Endelig er pandemien over og Munch-museet åpnet, og jeg kan besøke det berømte bygget signert Estudio Herreros sammen med min spanske familie.

Jeg leste på websidene at man foretrekker at billetter kjøpes på forhånd. Så jeg kjøpte seks billetter, betalte med Vipps og ventet på e-mail. Som ikke kom. Sjekket søppelpost og alt som var – ingen e-mail. Sendte e-mail til Munchmuseet og etterspurte billettene, men intet svar.

Ventet ni dager og purret igjen, og endelig kom det svar: De hadde stor pågang og derfor kunne de ikke svare før, men billettene lå sikkert i søppelposten. De la ved en link og eureka, og jeg hadde nå seks billetter med QR-kode.

Gjesten hadde en sjokolade i vesken. Det var ikke lov

Vi ankom museet til avtalt tid, og fikk sjekket inn som en gruppe. Deretter ble vi høflig spurt om å vise håndvesker til sikkerhetskontrollen.

Der skulle det letes og klemmes og hva fant de? Fysj – en av mine gjester hadde en liten sjokolade i sin håndveske. Det var ikke lov. Vi ble henvist til en garderobe for å låse inn den ulovlige håndvesken.

I denne garderoben sto det en haug med rådville folk fra alle mulige land som lurte på om vi kunne hjelpe. De nye kodelåsene fungerte nemlig ikke som beskrevet. Vi svarte høflig at vi er her for første gang selv, og prøvde å finne en vekter. Vi fant en ledig boks, slo inn koden og forsøkte å åpne og det fungerte ikke. Prøvde utallige ganger, men nei.

OK – nå måtte vi igjen sjekke inn via hovedinngangen og vise kode for billett i inngangen. Snakket med den hyggelige damen som sjekket oss inn første gang, men nei hun kunne ikke slippe oss inn: Scanne kodene, please!

Ja vel – inn igjen og nå er det ny mann i sikkerhetskontrollen som vil sjekke min håndveske. Jeg begynner å bli litt amper og spør: «Igjen – ærlig talt?» Og vi blir enige om at de ikke trenger å sjekke min håndveske enda en gang, bare fem minutter etter første gang.

Etter en liten (og dyr) øl vil vi se resten av utstillingen

Nå er vi endelig der og tar rulletrappen opp til første utstilling.

Hovedattraksjonen «Skrik» befinner seg i femte etasje. Her er et eget mørklagt rom med informasjon om Skrik. Men bare en versjon av bildet blir vist. Det er tilfeldigvis en svart-hvitt-utgave av bildet. Vakten forteller oss at bildet skiftes hver time og vi må komme tilbake om en time for å se en annen versjon.

Så vi jobber oss oppover rulletrappene – og utstillingene – etasje for etasje. Til slutt bestemmer vi oss for å ta en drink i Sky Bar i 13. etasje. Vi får beskjed om at eneste vei ut er via heisen.

Etter en liten (og dyr) øl, bestemmer vi oss for å dra ned til 5. etasje og se den neste versjonen av Skrik. Men nei da – heisen stopper ikke underveis – den går rett ned til førsteetasje og utgangen - hvor vi må stille oss i kø og gå gjennom billettscanningen nok en gang.

Etter to timer og 960 kroner, har vi ikke sett bildet vi kom for å se!

Så bærer det opp via rulletrapper til 5. etasje, og inn i det mørke lille Skrik-rommet nok en gang. Joda, nå har en ny vegg åpnet seg og en annen versjon av Skrik åpenbarer seg, men ikke den berømte, med den oransje solnedgangen. Vi spør igjen en vekter og får vite at selv de vet ikke hvilket bilde som åpner seg når.

Vi må beregne tre timer og tre besøk for å få se den versjonen vi er ute etter, og – mind you – den vises kortere enn de andre av en eller annen grunn.

Etter to timer og 960 kroner har vi altså fortsatt ikke sett bildet vi kom for å se! Ikke engang Mona Lisa er bortgjemt bak svarte vegger som åpner seg en gang hver time. Hvorvidt dette skal ha sikkerhetsmessige eller kunstneriske grunner vet ikke jeg, men det er altså totalt uhørt.

Men vi har ikke en time til å avse, så ned til utgangen bærer det, og nå må vi finne en vekter for å få ut den lille håndvesken med den farlige lille sjokoladen. Vekteren åpner boksen, men det er feil boks. Vi roper etter ham at dette er ikke vår veske, og han åpner den riktige boksen, og håper de andre kundene er like ærlige som oss og ikke benytter seg av hvor lett det er å få med seg feil veske.

All tålmodighet var oppbrukt og vi forlot museet temmelig kvikt

På vei ut går vi innom suvenirbutikken. Mine gjester ønsker seg krus og en t-skjorte med Skrik-motiv. (Det riktige Skrik – som vi altså ikke fikk se). Men nei da, det var utsolgt for både t-skjorter og krus, gitt.

Nå var all tålmodighet oppbrukt og vi forlot museet temmelig kvikt. For å oppdage at suvenirbutikken lenger nede i gata hadde alt vi etterspurte, og litt til. Vi brukte en liten formue der og tenkte skadefro på alle pengene Munch-museet gikk glipp av.

Jeg har bodd på i Oslo i mer enn 40 år, ti av dem på Tøyen. Jeg har besøkt Munch-museet utallige ganger og kjenner samlingene godt. Jeg har vært stolt av å vise dem frem til gjester fra inn- og utland. Dette var bare flaut.

Jeg ber herved Oslos politiske ledelse om å sørge for at den meget kostbare investeringen i ett nytt museum ikke forblir en like negativ opplevelse for fremtidige besøkende som det var for oss.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.

Les også

Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut

Les også

Jenter som ikke får lov å være sammen med gutter

Les også

Når jeg løfter blikket fra boka og ser utover fjorden

Les også

Å gå rundt i Bjørvika er egnet til å gi frysninger på ryggen