Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er påske, sola skinner, ens bedre halvdel er på jobb, barna som ikke lenger er barn er borte vekk og lammet drar seg langsomt mot ettermiddag på langsteking i ovnen - hva gjør man?
Og hvor gjør man av seg?
Fullt, som vanlig
Er man så heldig at man bor på Kampen, som noen av oss er, kan man jo bare gå rett ut av døra og så står man midt på Thorbjørn Egners plass. Men der er det fullt, som vanlig. Knapt en sitteplass å oppdrive. Folk fra hele byen liker å komme hit. Og, som like vanlig er, det er kø utenfor våre to utmerkede serveringssteder, Kampen kaffe og bar og Farine.
Heldigvis, får en si. For da kan man, nok en gang, og med den beste samvittighet, rusle bort til dit man aller helst vil være, i parken jeg av forskjellige grunner oppholder meg nesten hver dag. Jeg går rundt med en konstant dragning mot Jordalparken. Det har ikke alltid vært sånn.
Luddefossen? Ja, den heter visst det. I et land som har flere fossefall enn innbyggere, imponerer den nok ikke alle. Den er bare 10-15 meter lang og har et vertikalfall på tre meter, på øyemål. Vøringsfossen har med andre ord lite å frykte når det gjelder omdømme.
To voksne menn og en guttepjokk greier ikke å bli ferdige med å studere dette flotte fallet i Hovinbekken, en av Oslos 10 "hovedelver", som har sin kilde i Isdammen på Årvoll og ender opp med å koble seg på Akerselva rett før den renner ut i fjorden i Bjørvika. Tiden går fort når man ser på elver.
I rør siden 1879
Det er åpningen av Hovinbekken, som har vært usynlig for oss alle siden den ble lagt i rør i 1879, som utgjør indrefileten i Jordalparken. Landskapsarkitektene har gjort en suveren jobb med å plassere det flotte vannspeilet Ellydammen i en av etasjene i bakken ned fra Kampen hageby og til fotballbanen. Tre småbarn tar av seg sko og sokker, ens fossen tar den neste etasjen.
Deretter renner Hovindbekken ut i nye små innsjøer, før den igjen blir til bekk og renner ned til Åkebergveien (hvoretter den, forhåpentligvis snart, også skal renne åpent gjennom Klosterenga, noe den allerede gjør fra Hovindammen på Hasle og til Ensjø torg).
Å ruste opp Jordalparken har vært et sterkt lokalt ønske i tiår. Men det var først i 2017 at rivningen av gamle Jordal Amfi var et faktum. Det ikoniske ishockeyhallen fra OL i 1952 hadde gjort jobben. Nå skulle man bygge ny hall. Hvordan ville den bli? Jeg må si jeg gjorde meg mine tanker. Jeg ble positivt overrasket da jeg så tegningene første gang, men det ga meg ikke et kick.
Den nye hallen tok 3,5 år å bygge. Særlig én utsettelse fikk store konsekvenser for tempoet: De enorme rørene som førte Hovinbekken lå høyere i virkeligheten enn på tegningene. Naboene måtte tåle mye lenge for å få hallen ferdig.
Stiligere i virkeligheten
Men da den stod der, slo det meg: Dette bygget er jo vesentlig stiligere i virkeligheten enn den var som tegning. Selv om det er klart høyere, minner det likevel ganske mye om det gamle, på en riktig måte. Når jeg ser det nå, tenker jeg bare at det er den gamle hallen som er pusset opp og modernisert. Og den har 5300 flotte sitteplasser.
Hva skulle skje med resten av parken? Jo, den skulle også brushes kraftig opp. Men jeg manglet fantasi til å se for meg hvor kraftig.
Det som slår meg mest er i hvilken grad man har greid å ivareta, og faktisk forsterke, alle funksjonene parken hadde før. Den utmerkede akebakken er der fortsatt. Lekeplassen er kraftig oppgradert. Klubbhuset er totalrenovert. Tribunen til fotballbanen er som før, bare at det råtne treverket er erstattet av betong. Det ser dyrt ut.
Og - så er det betongskateparken, da. Den råtne i tre er borte. Som vanlig full av folk når jeg setter meg ned for å la meg imponere av folks ferdigheter. Legger også merke til to fedre som har med seg barn på toppen fire år, og smårollingene er i full gang med skatingen.
Skateparken utelatt
I utgangspunktet var ikke skateparken en del av planene for den nye parken. Heldigvis engasjerte lokalbefolkningen seg sterkt. Og så ble den en realitet, åpnet offisielt i fjor høst. Den ser rå ut, og er et lokalt samlingspunkt nærmest uten like.
Fortsatt står to av byens styggeste idrettsbygg i parken, ungdomshallen og flerbrukshallen. Bygningene bidro sterkt til den sterke følelsen av forfall og vanskjøtsel som i for mange år fikk danne inntrykket av hele dette området. Nå gjør det ikke noe lenger. Resten av parken er så overlegent komponert og gjennomført, at to stygge bygg er alt for lite til å endre helhetsinntrykket.
For det er sant at Jordalparken var et område folk hadde gitt opp og deretter forlatt. I hvert fall mange av oss. Det var ikke dit du ønsket at ungdommene i huset skulle møtes på kveldstid. På ingen måte. Jeg likte selv dårlig å krysse gjennom parken hvis jeg hadde vært på Vålerenga sent og skulle hjem til Kampen.
Blanding av park og idrett
Jordalparken er jo en blanding av en typisk park og idrettsanlegg, flere til og med. Det er ikke opplagt at to så klare motsetninger kan fungere sammen. Men det gjør de her. Det er sømløst. Sitter du på en av de (utrolig) mange sitteplassene som er laget i den naturlige amfien som er bak fotballbanen, kan du slappe av og lese en bok eller hva som måtte interessere deg på mobilen, eller du kan se på folk som trener eller spiller kamp på fotballbanen, amerikansk fotball og lacrosse, eller skating på høyt nivå. Det blir en park der noe skjer. Det er ikke et kjedelig sted.
Og det er bikkja vår enig i også, han trekkes mot Jordal.
Det har oppstått en uforklarlig harmoni i denne parken, det virker som om alle som er her koser seg og tar det med ro. Det er ingen selvfølge at det er sånn.
For hva er Jordalparken også et vitnesbyrd om: Vi har, omsider, begynt å gjøre ting riktig i denne byen. Og vi greier å gjøre det skikkelig.
Favoritter?
De rundt 50 barnevognene jeg så trille forbi på påskeaften, mens jeg satt midt i Luddefossen og leste.
Vestkanten tjener klart mest. Men en østkantbydel har tatt et kjempebyks
Slår alarm om snøbrøytebransjen: – Blitt en cowboykultur
Politiet jakter fortsatt på Rafal Flis ukjente drapsmann: – Ikke gitt opp håpet
