Gå til sidens hovedinnhold

For 13 år siden giftet jeg meg med en fra Pakistan. Kan det gå bra?  

Da jeg holdt på å kaste hele doktoravhandlingen i søpla, sa min mann: «Hvis du ikke fullfører, går jeg aldri mer ut på kjøkkenet.»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Første gang jeg reiste til Pakistan var vinteren 1985/86, for å utforske og lære i forbindelse med et studentprosjekt. Jeg var i tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi, og hele veien til Lahore gjennom kjerneområdet for migrasjonen til Norge, samt i Karachi.

Da jeg mange år senere tilfeldig møtte han jeg giftet meg med, kunne jeg gifte meg fordi jeg hadde vært lærevillig. Det handlet om å åpne opp sansene så fordomsfritt som mulig: Se, lytte, lukte, smake, vurdere, gå på trynet og reise seg igjen med et smil.

Da jeg i 2006 var på besøk hos en familie i Pakistan, som jeg tilfeldig hadde blitt kjent med i en landsby nær byen Gujrat, ble jeg bedt om å komme tilbake neste dag klokka sju til et måltid. Jeg stilte forventningsfullt opp klokken 19.00, men opplevde en rask læringskurve da det viste seg at jeg kom tolv timer for sent. Det var til frokost klokka sju jeg var invitert.

Dermed lærte jeg det lille ordet som skiller mellom morgen og kveld på urdu.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

I 2008 tok den samme familien imot meg med åpne armer som svigerdatter. Min svigerfar klemte meg både da jeg kom og reiste, mens tårene trillet. Han visste ikke hva godt han kunne gjøre. Fordi jeg ikke spiser kjøtt, laget svigermor nydelig vegetarmat til meg når vi skulle i store selskapeligheter. Det hadde hun ikke trengt fordi det alltid er vegetarmat tilgjengelig, men det var hennes måte å vise omsorg på.

Kulturforskjellene for ham var formidable

Det er godt å være der med nesten bare mennesker rundt oss som vil oss vel. De første årene ble vi imidlertid utsatt for mye stygg sladder av noen få, og ryktene nådde Norge. Heldigvis fikk folk andre ting å tenke på etter hvert.

Jeg var trygg på at jeg visste hva jeg gjorde i 2008, men jeg visste også at mannen min ikke visste noe om min norske tilværelse og de kulturforskjellene han ville komme til å oppleve da han ankom Gardermoen. De var formidable sammenlignet med det jeg opplevde og det var bare en måte å håndtere dem på; å ville lære om alt og alle. Vi bor i Lillestrøm kommune nær skogen bare 8 minutter fra Stovner, og for 13 år siden var det få som han her.

Min familie tok like fordomsfritt imot han, og begge familier bør få en stor takk for det. En slektning av mor ble til og med med han i en moské, og min mors bror tok mannen min i forsvar hver gang de kristne vennene hans snakket nedsettende om muslimer. Onkelen min sa: «Sajjad er den beste kristne mannen jeg vet om, og han er muslim».

I det ligger det en anerkjennelse av den væremåten mannen min utviste. Selv opplevde jeg å få pekefingre om frafallenhet fra kristne i min omgangskrets, mens noen bare trakk seg stillferdig vekk og etterlot seg et stort savn.

Når en kristen konverterer til islam, er det samme fordømmelse som når muslimer konverterer til kristendommen, men for muslimer kan det være farlig.

De første tre årene var tøffe

Jeg konverterte i en vakker moské i Islamabad noen måneder før jeg giftet meg, uten noen former for press eller samtaler med svigerfamilien. Det var ikke et press fra Sajjad heller. For meg var det en prosess hvor jeg gjorde opp mitt forhold til Jesus som Guds sønn. At han bare er profet i islam, dog en høyt aktet profet, ble frigjørende for meg.

De tre første årene ba min mann om at vi skulle flytte tilbake til Pakistan. Det var tøffe år med å lære seg norsk, forstå kultur og skaffe seg jobb. Da en norsk kollega begynte å banne hver gang han så mannen min, svarte han med å banne tilbake på punjabi. Det hadde god effekt.

Mannen min har vært heldig som har hatt mitt nettverk å komme til og meg å bryne seg på når det gjelder å manøvrere i det norske samfunnet. Jeg har vært en streng lærer, men har også lært mye selv, som at en muslim kan være døråpner i et arbeidsmiljø hvor homofile kolleger ikke har turt å være åpne.

At mannen min er slik, står i sterk kontrast til negative fortellinger om hvordan muslimer kan være diskriminerende overfor homofile.

Når mannen min og jeg går tur sammen, har vi opplevd å bli spyttet etter, men vi har også opplevd at helt ukjente kvinner har kastet seg rundt halsen hans og klemt han for så å si som ei sa: «Mannen din er så kjekk. Håper det ikke gjorde noe». Jeg tolker slike opplevelser inn i den samme stygge eksotifiseringen som thailandske kvinner og deres barn kan forstås når de blir klådd på av ukjente.

Mange pakistanere drikker alkohol

Det er nok flere likheter mellom nordmenn og pakistanere enn forskjeller, men det er gjerne forskjellene vi hører om. Min mann er en stolt likestillingsmann i praksis, og har med seg verdier fra Pakistan som ikke alltid applauderes verken blant norske menn i samme generasjon eller blant pakistanere i Norge. Det handler blant annet om kvinners muligheter til utdanning og arbeid, noe vi begge vet er en utfordring hvis kvinnen er alene om ansvaret hjemme.

Da jeg holdt på å kaste hele doktoravhandlingen i søpla, sa min mann: «Hvis du ikke fullfører, går jeg aldri mer ut på kjøkkenet». Dermed ble det doktorgrad.

I flere år før min mor døde, trengte hun hjelp, og vi var der. Da sa norskpakistanske venner at jeg var blitt pakistansk, noe jeg benektet, fordi det for meg og min bror var en like stor selvfølge som for min mann og andre pakistanere, å stille opp. Når pakistanere sier jeg har blitt pakistansk fordi jeg ikke drikker alkohol, skjer det samme. Jeg har ikke rørt alkohol i voksen alder fordi jeg tok et standpunkt som ung, mens mange pakistanere drikker alkohol.

To tydelige forskjeller vil jeg nevne; den enorme hjelpsomheten og gjestfriheten blant pakistanere og hvordan de viser omsorg når noen er syke eller dør. De gangene jeg har vært innlagt på sykehus har mine pakistanske venner besøkt meg, mens andre har ringt. Da mor døde, skjedde akkurat det jeg hadde forventet. De fleste med norsk opprinnelse holdt seg på behørig avstand til begravelsen. De sa dessuten at hun var gammel.

Ingen norskpakistaner sa det samme, takk og lov, det fikk jeg selv si, og alle mine norskpakistanske og indiske venner kom etter tur. Det var godt!

Det ligger ikke bare i religionene, men er en fin og viktig del av deres kultur uavhengig av religion. Da gjelder det å være i stand til å ta imot, noe jeg har trent meg opp til. Mye som gjøres av kjærlighet, kan nemlig misforstås.

Alle par møter utfordringer. Min lærdom er at det er nødvendig å være villig til å sette seg inn i den andres forståelse og utvise respekt for forskjelligheter, selv når det er nødvendig å bli enige om noe. Det å lytte til hverandre og snakke sammen, er vesentlig. Jeg har møtt mange par med ulik religion som ikke forstår viktigheten av å avklare verdispørsmål før de gifter seg, eller at de ikke kan forvente at andre skal endre seg når de selv ikke er villige til det samme.

Verdispørsmålene er nemlig ganske avgjørende for et samliv, og ikke hvor i verden man er født.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det

Les også

Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.

Les også

Oslo som delt by er en varslet katastrofe

Les også

Det dårlige ryktet var ufortjent

Kommentarer til denne saken