Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kanskje har du lest innlegget fra «kritisk fotballmamma» i Avisa Oslo, om ti-åringen som det ikke var plass til på det lokale fotballaget?
Eller saken på pappaen som reagerte på den kalde plasthallen det spilles håndball i på Løren? Vi har også fått svar rundt den prekære anleggssituasjonen fra Jo Evensen, kretsleder i Norges Fotballforbund i Oslo.
Evensen skrev at den sterke boligutbyggingsveksten i Oslo de siste årene ikke har ført til bygging av nok nye idrettsanlegg. Han slo videre fast at nye Hovinbyen som skal romme opptil 40.000 nye beboere, er prosjektert uten plass til fotballbaner.
Lederen av NFF Oslo kunne føyd til at det noen steder i byen attpåtil er bygget små fotballbaner som ikke kan brukes til organisert idrett.
Ubrukelige kunstgressbaner
På Grünerløkka kan Grüner tilby én eneste fullverdig fotballbane, Dælenenga, og en litt mindre bane, Mølleparken, i en bydel på størrelse med en middels norsk by. Det kunne vært flere baner, men både i Kubaparken og Hallénparken er det laget lekeplasser på kunstgress der det er streket opp til fotballbaner som ikke passer til noen av de ulike banestørrelsene som kreves for å spille organisert fotball.
Oslo kommune har altså laget baner som ikke kan brukes til fotballkamper i en by som har akutt mangel på nettopp fotballbaner. At størrelsen på de oppmerkede kunstgressbanene ikke er tilpasset fotballens behov, er nesten like uforståelig som om kommunen hadde gått til innkjøp av skolebusser som bare kunne kjøre på venstresiden inne i skolegårder, men ellers var ubrukelige ute i trafikken.
Fotballaget har vært limet i livene deres
Selv har jeg i mange år vært frivillig pappatrener i en klubb som er plassert i den delen av Oslo som har vært gjennom størst endring. Fra å ha vært en klubb nærmest bare for barna inne i Lille Tøyen hageby, er Lille Tøyen Fotballklubb også blitt det lokale idrettslaget for alle barna som vokser opp i de stadig flere blokkene utenfor hagebyens støyskjermer.
Jeg har tilbragt de fleste ukedagenes ettermiddager med jenter som har fått sin skolegang på Tøyen, Kampen, Hasle, Teglverket, Brynseng, F21 og Frydenberg, pluss noen som etter hvert har flyttet langt ut i Groruddalen og faktisk også utenfor kommunegrensene.
På vårt lag har vi valgt vekk dyre treningsleirer og lagt dem gratis til hytta vår i Sverige, vi har kjørt og hentet spillere som ikke kommer seg på trening selv, og vi gikk til innkjøp av høyttaler og hettegensere i stedet for dyre overtrekksdrakter. Den høyttaleren pumper ut musikk til treningene, både ute og inne. Sikkert til noen naboers irritasjon, men til jentegjengens motivasjon og glede.
Fotballaget har vært limet i livene deres, det stabile som de har vendt tilbake til ettermiddag etter ettermiddag.
Nå er de fleste av dem spredt ut over videregående skoler over hele byen. Noen har gått videre og satser på utefotballen i større klubber, og denne høsten går det mot slutten for min del også.
Den første målsettingen var å aktivisere jentegjengen gjennom barneskolen. Den neste ble å få dem gjennom ungdomsskolen. Nå skal de snart få starte på voksenlivet uten meg. Dermed er det ikke lenger jeg som skal tenke kreativt rundt hvordan man skal aktivisere og inspirere disse herlige jentene fire kvelder i uka. Og tro meg: Vi har vært nødt til å tenke kreativt!
Sprengt kapasitet på Caltex
Hadde jentene vært født noen år tidligere, hadde de hatt jordene og balløkkene på Ensjø å boltre seg på, nærmest deres egen Ekebergsletta. Men gresset er borte og nye blokker har tatt over plassen rundt fabrikkpipa på det som en gang var Tiedemands tobakksfabrikk.
Mellom blokkene er det ingen nye fotballbaner til å erstatte gresslettene blokkene er bygget på. Og inne i blokkene bor det mange flere potensielle fotballspillere. Da jentene begynte på skolen bodde det samlet rundt 9.000 mennesker på Hasle og Ensjø. Ti år senere har befolkningstallet økt til over 17.000, og det vil fortsette å vokse de kommende årene. Regnestykket går ikke opp.
Der flesteparten av spillene bor finnes det ingen store fotballbaner vi kan spille på. Valle-feltet disponeres bare av Vålerenga. På Caltexløkka på Tøyen, der Lille Tøyen har delt banen med klubber som Forward, Sterling, Tøyen Sportsklubb og Christiania Ballklubb, har kapasiteten vært helt sprengt. Mange lag får bare én treningstime i uka på Caltex.
Realiteten er at det finnes mange Tøyen-ungdommer som gjerne ville brukt alle ettermiddager til å spille organisert fotball, men som blir avspist med én time i uka og ellers overlatt til seg selv.
For vår del har vi aldri fått mer enn en tredjedel av Caltexløkka én gang i uka.
15 jenter på en halv 7-erbane
Da ble det etter hvert like greit å stuve oss sammen på sjuerbanen utenfor Hasle skole, der vi også har fått en time i uka, og heller overlate Caltex til andre som trenger den.
På Haslebanen fikk vi likevel litt problemer den sesongen vi måtte dele også den banen med et annet lag.
Jeg kan love at det blir trangt for 15 snart voksne fotballjenter, på en halv bane der hele banen egentlig er tilpasset sju mot sju for de aller minste.
Enda trangere er det den timen i uka vi har trent på den enda mindre banen ved Teglverket skole. Den skal det egentlig spilles fotball for fem på.
I skolegården på Teglverket er det for øvrig enda en bane, men akkurat som i tilfellene på Grünerløkka, har ikke Oslo kommune maktet å tilpasse den til noen av fotballforbundets mål. Den kan altså ikke brukes til trening eller kamper, men vi har selvsagt sneket oss inn der noen ganger.
Firkantet gymsal
I ren fortvilelse over spriket mellom jenter som ville trene fire ganger i uka og en bydel der sånt ikke er mulig, endte jeg til slutt med å be om treningstid inne i gymsalen året rundt. Der inne har vi i flere år spilt fotball sommer som vinter, enten det er 25 grader og sol ute eller ei.
Kanskje lurer du nå på hvorfor den nye hallen, som har erstattet den gamle gymsalen på Hasle skole, er tilgjengelig for såpass mye fotballspilling på kveldstid?
For det første trener vi senere på kvelden enn det er mulig for de små barna å trene. For det andre er hallen bygget på en måte som gjør den til inneidrettens svar på de ubrukelige fotballbanene jeg har skrevet om tidligere i teksten.
Gymsalen på Hasle er rett og slett formet som en firkant som det er umulig å presse inn en avlang bane til håndball, innebandy eller basketball på.
I høst slutter jeg som utendørstrener for jentene, og jeg kjenner at det skal bli godt å få litt mer fri på ettermiddagene.
Men vi fortsetter med treningene inne i gymsalen. To ganger i uka kommer jenter som nå satser i andre klubber, med bedre fasiliteter og flere treningstimer, reisende med tog og t-bane for å møte barndomsvenninner som bare vil spille i nærmiljøet.
Med dunkende musikk i bakgrunnen gjør vi så godt vi kan for å aktivisere jentene innenfor de naturlige - men også noen ganger uforståelige - begrensningene som finnes i en stor og voksende by.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Mamma, jeg vil spille fotball igjen!» Det var ikke bare bare
NFF Oslo: Det er bygget tusenvis av nye boliger, men ingen fotballbaner
