I 1982 var min far på oppdrag for VG i Buenos Aires for å dekke Falklandskrigen. Der møtte han sin fremtidige kone og min mor, Anita. De ble raskt forelsket, og etter kort tid reiste de sammen hjem til Oslo for å bosette seg der.

Omtrent et år senere, i april 1983, kjøpte min mor en klokke til far. Denne ble kjøpt på Urmaker Bjerke i Oslo. Den var sikkert ufornuftig dyr tatt hennes daværende privatøkonomiske situasjon i betraktning. Dog har klokken vært en god «investering», ettersom pappa aldri har tatt den av. I årene som fulgte var klokken med på utallige reiser på armen til en utenrikskorrespondent. Jeg tenker at man skal være forsiktig med å tillegge materielle gjenstander for stor betydning, men denne klokken var en viktig del av min fars identitet.

Den var en påminnelse om alt han hadde opplevd gjennom et begivenhetsrikt arbeidsliv, men også et symbol på min mors kjærlighet til ham.

Nå slet han med å svare på enkle spørsmål, som han få år tidligere kunne besvart i søvne

Dette svarer Ullern Helsehus

Avisa Oslo har forelagt kritikken for Ullern Helsehus og Sykehjemsetaten, og stilt en rekke spørsmål om saken. Familien har opphevet taushetsplikten til helsehuset, så de har hatt mulighet til å svare uten å måtte ta hensyn til personvern.

– Vi er veldig lei oss for det som pasienten og hans pårørende har opplevd. Vi tar dette veldig alvorlig. Pasienter skal ikke ha det sånn når de er hos oss, skriver direktør Johnny Jakobsen i en e-post til AO.

Han bekrefter at pårørende har fortalt at de har vært fornøyde med tidligere opphold.

– Vi går nå gjennom hva som gjorde at kvaliteten ikke var god nok på dette oppholdet. Vi ser allerede at dokumentasjonen har vært mangelfull. I tillegg har kommunikasjonen med pårørende knyttet til flere beslutninger ikke vært god nok.

Helsehus-direktøren skriver videre at Frode Holst er tilbake på et nytt opphold denne uka, og at pårørendes tilbakemeldinger har ført til at det nå er flere faste ansatte med rett kompetanse rundt pasienten.

Det er også laget en forpliktende plan for bedre helsetjenester og aktiviteter, ifølge Jakobsen.

– Vi har tett dialog med de pårørende, og håper at disse tiltakene har ønsket effekt.

Videre opplyser Jakobsen at de har tatt kontakt med Statsforvalteren for å få en ekstern vurdering av tilbudet som de og resten av Oslo kommune har gitt denne familien.

Klokken

Klokken er ikke funnet. Helsehuset ønsker ikke å kommentere klokken ytterligere, og viser til at det er en sak som følges opp av politiet.

- Det er standard prosedyre ved innleggelse på helseinstitusjoner at verdigjenstander ikke skal tas med. Det er viktig å få klarlagt det faktiske hendelsesforløpet knyttet til denne klokken. Dette er nå en politisak og vi har tillit til at politiets undersøkelser får fram fakta i denne saken.

Etaten har i sin skriftlige dialog med familien uttrykk sin beklagelse. Det skjedde før dette ble en mediesak.

Manglende journalføring og stell

– Det er slik at fastvakter ofte har vært medarbeidere fra vikarbyrå, og de har ikke tilgang til elektronisk pasientjournal. De dokumenterer da på papir, som siden skannes inn i pasientens journal, slik det er rom for, jevnfør Pasientjournalforskriftens § 12, 1. ledd. Det er beklageligvis noe forsinkelse fra dokumentet er skrevet til det ligger i pasientens journal, det har ført til at ved utskrift har ikke alle dokumenter blitt utlevert ved første henvendelse.

Symptomene satte inn. Jeg husker spesielt en søndagsmiddag

Selv om Alzheimer er en sykdom som assosieres med eldre, så er det ikke alle som er «gamle» når symptomene setter inn. Min far, Frode Holst, er 72 år gammel. For et par år siden ble han diagnostisert med Alzheimer. Diagnosen ble stilt etter diverse tester på Diakonhjemmet sykehus. Min familie og jeg merket dog de subtile kognitive forandringene lenge før diagnosen ble stilt.

Jeg husker spesielt godt en kveld da familien satt samlet etter en søndagsmiddag. Vi skulle kose oss med en quiz-runde. En sånn type quiz som man finner bakerst i ukeblader. For første gang i historien klarte jeg å få flere rette enn far. Umiddelbart kjente jeg en viss tilfredsstillelse. Følelsen ble dog raskt erstattet av bekymring. Min far har nemlig vært journalist i Verdens Gang i over 40 år – det meste av tiden enten som utenriksjournalist eller som leder for utenriksavdelingen. Han var derfor over middels interessert i typiske quiz-emner som politikk, historie, sport og geografi. Nå slet han med å svare på enkle spørsmål, som han få år tidligere kunne besvart i søvne.

Dagen før far skulle til helsehuset forsøkte jeg å overtale ham til å la klokken ligge igjen hjemme. Far hadde et sjeldent klart øyeblikk, før han så strengt på meg og sa: «Jeg tar aldri av klokka. Aldri!»

Sykdommen til far har de siste årene utviklet seg raskt, og vi som familie har hatt tiltakende utfordringer med å gi pappa det han trenger. Min mor gikk av med pensjon tidligere enn hun egentlig ville, og jeg flyttet til en bolig i nærheten av mine foreldre. Når jeg ser tilbake på de siste årene er jeg glad for at vi gjorde dette. Ellers hadde det aldri vært mulig for far å bo hjemme så lenge som han har.

Siden årsskiftet 2021/2022 har hverdagen blitt så vanskelig, spesielt for min mor, at vi har sett oss nødt til å søke om såkalte «avlastningsopphold» i Oslo kommune. Dette er en type opphold som pårørende etter loven har krav på i situasjoner der omsorgsbelastningen på de nærmeste er «særlig stor». Senest hadde far et slikt opphold på Ullern helsehus, fra 3–17 oktober.

Dagen før far skulle til helsehuset forsøkte jeg å overtale ham til å la klokken ligge igjen hjemme. Far hadde et sjeldent klart øyeblikk, før han så strengt på meg og sa: «Jeg tar aldri av klokka. Aldri!» Jeg visste jo egentlig dette. Far har ikke tatt av seg klokka en eneste gang siden mor ga den til ham. Han har dusjet med den, snekret med den, klatret med den, vært på fylla med sine journalistkollegaer med den, og sovet med den.

Klokken har fått ekstremt mye juling opp gjennom årene og har sjelden vært på service, likevel har den holdt ut som en trofast venn på min fars arm.

Avlastningsoppholdet var en sårt tiltrengt pause for min mor og jeg. Vi hørte ingenting fra Ullern Helsehus underveis i de to ukene, og vi antok at ingen nyheter var gode nyheter. Vi var derfor svært overrasket da vi hentet ham 17. oktober.

Far hadde fortsatt på seg de samme klærne som da vi leverte ham to uker tidligere. Klærne vi hadde pakket lå urørt i baggen hans. Han luktet stramt av urin, avføring og svette. Håret og skjegget var også ustelt. Vi veide ham da han kom hjem. og han hadde gått ned 5 kilo på de to ukene. Vi kastet klærne og hjalp ham inn i dusjen. Deretter laget mor mat til ham og mannen spiste som om han aldri hadde sett mat før.

Etter å ha vært hjemme et par timer tok far seg til det nakne håndleddet og sa «borte». Klokken var borte.

Helsehuset ble umiddelbart kontaktet av min mor. De stilte seg helt utenforstående til hele situasjonen. De lovet å lete i avdelingen

Far har ikke på noe tidspunkt vært utenfor de fire veggene

Det er nærliggende å tenke at klokken kan ha blitt tatt av i forbindelse med dusj. Men far har jo ikke blitt dusjet en eneste gang under oppholdet. Man kunne tenkt seg at den har røket med i skittentøykurven og sendt til vaskeriet, men far ble ikke skiftet en eneste gang under oppholdet. En annen mulighet er at far har tatt den av seg og gjemt den, men han hadde jo tilsyn med fastvakt 24 timer i døgnet. Dessuten har ledelsen ved helsehuset forsikret oss om at de har lett etter den. Jeg vurderte muligheten for at den kan ha falt av håndleddet utenfor helsehuset et sted, men far har ikke på noe tidspunkt vært utenfor de fire veggene på avdelingen. Det sistnevnte er veldig synd, ettersom en av de få tingene som fortsatt gir far glede, er å gå tur.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Helsehuset ble umiddelbart kontaktet av min mor. De stilte seg helt uforstående til hele situasjonen. De lovet å lete i avdelingen, men de har ikke funnet klokken. Vi ba om å få en liste med navn over de som har vært fastvakt for far under oppholdet. Ifølge avdelingslederen har flere titalls forskjellige ansatte fra et vikarbyrå vært satt til å passe far 24/7, men hun nekter å utlevere en navneliste. Vi har anmeldt det mulige tyveriet til politiet, i håp om at de kan bistå oss, men vi forstår at politiet tross alt har viktigere saker som må prioriteres.

Slik som min far, så har klokken levd et rikt liv. Den satt på armen til far da jeg ble født 2. september 1985. Klokken overlevde enkelte år opp imot 200 reisedøgn. Den var med på Mount Everest-ekspedisjonen til Arne Næss jr. i 1985, der min far som journalist i flere måneder rapporterte hjem til VG i Oslo fra Basecamp i Himalaya. Den overlevde diverse rapportering i krigsområder rundt omkring i verden, herunder utallige turer til Midtøsten. GMT-funksjonen på klokken, som tillater at man kan holde styr på flere tidssoner samtidig, var et nyttig redskap da min far som utenrikskorrespondent for VG i New York fløy på kryss og tvers av tidssoner.

Det er et trist at klokken skulle ende sine dager på denne måten. Klokken har overlevd det aller meste, men den overlevde ikke Ullern helsehus.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Forholdene på Ullern Helsehus virker forverret. Vi ble forsikret om at alt var bra

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom

Les også

Et annerledes minneord over Toralv Maurstad

Les også

Martha (86): Gruer meg ikke lenger til å bli pasient