Folk kaster seg av sykkelen og stopper bilen når de ser hva Ann-Kjersti har på hodet: – Det er morsomt

– Hva er det som skjer?

– Det er ingen som vet, men kråkene kommer hver gang vi går ut. Vi vet ikke om de har vaktposter, men kommunikasjonen de har med hverandre er helt utrolig, sier Ann-Kjersti.

Ekteparet Sisselberg er kjent som kråkenes venn i Oslo, men for 15–16 år siden var situasjonen en annen.

(Saken fortsetter under bildet)

Gikk til angrep

En vårdag på midten av 2000-tallet går Ann-Kjersti tur i Slottsparken med hunden sin. Snøgg har fått ferten på noe og snuser i noen busker. Plutselig kommer han fornøyd ut.

I munnen har han en kråkeunge.

– Han slapp den, men det var nok. Etter den hendelsen gjorde kråkene kamikazestup mot oss hver gang vi gikk tur, mens de skrek høyt. Det gikk nesten ikke å gå i parken. De var helt gærne, sier Ann-Kjersti og humrer.

– Hvordan reagerte Snøgg?

– Han var en fuglehund, så han skjønte ikke at han hadde gjort noe galt. Han trodde vel han hadde gjort jobben sin da han fant kråkeungen, sier Ann-Kjersti.

Hun lot seg fascinere av hvor lojale kråkene var mot hverandre. Det var nemlig ikke bare ei kråke som stupte mot dem, men en hel flokk.

– Jeg skjønte at de er veldig kloke og at jeg måtte gjøre det godt igjen, sier Ann-Kjersti.

Klok som kråka

At kråka husker mennesker som har behandlet dem dårlig i mange år, har du kanskje hørt før, men visste du at kråkene nesten er like smarte som apene? Det mener i hvert fall forskerne i studien Philosophical Transactions B, sitert av forskning.no.

Ann-Kjersti selv har lest flere historier om folk som er venner og uvenner med kråker. Hun husker spesielt godt historien om et svensk ektepar, hvor kona ga kråkene mat, mens mannen kastet steiner etter dem. Kråkene ble så sinte på mannen at de bæsjet ned bilen hans flere ganger.

– Torbjørn Ekelund i Harvest Magazine sier det er bedre å være uvenn med et menneske enn ei kråke, sier Ann-Kjersti, som tidligere har delt historien i Harvest Magazine.

Vendepunktet

Så hvordan blir man egentlig venn med kråker som ikke liker deg?

Det er ikke bare, bare, kan Ann-Kjersti fortelle. Selv begynte ekteparet å mate fuglene kort tid etter at Snøgg bar kråkeungen, men kråkene var fortsatt skeptiske.

Vendepunktet kom da Snøgg døde.

– Da hadde ikke kråkene noen å hakke på lengre. Fienden var borte, sier Ann-Kjersti.

I dag er kråkene svært fortrolige med henne.

– Det morsomste er når de setter seg på hodet og jeg går med dem. Her om dagen gikk jeg forbi en barnehage mens jeg hadde en kråke på hodet. Det har nok aldri vært så stille i den barnehagen før. De måpte, sier Ann-Kjersti og ler.

– Ja, for hvordan reagerer egentlig folk?

– Noen er veldig redde. De har sikkert sett for mange Hitchcock-filmer, svarer Ann-Kjersti og smiler.

– Mens andre synes det er veldig gøy og overraskende. I hvert fall hvis kråkene sitter på hodet mitt. Da hiver folk seg av sykkelen, stopper biler og setter ting i halsen, fortsetter hun og ler.

Hun og mannen sier det ikke er noen grunn til å være redd kråker. De skyr fort unna i motsetning til for eksempel duer.

Lært seg hvor de bor

Men kråkene følger etter ekteparet Sisselberg og har lært seg hvor de bor. Tre av dem vet til og med hvilken leilighet det er snakk om.

– Vi har en takterrasse og klokka halv åtte om morgenen banker de på ruta. Da vil de ha mat. Det har kommet andre kråker dit, men da har det blitt slåsskamp, så nå er det bare tre der. De kommer hver dag og titter på TV eller gjennom ruta, sier Ann-Kjersti.

Selv er hun imponert over hvor briljante kråkene er. Hvis kråka brekker en fot, kan den spjelke den selv ved hjelp av gresstrå, ifølge dyrogfolk.no.

Slitt i pandemien

– Så, du det! utbryter Bjørn Erik entusiastisk.

Vi står i Slottsparken. Ei kråke som plukket opp en Marie-kjeks fra bakken, spytter den ut når Ann-Kjersti kommer med Floric. Kråkene foretrekker nemlig den proteinrike maten som Ann-Kjersti deler ut.

Selv om det koster litt, bryr ikke ekteparet seg noe om det.

– En pakke koster 70 kroner og jeg bruker nok et par pakker om dagen, men jeg bruker ikke penger på noe annet. Jeg kjøper aldri kaffe ute og lager min egen mat. Dessuten gir kråkene meg så mye glede, sier Ann-Kjersti med et smil.

Det siste året har ekteparet gitt ekstra mye mat, for koronapandemien har også rammet fuglene.

Da restaurantene stengte, mistet fuglene en stor proteinkilde. Selv så Ann-Kjersti at de ble mer og mer desperate etter mat.

– Vi har nok reddet en del kråker, det er vel kanskje derfor de er så glade når vi kommer, sier hun og smiler.

Selv kan hun ikke se for seg en tur uten kråkene.

Ann-Kjersti planlegger å følge dem til siste slutt.