye til før tanken slo meg: «Er jeg deres couscousfat i et norsk julebord?»

Kanskje jeg bare ga et veldig godt inntrykk på intervjuet? Jeg var redd jeg hadde tatt et feil og lite gjennomtenkt valg, men bestemte meg for å ikke overtenke.

Etter tre uker begynte jeg å bli bedre kjent med kundegruppen på Aker Brygge. Jobben var ikke ukjent for meg - jeg hadde vært i samme bransje i 4 år - men overgangen var stor. Jeg hadde aldri vært så nær en norsk, rik sosial klasse.

Er Aker Brygge slik? Langs bryggen og på promenaden er befolkningen multikulturell - et par meter inne på kjøpesenteret er sammensetningen av folk helt annerledes

Jeg var vant til tanter og onkler på Gunerius med sitt temperament og karakterer. Nå skulle jeg hjelpe Petter i Rolex-klokke og kashmirgenser med å finne gave til kona. Av eller annen grunn var det lettere å ta hånd om en sur Ahmed på Gunerius enn en arrogant Petter på Aker Brygge.

Hva gjorde meg usikker? Var jeg medskyldig i dette? Det tok ikke lang tid før jeg begynte å kjenne meg virkelig utenfor. Jeg følte meg liten på et stort og fremmed sted, og det ble forsterket dag for dag. Overtenkingen hang også sammen med at kunder ikke kunne se forbi hijaben min.

«Du synes sikkert at denne kjolen viser litt for mye hud»

I seks måneder tålte jeg rare blikk, og kunder som mente at det ikke kunne stemme at jeg jobbet i denne butikken. Kunder unngikk min hjelp og jeg fikk kommentarer som: «Ja, du hadde visst noe på hodet likevel», eller: «Du synes sikkert at denne kjolen viser litt for mye hud.» Jeg overhørte også: «Du kan vel ikke spørre henne om hva hun synes, når hun er dekket fra hue til tå.»

Folk var brutale og det var grusomt å stå i det alene. Ingen reagerte eller grep inn. Det svekket tilliten min til folk. Av og til ventet jeg på å bli blikket eller avvist, og det er helt latterlig å tenke på. Er Aker Brygge slik? Langs bryggen og på promenaden er befolkningen multikulturell - et par meter inne på kjøpesenteret er sammensetningen av folk helt annerledes.

Jeg vil at andre som er tøffere enn meg takker ja til en jobb på et ukjent sted i Oslo. Det er ingen god løsning å unngå hverandres områder

Jeg er hardtarbeidende og dyktig, jeg er en fri kvinne

Hadde du sett forbi hijaben min og snakket med meg, ville jeg hjulpet deg med å sette sammen et av de fineste antrekkene til festen i helga. Jeg er oppdratt i et hjem der vi er glad i skjønnhet og anstendighet. Jeg kunne fortalt deg at det er bedre å velge friske farger fremfor gråtoner, for det vil kle huden din. Jeg kunne også fortalt deg at det kan være litt klamt å gå med hijab i butikken hele dagen, men at det ikke plager meg så mye.

Hadde vi pratet lenge hadde jeg fortalt at jeg studerer og kan seks forskjellige språk, jeg elsker å kjøre bil og er glad i friluftsliv. Jeg bor hjemme hos familien og sparer til bolig, er glad i reise og har reist til forskjellige land alene. Jeg er hardtarbeidende og dyktig, jeg er en fri kvinne.

Ingen andre enn deg hører eller skjønner at det du opplever er hverdagsrasisme. Jeg tok i mot litt hver dag og gruet meg hver gang jeg satt på banen på vei til jobb. Etter seks måneder leverte jeg oppsigelsen. Nok var nok. Jeg var heldig og fikk tilbud om å flytte til en annen butikk.

Vi er nødt til lære av hverandre og snakke med hverandre for å bekjempe fremmedfrykt. Jeg vil at andre som er tøffere enn meg takker ja til en jobb på et ukjent sted i Oslo. Det er ingen god løsning å unngå hverandres områder. Oslo er ikke et mangfoldig samfunn når vi holder oss hver på vår side av elva.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Jenter som ikke får lov å være sammen med gutter

Les også

Islams hus har utfordringer

Les også

Sorry, tanter. Jeg er ikke den neste til å gifte meg

Les også

Jeg valgte bevisst å flytte fra vestkanten til Mortensrud, et valg mange ikke forsto