Den østerriksk-britiske filosofen Karl Popper er kjent for å være en av de største vitenskapsfilosofene i det tyvende århundre. Han har også sneket seg inn i politisk filosofi med noen mektige tanker. Sånn som for eksempel toleranseparadokset, om at vi ikke må tolerere de intolerante.

Han har også angivelig sagt, som en som levde gjennom andre verdenskrig med jødisk herkomst, at vi aldri må hate enkeltmennesker, men kun ideologier. Mennesker er aldri onde! Kun deres ideologier, som de kan kvitte seg med, er det.

Nylig opptrådte student Maria Steen Sydow på medienes scene, da hun skrev et kraftfullt innlegg på Oslodebatten, bestående av flere samlende tråder om at «politisk korrekte feminister ikke er fienden», og «en rekke hvite, heterofile cismenn anerkjenner ikke at vi lever i et samfunn der de er den mest privilegerte gruppen.»

Les Maria Steen Sydow:

Les også

Politisk korrekte feminister er ikke fienden

Budskapet er for enkelt

I teksten bruker Steen Sydow et eksempel fra NRK serien «Gutter mot verden», der en av gutta sier: «Jeg hadde fått mer respekt om jeg var skeiv.» Et annet eksempel Steen Sydow tar opp, er uttalelsen: «Men er ikke det bare en gjenspeiling av det voksne mannehatet, som også foregår i verden?», på spørsmålet om hva man skulle gjøre med det voksende kvinnehatet blant gutter.

Guttene i serien er frustrerte, og misfornøyde med både kvinner og samfunnet de er en del av. Men budskapet til Steen Sydow er enkelt: Gutta har ingenting å klage over! Privilegier er nemlig skjult for dem som er i besittelse av dem.

I kraft av å bære en hel haug med privilegerte titler, som kan artikuleres og beskrives av nåtidens sosiale studier (som kritisk raseteori, interseksjonalitet, sosialpsykologi og politisk feminisme) kan disse unge mennene, i stedet for å bli møtt med forståelse og empati, heller bli kritisert for å være bortskjemte og ignorante.

Ikke bare som filosof, men som ung mann, synes jeg dette er høyst problematisk.

I stedet for at frustrasjonen disse mennene opplever blir tatt på alvor, blir den umiddelbart avfeid ved en appell til de teoretiske konstruksjonene jeg nevnte over. Problemet her er at disse mennene, og mange menn som dem, blir avfeid a priori. Det betyr «uten erfaring», altså er det en del av definisjonen som blir klistret på dem: Hvit, cis, heterofil, og at de ikke har noe de skulle ha sagt.

Dette er en klassisk hersketeknikk som fremmedgjør oss fra den livsverdenen vi alle er en del av, og levende møter ansikt til ansikt, der vi kunne diskutert problemene våre.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Hva hvis selve premisset her er galt?

Unge menn topper selvmordsstatistikken, gjør det dårligere på skolen, og er ofte mer sosialt mistilpassede enn sine jevnaldrende kvinner. Feminister vil ofte hevde at det nettopp er fordi vi alle er fanget i en form for usynlig og urettferdig patriarkat, og at unge menn faller utenfor, nettopp fordi de føler behovet for å opprettholde «giftige» holdninger. Slutter de med dette, vil vi få et bedre samfunn. Hva hvis selve premisset her er galt?

Når vi hører at «jenter modnes tidligere enn gutter», så antas det jo at den kvinnelige sosiale intelligens er målestokken for det samfunnet vi implisitt vil oppnå. Dette heller enn å tenke at unge gutter og menn har andre behov, drifter og lengsler enn unge jenter og kvinner.

Når de unge, mistilpassede guttene blir litt eldre, finner de ut at det var mange fancy teorier skrudd sammen på universitetet av jentene som alltid var bedre enn dem på skolen, som – uten at guttene kunne ane noe om dette – på forhånd satte dem i bås som undertrykkere av både det ene og det andre. Som unge patriarker «in training» for å si det slik. Hva hvis de heller ble hørt for det de faktisk sa?

Møt ham med empati

Det verste er at jeg nå kan bli anklaget for det «whataboutism». Det betyr at hvis jeg sier «men hva med menn?» på spørsmålet om hva vi bør gjøre med kvinnehat, så er det en form for avledning fra viktige spørsmål om urett begått mot kvinner.

Jeg er selv blitt anklaget for dette, og er enig i at noen ganger er en avledning bare en avledning. Det tjener ikke alltid en hensikt å på barnslig vis rope «men hva med meg da!?» Men når man snakker om kvinner, snakker man ofte om menn, for vi er evig bundet sammen i runddansen som er dialogen om hva som utgjør våre kjønn.

Steen Sydow er inne på noe dypt og viktig når hun sier dette: «Jeg hater ikke menn, men jeg hater patriarkat, strukturell rasisme og heteronormativitet – systemer som gir hvite, heterofile cismenn et forsprang.» Her hadde Popper vært enig med henne.

Problemet er at ved å kritisere en ideologi, forfekter hun samstundes en annen, en svært overfladisk en.

Menn befinner seg statistisk på toppen og bunnen av samfunnet. For hver vellykkede patriark, finnes det en stakkars, sosialt mistilpasset mann som ikke skjønner bæret. Han lurer kanskje på hvorfor han ikke blir møtt med empati og forståelse av kvinner, i stedet for masse sofistikert, sjargongpreget språk om roller, normer og politikk.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Politisk korrekte feminister er ikke fienden

Les også

Tajik om norskhet: En dag ga også jeg blanke i hva andre mener

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Pandemien vil blekne dersom retorikken mot uvaksinerte fortsetter