Hjemme har jeg sambandsløsninger som holder meg i kontakt med kolleger i Norge og over hele kloden, i takt med at den dovent spinner rundt sin egen akse.

Jeg er altså disponert for overtid i stor skala.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Flytter innsatsen min særlig på nålen?

Hvorfor gjør jeg det? Karrieremessig er det ingen ting i det. I selskapslivet er det dødfødt å profilere at man jobber mye - der er det work/life balance som gjelder. Økonomisk er det et tapsprosjekt, siden tillegget forsvinner i skatt. Selv om vi ser rent operativt på det, er jeg ikke sikker på at innsatsen min egentlig flytter særlig på nålen som viser hvor trygt Norge er.

Dette bringer meg til en erkjennelse: Jeg gjør det for meg selv.

Og hvorfor ikke? Barna er store. Fjernsynet satte vi bort da Teletubbies gikk av luften. Hagen ordner seg i store trekk selv. Jeg har ingen gamle slektninger som krever stell, ingen egentlige hobbyer annet enn en skitur i ny og ne, samt å bestille bøker på nettet og titte litt i dem når mørket senker seg.

Det eneste jeg egentlig kan er jobben min, og når den byr på uendelige muligheter for å la seg gjøre, hvorfor ikke gjøre den? Ting blir gjort, jeg får selvbekreftelse, og min kone kan si: «Sigurd skulle gjerne kommet, men du vet *himler med øynene her* jobben.»

Jeg sitter ved telefonen som en forsmådd elsker og håper noen skal ringe for å spørre meg om noe

Dette er dagsiden av forklaringen

Men under ligger en mer traumatisk begrunnelse. Vi er jo alle vokst opp med Martin Luthers teser, og hans vekt på at frelse kommer av tro alene. Dette er jo sympatisk; vi slipper å slite med botshandlinger og avlat og annet heft. Men kjenner vi etter så leder dette til en annen usikkerhet. For om frelse kommer av tro alene; er da troen min sterk nok? Har jeg gjort nok? Er jeg norsk nok? Jeg sitter jo bare på kontor.

Hva har jeg gjort for fellesen sammenlignet med fiskere, skogsarbeidere, bilmekanikere og folk som jobber i olje; i forhold til brannmenn og sjåførlærere og spillutviklere og influensere?

Hvem er jeg målt mot de flinke folkene på legevakten, som holder byens innbyggere friske, enten de er kongelige eller misbrukere?

Man trenger ikke være veldig kristen for å kjenne denne uroen. Oppvekst preget av Luthers lille katekisme holder lenge. Og det finnes jo ikke noe svar, dem som sitter på fasiten er jo allerede i dødsriket og vil først kunne dele sine erfaringer med oss etterpå. Så jeg gjør som generasjoner før meg, og frir meg fra den knugende usikkerheten med hardt arbeid i det dettesidige.

En følelse av ikke å være til nytte

Nå er jeg på ferie og deler bilder fra strand og båtliv. Under ligger en følelse av ikke være til nytte. Så jeg lengter tilbake til kontoret. Jeg misunner de som jobbet i sommer, de yngste, som kommer rett fra universitetet, og som ikke har tjent opp feriepenger og som derfor holder fortet og tar seg av saker som tikker inn. Jeg har sambandet med meg og kan lese trafikken.

Jeg sitter ved telefonen som en forsmådd elsker og håper noen skal ringe for å spørre meg om noe.

Som nordmenn flest er jeg snar til å tolerere andres tro, mens det sitter lenger inne å erkjenne min egen. Så når ferien endelig er over, kommer jeg til å si hvor fint jeg har hatt det og hvor tungt det er å måtte på jobb igjen.

Egentlig er jeg glad for å være tilbake, for å treffe kolleger igjen og gjøre det eneste jeg synes jeg kan, og for å fortsette nedbetalingen av den endeløse gjelden jeg bærer på, som ikke kan løses inn, bare holdes på avstand gjennom hardt og lutrende arbeid, for bare ved å arbeide kan jeg hvile.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Venterommet på legevakten en natt til lørdag

Les også

Bilister er mønstertrafikanter. Det er jeg som er problemet

Les også

Mangelen på tilhørighet kom ikke av seg selv

Les også

Jeg levde med et stempel. Jeg var den «kronisk suicidale»