Men på fredag var det ikke like klart om Solberg også må gå av som leder i Høyre her og nå, alene på grunn av den saken hun og ektemannen Sindre Finnes står midt oppe i.

Ingen ting har gått den tidligere statsministerens vei denne helgen, og nyhetsbildet rundt Solberg er enda mørkere mandag formiddag ettersom de nasjonale mediene fortsetter å pøse ut nye detaljer fra de 3600 kjøpene og salgene av aksjer.

Det kommer til å gå fort

Min konklusjon:

Erna Solberg kommer til å gå av som leder i Høyre, og det kommer til å gå fort.

Det er med andre ord litt av et bakteppe for Høyres byrådslederkandidat Eirik Lae Solberg når han nå skal starte «sonderinger» for å danne byrådet som skal ta over for Raymond Johansens åtte år lange rødgrønne styre i Oslo.

Vil den store krisen i Høyre nasjonalt få innvirkning på det uhyre interessante politiske prosessen som Lae Solberg er på vei inn i? Ja, det er jeg ganske sikker på, vi vet bare ikke helt på hvilken måte ennå. Men Ernas fall kommer også til å få ringvirkninger som vil nå alle kriker og kroker i det politiske Norge.

Eksotisk

Som journalist har jeg jobbet med en god del av de såkalte politiske skandalene i norsk politikk de siste 25 pluss årene. Flere av dem har hatt likheter og fellestrekk, andre har vært mer originale og enestående. Og solbrilletyveriet var i tillegg eksotisk.

Det er selvsagt slik at det er selve innholdet i sakene som er det viktigste når en skal vurdere hvor alvorlig en sak er, og hvilke konsekvenser som bør følge.

Men det som ofte undervurderes i analysene underveis, mens sakene fortsatt er i utvikling, i kampens hete, er noe som bare delvis har med sakens faktiske innhold og og kvaliteten på håndteringen å gjøre:

Hvilken mulighet vil personen som er i sentrum for skandalen ha til å utføre sin jobb på en effektiv måte i framtida?

Dramatisk redusert

Jeg tror både Høyre og Erna Solberg selv vil komme fram til at denne muligheten er så dramatisk redusert som en følge av helheten i denne saken. Kanskje er man kommet dit allerede, kanskje trenger man litt mer tid, før man konkluderer med at partiet vil være bedre tjent med å slippe noen andre til. For eksempel dagens 1. nestleder Henrik Asheim eller tidligere utenriksminister og forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Det har hele tiden vært noen helt spesielle omstendigheter rundt at Erna Solberg har fremstått som en troverdig kandidat som Høyres statsminister.

I utgangspunktet var det nemlig over da hun og borgerlig side tapte - grundig - til rødgrønn side i 2021 etter åtte år som statsminister. Med godt personlig og politisk ettermæle. 68 mandater til borgerlig side. 100 til rødgrønn.

62 år

Jeg trodde i tiden etter valget ikke noe på at Erna ville være statsministerkandidat i 2025. Det var det ikke så mange andre politiske observatører som gjorde heller. Hun hadde ikke bare vært statsminister i åtte år (og kommunalminister i fire år før det, fra 2001 til 2005), hun hadde også vært Høyres leder siden 9. mai 2004. Og hun er 62 år.

Som leder hadde hun greid å bygge opp en imponerende rekke politiske talenter som hadde fått prøvd seg i regjering. Ine Marie Eriksen Søreide. Torbjørn Røe Isaksen. Henrik Asheim. Tina Bru. Nikolai Astrup. I tillegg fantes det «gamlinger» som Jan Tore Sanner, Monica Mæland, Bent Høie og Trond Helleland.

Et sterkt persongalleri. Som Ap ikke var, eller er, i nærheten av.

Det var ren luksus i Høyre. Man skulle tro at et tronskifte var naturlig.

Gikk gjerne av

Erna sa flere ganger i denne perioden at hun gjerne gikk av. Men da måtte minst en av de unge som sto for tur rekke opp hånden. Det gjorde de ikke. De var ikke klare. De pekte på henne. Og dermed fortsatte hun.

Ingen ting er viktigere enn å vinne valg i politikken. Men måten du taper dem på er heller ikke uviktig. Erna Solberg tapte valget i 2021 med stor eleganse. Og hun var på jobb i Stortinget tidlig om morgenen etter valget. Her skulle det jobbes! De tidligere statsrådene fikk ikke lov til å sørge og i hvert fall ikke sutre. De ble plassert inn i viktigste posisjonene i Stortinget umiddelbart. Det var ingen kjære mor. Det var å arbeide for «Mor Høyre»!

Jeg må innrømme at jeg ble imponert over dette. For en energi! For en disiplin! For en tålmodighet! Og ikke lenge etter valget var Høyre igjen størst på målingene. Handlekraften minnet om hvordan Gro Harlem Brundtland opptrådte etter at hun hadde tapt folkeavstemningen om EU i 1994.

Viste lederansvar

Likevel trodde jeg hun først og fremst at hun på denne måten viste lederansvar overfor partiet. At denne opptredenen handlet om å gjøre jobben lettest mulig for den som skulle etterfølge henne.

Men parallelt foregikk det en annen politisk utvikling i fedrelandet: Allerede under regjeringsforhandlingene i Hurdal greide Aps påtroppende statsminister å gå på sin første politiske landmine: Han greide ikke å få til en flerpartiregjering av Ap, Sp og SV, selv om det var dette alternativet han gikk til valg på, og som velgerne stemte ja til.

Og så begynte en tilnærmet uendelig rekke, som ennå ikke later til å være avsluttet, av tabber, ulykker og uflaks fra Jonas Gahr Støres smale, snåle og vindskjeve Ap/Sp-regjering. Erna viste klok taktisk og strategisk ledelse ved å sitte stille i båten. Og cashe inn på meningsmålingene mens Støre fremstod som den rene amatør.

Historisk unntak for Erna

Etter hvert begynte til og med jeg å tro på at Norge kunne gjøre et noe nær et historisk unntak, og gjenvelge Erna Solberg som statsminister i 2025. For selv om hun i høstens valgkamp fremstod noe mer passiv enn vi var vant til, var fasit likevel at to år i opposisjon hadde blitt brukt til å gjøre Høyre klart større enn Ap for første gang på 99 år. En bragd. Et gjenvalg ville gjort henne til en legendarisk statsminister, kun slått av Einar Gerhardsen i rene tall.

Som man ser var det bredt sett med forutsetninger som lå til grunn for at Solberg kunne gjøre comeback på Statsministerens kontor om to år.

Summen av forutsetninger gjorde at Erna Solberg fremsto eksepsjonell. Suveren. Og uangripelig. Hun befant seg rett og slett i en annen divisjon enn resten av aktive norske politikere.

Mangeårig overlegenhet

Det var kanskje denne mangeårige overlegenheten som spilte henne og hennes rådgivere et puss, hvis vi skal være snille, i forberedelsene til pressekonferansen fredag.

Etter den sa Solberg følgende til NTB:

- Hvis jeg skulle bli statsminister igjen, må vi organisere det på en helt annen måte som sikrer fullt innsyn for Statsministerens kontor (SMK) i VPS-kontoen til Sindre.

Den vitner en mildt sagt mangelfull innsikt i egen krise.

Riktig nok sa hun at han ikke fikk lov til å handle og selge aksjer.

Sindre Finnes skal altså kunne fortsette å handle aksjer fra statsministerboligen i Parkveien?

Godt gjort

Det er nesten godt gjort bare å tenke ut noe sånt.

Erna Solberg og hennes rådgivere befinner seg nå i en tilnærmet umulig situasjon.

Problemet er at det ikke er enkeltheter og detaljer i aksjehandelen, eller de nøyaktige omstendighetene rundt hvorvidt Høyre satt på dokumentene til etter valgdagen, som er det mest avgjørende for hvordan offentligheten stiller seg til dette. Selv om det er svært interessant og nødvendig å komme til bunns i.

Det er helheten som oppstår når man legger sammen alle deler av dette komplekset som går ned i en lavere enhet for Erna Solberg. Når dette sammenholdes med at hennes kandidatur fra før hvilte på mange spesielle forutsetninger, finnes det bare én vei ut av dette.