Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
«Se opp», pleier alltid min far å si til meg. Han er i overkant interessert i arkitektur og kunst. I et annet liv ser jeg for meg at det var kanskje det han hadde blitt. Arkitekt.
Det er ikke en eneste detalj som glipper for ham når vi vandrer rundt i gatene der han kommer fra, Budapest. Han vet hvilken keramisk fabrikk i Europa som har produsert takflisene på en av kirkene på Slottshøyden på Budasiden. Han liker lyden av trafikken ute før han sovner. Og minnene fra en oppvekst som ikke bare var lett, begynner å tre stadig tydeligere frem.
Han er nok aller mest interessert når han kan vandre i fotsporene av sin egen historie som favner både Holocaust, hvor store deler av hans familie ble utryddet, og det kommunistiske diktaturet han selv rømte fra. Dette vekker følelser hos oss begge.
I disse dager kan jeg ikke annet enn å tenke på akkurat dette. Men la oss se litt bakover først.
Et kommunistisk Ungarn
En gang var far en ung nyutdannet lege, som bestemte seg for å forlate absolutt alt. Han flyktet fra et regime som ikke var til å tåle. Et kommunistisk Ungarn.
I september 1969 står han på den norske ambassaden i Roma. Han har akkurat gjennomført en farlig og strabasiøs flukt fra Budapest i Ungarn, gjennom det tidligere Jugoslavia, og til Italia. I all hemmelighet har han tatt seg over grensen mellom Ungarn og Jugoslavia, kun assistert av en grenselos med bart ved navn Adolf, samt en mann han tilfeldigvis har møtt på en busstasjon i Rijeka i Jugoslavia.
Han har med seg alt han eier på ryggen: En ryggsekk med et undertøysskift, en skjorte, og en halv flaske russisk vodka som han har bestemt seg for å drikke hvis han klarer flukten. Mange gjorde ikke det, de ble skutt på stedet eller fengslet – ofte med en dødsdom hengende over seg.
Men han klarer flukten. Han deler brennevinet med losen Adolf og den andre mannen som har klart seg over grensen.
Avskjed med et fotografi
«Jeg følger dere et stykke til», sier Adolf til dem. «Jeg skal bare ta et bilde av dere, slik at dere har noe dere kan huske og vise barna deres når de én gang blir store.» Mannen og den andre flyktningen ser på hverandre og nikker. Adolf fortsetter: «Men jeg trenger litt ekstra penger hvis jeg skal fotografere dere.» De to unge mennene vrenger lommene sine, og gir ham de aller siste pengene sine. Adolf forsvinner.
Nå har de kommet seg så langt som til jernbanestasjonen i Trieste, så de setter seg ned i den stekende solen og venter. De venter i én time, i to timer, i mange timer. Men grenselosen Adolf kommer aldri tilbake. Han har tatt deres siste penger, men de er fri. De skal nok finne ut av det, de har ingen tid å miste på å være sinte nå, de skal videre.
De drar videre til Questura i Trieste. Her blir de grundig avhørt av italiensk politi.
Etter avhøret blir de sendt til en leir i Padriciano, hvor det primært er flyktninger fra bak Jernteppet. De blir avhørt enda en gang av myndighetene, og blir innesperret i en fengselslignende bygning i to døgn. Far blir der i nesten to måneder. En dag tar han toget fra den italienske flyktningeleiren og reiser til Roma, hvor han oppsøker den norske ambassaden.
Der blir han tatt imot av ambassadesekretær Geir Grung.
Første gang jeg traff min oldemor var på et hotellrom i Wien. Noen år senere igjen i Dubrovnik. Deretter i Birmingham, England. Vi skulle aldri, aldri møtes der hvor pappa egentlig kom fra: Ungarn
«Jeg trenger et visum til Norge»
«Hvorfor er du du her?» spør Geir Grung..
Men Grung visste egentlig svaret. I mellomtiden har nemlig min mor Gerd og hennes søster Natascha arbeidet fra Norge og informert UD om at faren min Péter Csángo kommer til å dukke opp på ambassaden i Roma. De visste bare ikke når, kommunikasjonen var veldig komplisert.
«Jeg trenger et visum til Norge, min kone og datter er der.»
Grung ser på far og på søknaden hans. Det virket som om Grung var godt forberedt: «Den er innvilget», sier han og stempler.
Pappa puster lettet ut, han har hørt så mye godt om Norge, og endelig skulle han få reise dit.
«Har du noen penger, da?» spør Grung videre.
«Nei, absolutt ingenting.» Far gremmer seg, han har aldri likt å be andre om noe som helst.
Geir Grung tar opp lommeboken sin, legger 300 kroner på bordet foran ham.
«Men jeg har virkelig ingen penger», understreker far igjen. «Jeg klarer ikke å betale deg tilbake».
«Det går fint, det kommer du til å få, og da kommer du til å betale meg tilbake.»
Bare noen få måneder senere har pappa tjent nok til å gjøre opp gjelden sin.
Et begrenset liv for en ung mann som elsket kunnskap
Den unge mannen fant seg raskt til rette i Norge, men jeg vokste opp med en far som allikevel ikke var helt tilpass. Det skulle ta noen år før jeg skjønte hva det var.
Jeg hadde familie igjen i Ungarn, og de kunne viikke under noen som helst omstendighet besøke. Slik hadde det seg at jeg traff min oldemor for første gang i på et hotellrom i Wien. Noen år senere igjen i Dubrovnik. Deretter i Birmingham, England. Men vi skulle aldri, aldri møtes der hvor pappa egentlig kom fra: Ungarn.
Det var først senere jeg skulle skjønne hva dette handlet om. Flukten hans fra det kommunistiske regimet hadde konsekvenser, ikke bare for familien hans som var igjen i Ungarn, men også ham: Han var persona non grata - uønsket. Han hadde sviktet kommunistene. han var ikke lenger en av dem.
Konsekvensen av dette var at han i offisielle papirer var erklært «død for regimet». Skulle han prøve seg på å reise inn ville han bli fengslet eller få dødsstraff.
Kommunistene hadde tatt mye fra ham: Muligheten til å studere hvor han ville. Til å lære det han ville, til å ha kontakt med hvem han ville. Det var et begrenset liv for en ung mann som elsket kunnskap. Og tilslutt måtte han ta det dramatiske valget som førte til at han valgte å flykte fra en familie som allerede var traumatisert fra krigens dager.
En gjenværende familie i et komplisert regime
Under arbeidet med boken «Fortielser», som kom ut på Kagge forlag i 2017, kom jeg over bunkevis med brev som viser den massive brevutvekslingen mellom min far og hans gjenværende familie i Ungarn. Dette er en solid dokumentasjon av hvor komplisert det kommunistiske regimet gjorde det for den delen av familien som var igjen i landet:
I 1973 bodde vi I England en periode, og min farmor hadde lyst til å komme på besøk. fra Ungarn. Min far forteller:
Og da måtte jeg på hennes vegne søke på pass. Egentlig så var det jo slik at det måtte gå ni eller ti år før jeg fikk noen som helst rettigheter igjen i Ungarn, eller i det hele tatt fikk lov til å snakke med ungarske myndigheter, men jeg fikk allikevel min mor til å skrive et brev til dem. Hun var også straffet på grunn av av flukten min. I brevet står det:
«Jeg vet at min søknad kanskje ikke er helt dagligdags, jeg vil jo ikke sette tålmodigheten deres på prøve. Vi håper slik på et gjensyn og klamrer oss nå til deres godvilje som en siste mulighet.»
Alle med flyktningbakgrunn gjør seg noen ekstra refleksjoner
Akkurat i disse dager sirkler egen historie rundt i tankene. Og selv om jeg ofte inspireres av ordene «se opp», så er det like mye ordene «se frem» som sirkler i hodet mitt. Og jeg tror at jeg i likhet med alle som kommer fra en familie med flyktningbakgrunn gjør seg noen ekstra refleksjoner. Katastrofetanker? Eller at det koker ned til noe så enkelt at man begynner å fylle på med mat i tilfelle...? Eller tanker fylt med uro, som man kanskje ikke helt klarer å plassere, fordi forskningen som handler om hvordan traumer kan arves - og kanskje setter genetiske spor - fremdeles er fersk.
Min eksistens er tuftet på at noen mennesker en gang for mange tiår siden tok valget om å bryte opp og flytte på seg. Og på hjelpen som ble gitt.
Derfor er det akkurat i disse dager både enormt opprørende å se hva som skjer, men samtidig og svært hjertevarmende å se hvordan dørene er åpne og folk vil hjelpe. Det er helt i Fridtjof Nansens og Geir Grungs ånd: En gang er det «dem», neste gang kan det være oss.
La oss håpe at det som skjer nå i all sin grusomhet skaper et Europa og en verden hvor vi snakker om inkludering og ikke polarisering. Hvor vi etter dette, når denne katastrofen er over, legger grunnlaget for en verden som vi er stolte av å gi over til våre barn, fordi: Se opp. Se frem!
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Verden ser helt annerledes ut sett fra Russland
Det strammer seg i magen når unge mennesker stiller spørsmål til oss som har levd lenger
Veien til følelsen av total håpløshet er kort. Det har jeg erfart
