Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg visste ikke at 85 år markeres som jubileum. Selv hadde jeg hatt stor 80-årsfeiring og tenkte at «det var det», i påvente av 90-års bursdag.
Men et hint om at jeg ville fremstå med bilde i avisen under «avdeling runde år», så skjønte jeg det ville bli alvor. Det måtte følges opp selvsagt, i tilfelle noen kom innom. Man fikk invitere til kake og «brus.»
Stående, gående, sittende de venner man fortsatt har i live pluss familie i tre generasjoner, gudskjetakk. Det ble stort.
85 år er fryktelig gammelt
Slike markeringer fører med seg at man så ser seg selv i bakspeilet. Stanser opp.
Å fylle 85 er noe annet enn å fylle 84 eller 86. Jeg hadde forøvrig aldri trodd jeg skulle bli så gammel. Man ble ikke det da jeg vokste opp.
85 år er fryktelig gammelt. Og for et laaaangt liv man har levd!
Tre konger – en hel verdenskrig – Hambro og Gerhardsen – komponisten Sæverud – mye mer. Nostalgi og melankoli trenger seg på. De mange ordentlige vennene, de som kom først, er jo døde. Veldig mye tungsinn, før jubel og takk trengte seg på.
Selvsagt er det mer sunt og oppbyggelig å se fremover! Legg en plan, nok en gang.
For da man fylte 50 år , kom det plutselig sigende en slags «depresjon.» Nå er man der hvor alt er gjort. Ferdig levd, liksom. Det var det.
Men jeg la en klar plan den gang. Jeg ville bli 90 år! Da hadde jeg 40 år igjen – et helt liv. Jeg ble sterk og glad og tok grep.
De har levd 305 år til sammen. Dette er det viktigste de har lært
En ny, oppdatert plan for 100 år
Men i sannhetens navn, og et faktum er at nå er det bare fem år igjen. Jeg har lagt en ny oppdatert plan, igjen. Jeg vil bli 100 år nemlig. Det er noe jeg må få oppleve .
1) Brev fra Kongen! (jeg er redd det blir Kong Haakon)
2) Jeg vil få oldebarn (har gitt beskjed)
3) Jeg har unge sønnesønner som jeg vil se hva de vil bli til når de blir store (om 15 år har de en retning)
4) Min sønn har kjøpt et stykke Norge med bevaringsverdig og forpliktende planer. Det må jeg få se realisert, som stolt mor.
5) Norge inn i EU. Mitt ekteskap er tuftet på det løftet. Og til nå er det det eneste positive resultat av det prosjektet. Jeg er en troende tilhenger til det siste.
Så nå må jeg ta alle knep i bruk. Trene de muskler man har, spise lite og sunt, drikke enda mindre vin, mer vann, søke påfyll av glede (og gjerne latter!) , innrømme samtidig at alder gir begrensninger. Meditere og være på plass med seg selv.
Men man har et prosjekt! 100 år er i hvert fall et rundt tall. Ikke sant?
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Min generasjon kvinner bryter kulturelle tradisjoner. Det er jeg glad for
Jeg stuper blindt ned i de mørke gatene i Oslo. Ingen møter mine øyne
Nå så de meg som en kvinne. Ikke en liten jente på seks år
