– Jeg har ikke opplevd marerittet selv, men kan bare forestille meg det, sier Berit Fagerheim (59) til AO.

Sammen med fem andre kvinner sitter hun i styret til hjelpegruppen «Rømlingen».

Rømlingen er en landsdekkende Facebook-gruppe og organisasjon som hjelper fortvilte eiere når de har mistet en hund. Folk melder også ifra når de har funnet eller observert en hund uten eier.

Selv om gruppen er landsdekkende, er det mye aktivitet knyttet til hunder i Oslo. Per dags dato er 8320 av nesten 43.000 medlemmer bosatt i hovedstaden.

– Vi har stort nedslagsfelt her, sier Fagerheim som anslår at de hjelper mellom 350 og 400 hundeeiere fra Oslo i året.

– De aller fleste blir funnet eller returnerer hjemmet sitt i løpet av et døgn. Men vi har også større leteaksjoner som pågår i dagevis og enkelte ganger i ukevis, sier hun.

Fagerheim anslår at det er rundt 20 større aksjoner i Osloområdet i året, hvor de går inn med et større apparat.

– I enkelte forsvinningssaker har opptil 150 frivillige letere vært ute i felten. Noen ganger benyttes også varmesøkende kamera, sporhunder, droner og feller med overvåkningskameraer, forteller hun.

Fant hverandre

De seks kvinnene i styret, Hege Rosenlund, Lucia Uchermann Talseth, Bente Karin Samuelsen, Venche Skifjeld, Hanne-Lill Kjølner og Fagerheim har alle vært med siden oppstarten.

– Vi startet opp Facebook-gruppen i 2017, sier Fagerheim som bor på Marienlyst og til daglig jobber i designavdelingen i NRK.

Før dette hadde alle seks vært aktive på andre typer hundesøk. De aller fleste i arbeidsgruppen og styret i Rømlingen er i vanlig jobb, men noen har gått av med pensjon og har litt ekstra tid og kapasitet til å passe på gruppens Facebook-vegg, forteller Fagerheim.

– Hele spekteret

Gruppen fungerer ved at vedkommende som enten har funnet en hund eller savner en hund, kontakter Rømlingen – gjerne ved at de søker om å bli medlem i Facebook-gruppen, deler savnet/funnet hund fra en lokal gruppe, eller ved at de sender en såkalt «PM», personlig melding, til gruppeadministratorene.

Så begynner hele prosessen:

– Vi kontakter eieren for å få mest mulig opplysninger om hunden: Korrekt stedsangivelse, hvordan skjedde forsvinningen, hundens alder, om den har halsbånd, sele eller leiebånd på slep. Hva slags atferd har hunden, er den sosial eller sky, er den kjent i forsvinningsområdet, har den bodd hos eier lenger og hva er årsaken kan være til at den forsvant, sier Fagerheim engasjert.

Hun understreker at det kan være mange ulike årsaker til at en hund blir borte. Alt fra at den har fått opp en dør, vært hos en hundepasser og prøver å stikke av eller blitt skremt på tur. I noen få tilfeller blir hunder også meldt stjålet. Det kan være fra ulåst bil, eller at noen har tatt den med seg når den står fastbundet uten tilsyn utenfor en butikk eller lignende, forteller hun.

– Andre stikker av gårde når den får ferten av løpetid, fugl, eller vilt og finner ikke tilbake. Du har hele spekteret av alt. Vi har også hatt nylig omplasserte hunder som prøver å finne igjen den gamle flokken sin.

Varsler ut

Når informasjonen er samlet, legges det ut en savnetmelding i Facebook-gruppen. Dette innlegget deles deretter rundt til medlemmer i området der hunden er savnet og/eller andre relevante Facebook-grupper, forteller Fagerheim.

De mest ivrige Rømlingen-medlemmene har noe som kalles «spondvarsling» på telefonen, som gjør at administratorene kan sende dem et varsel om at det er en savnet hund i området.

– Vi vet omtrentlig hvor i Oslo mange av medlemmene holder til, så vi pleier også å tagge medlemmer fra «riktig» område, eller sende ut SMS til folk vi vet har store hundenettverk. Vi deler også gjerne innlegget til lokale hundeparker, så flest mulig nås på kortest mulig tid, sier hun.

Så begynner folk å lete.

Letingen

Etter varslingsprosessen er mange blitt oppmerksomme på den savnede hunden, og ryktet spres, ifølge Fagerheim.

– Fortløpende melder folk seg på og begynner å lete. Til fots, med bil, og folk som sykler rundt. Hvis det ikke blir funn i løpet av ganske kort tid, melder vi det gjerne inn til en lokal avis.

Gjør de ikke noe funn i løpet av de neste par dagene, utvides aktiviteten gjerne med å legge ut postkasselapper eller henge opp etterlysningsplakater. Det sendes også ut flere e-poster eller SMS-er til relevante instanser og foreninger i områdene.

– Sportslag kan for eksempel få oppringninger og meldinger fra oss i denne fasen, forklarer Fagerheim og fortsetter:

– Hvert eneste tilfelle av forsvinning er forskjellig. Det er ingen fasit. Men etter mange års felles erfaring kan vi ha en formening om hundens bevegelsesmønster og oppførsel ut fra rase og adferd.

Videre sier Fagerheim at de har et godt nettverk og samarbeid med kvalifiserte søkshundekvipasjer med «gode referanser, bred erfaring og kunnskap». De blir ofte tilkalt når det ikke er funn – pesielt når det mistenkes at hunden står fastsurret, eller kan være skadet, forklarer hun.

– Ekvipasjene har deltatt mange ganger med stort hell. De har funnet og sporet opp mange hunder som for eksempel enten har satt seg fast et sted, forvillet seg inn i et stengt uthus eller holder seg skjult.

Rømlingen har også to varmesøkende kameraer, som tas i bruk ved mistanke om at hunden gjemmer seg, sitter fast eller lignende. De har også viltkameraer som benyttes ved mistanke om at hunden er innenfor et bestemt område. Da settes de gjerne opp sammen med en matstasjon som overvåkes slik at man kan se om hunden streifer forbi og forsyner seg av maten.

– I nettverket vårt kan vi også etterlyse droneoperatører som kan bistå, forteller Fagerheim.

Hvis de vet med sikkerhet at hunden oppholder seg i et område, men at den har blitt svært menneskesky, har Rømlingen feller i ulike størrelser som kan settes ut.

– De store fellene blir fraktet på henger og settes inn i det aktuelle område. Her blir fella sikret og preppet med «delikatesser» som lukter godt. Fella blir deretter nøye overvåket av viltkameraer som sender oss bilder av bevegelsene. Bruk av felle er en ganske stor operasjon, der noen hele tiden må følge med. Det kreves også ro og minst mulig menneskelig aktivitet. Vi må også søke grunneier om å få sette ut feller, sier Fagerheim.

Ro, tålmodighet og godbiter

De aller fleste etterlyste hundene blir funnet i løpet av noen timer eller innenfor et døgn. Ved store aksjoner varierer varigheten mye:

– Ved store aksjoner er det utrolig mye som skjer. Det har vært leteaksjoner hvor vi har vært 150 stykker involvert over tid. Det som er viktig er først og fremst å få en eller flere observasjoner av hunden. Har vi en troverdig og sikker observasjon oppfordrer vi letere til å trekke seg rolig tilbake slik at hunden ikke føler seg jaget og jaktet på.

Deretter får eiere, eller de som kjenner hunden godt, instruksjoner om hvordan de skal oppføre seg.

– Stikkordet er da ro, atter ro, tålmodighet og godbiter. Og dette kan ofte ta tid, sier Fagerheim og fortsetter:

– Mange ganger har hunden blitt sky og gått inn i «overlevelsesmodus» og responderer ikke på innkalling fra eier. Derfor er det viktig å la hunden få bruke tid og bestemme tempo og forhåpentligvis gjenkjenne lukten av eieren sin. Dette kan være krevende for eier som må forholde seg helt rolig. Ingen blikkkontakt med hunden, ingen krappe bevegelser og ingen roping. Hvis ikke dette gir resultater blir felle vurdert.

Viktigste er at du får et svar

På spørsmål om hvorfor Fagerheim gjør dette, blir stemmen klar og varm:

– Det er rett og slett av en enkel grunn: Man forstår virkelig marerittet disse hundeeierne må kjenne på. Veldig godt, sier hun og tar en kort pause.

– Bare tanken på at en av mine hunder hadde forsvunnet, får meg til å kjenne på den håpløsheten og redselen det må være. Og alle spørsmålene om hva som har skjedd. Er den påkjørt eller kan den være druknet? Det verste er å aldri vite, uansett om du finner en hund som ikke lever. Det viktigste er at du i hvert fall fått et svar, så du eventuelt har mulighet til å gå gjennom en sorgprosess.

Fra sorg til glede og lykke

De velger ofte en og samme person som har hovedansvar for saken, og er nærmest hundeeier. Den utvalgte står for den daglige dialogen. Det kan til tider være tøft, ifølge Fagerheim.

– Man møter mye tårer, eiere som er så fortvilte at de verken sover eller spiser. De er så redde. Å se at de nesten ikke klarer å stå oppreist til vi finner hunden; det har vært mange av gjennom årene. Hvor vi må trøste og gi dem håp, sier Fagerheim og fortsetter:

– Men den gleden når vi finner hunden; det er så fantastisk rørende og flott å se. Det har vært utrolig mange sånne øyeblikk: Fra sorg til glede og lykke.


En av disse overgangene opplevde Anna Generalova (38) for noen uker siden. AO skrev 10. desember om da livet hennes ble satt på pause i nesten fire døgn. Takket være hjelpsomme naboer og ildsjeler, er hun i dag gjenforent med sin lille chihuahuahund Easy (8 måneder).

– Veldig mange eiere som får tilbake hunden sin er helt fra seg, takker og bukker og sier at dugnadsånden lever, og at dette var et bevis på det. De hadde aldri trodd det skulle være et sånt engasjement og at de skulle få den hjelpen. Det ser vi gang på gang. Det er en god følelse. Du vet du har vært med på å redde noen, sier Fagerheim.

Ifølge henne blir de som har opplevd å miste en hund selv, gjerne veldig aktive letere etterpå.

Av episoder Fagerheim husker spesielt godt, utmerker de aksjonene der hunden aldri er blitt funnet i live eller er omkommet.

– Det er veldig få bortkommede hunder i Oslo som ikke er funnet. Det er nok ikke flere enn to-tre i året, så prognosene er heldigvis veldig bra, sier hun.

Men hun husker de godt.

Instagramkontoen tar av: – Hver gang jeg ser en hund gå inn på en trikk, tar jeg meg selv i gå etter