Hvorfor i all verdens land og rike mener de mest toneangivende folkene i Oslo Ap at det er så avgjørende viktig at Stenseng forlater sin post etter åtte år? Så viktig at de har sittet mer eller mindre sammenhengende i krisemøter de siste ukene? Og tilsynelatende kanskje enda mer presserende enn de lokalpolitiske sakene i denne perioden?

– Negativ til Oslo

Betyr det virkelig noe for Oslos innbyggere og velgere hvem som er sjefen på partikontoret på Youngstorget?

Vel, oppfatningen på sentralt hold i Oslo Ap er at Kjersti Stenseng har hatt en negativ innstilling mot Oslo Ap over flere år. De opplever seg forskjellsbehandlet av partikontoret i forhold til andre fylkeslag, særlig til fordel for de som i denne prosessen har støttet gjenvalg av Stenseng.

Det er et manglende tillitsforhold mellom Stenseng og sentrale folk i Oslo, blir jeg fortalt. Flere tror dette også har nær sammenheng med de skandalene, konfliktene og maktkampene som har vært i Ap helt siden valgnederlaget i 2017, der et tilnærmet samlet Oslo Ap oppfatter at de har stått på motsatt side av Stenseng.

Hva slags konkrete konsekvenser mener Oslo Ap at alt dette i tilfelle har hatt?

Jo, en nasjonal profil for Ap de senere år der hovedfokuset har vært rettet mot å vinne oppslutning i distriktene, ikke i byene, og i særlig grad ikke Oslo. Særlig gjorde dette seg gjeldende i stortingsvalgkampen i 2021. De mener slagordet «Nå er det vanlige folks tur» hadde en tydelig brodd mot Oslo. Dette er hele partiets valg, men Stenseng ses på som en meget ivrig pådriver for at denne profilen er blitt så sterk, fremholder folk i Oslo Ap.

Men det handler også om hvilket fokus det nasjonale partihovedkvarteret har hatt på Oslo rent organisatorisk. Som for eksempel hvor viktig har det vært for Ap nasjonalt å vinne Oslo. Man blir lyttet mindre til enn andre, er påstanden.

Tappet byrådet?

Dette er også et ressursspørsmål i kroner og personell. Hvor skal pengene til valgkamp gå? Hvilke og hvor mange rådgivere blir stilt til disposisjon sentralt for å drive valgkamp i Oslo? Har regjeringsapparatet tappet byrådet for kompetente ressurspersoner til jobber som statssekretærer og rådgivere? Avisa Oslo har tidligere skrevet at Raymond Johansen nektet å ta gjenvalg før han fikk garantier fra partilederen om at Oslo ble tilført tilstrekkelig med ressurser til å drive valgkamp. Johansen svarte valgkomiteen i Oslo Ap først tre dager etter fristen på grunn av usikkerhet om dette.

Ingen vil naturligvis si noe av dette offentlig, men til meg har mange av dem sagt følgende gang på gang:

Det er jevnt i Oslo, små marginer kan avgjøre om Raymond Johansen får fortsette, da er det avgjørende å ha et partikontor som står fullt og helt bak Oslo Ap, at kampen om makten i hovedstaden blir gjort til et prestisjespørsmål og symbolsak for hele partiet. Helst være prioritet nummer én i høstens valg. De siste tiårene har normalen vært at det er Høyre som styrer Oslo, unntaket er de siste åtte årene.

Potensielt avgjørende

I Oslo Ap er man opptatt av hvor mye lettere det er å vinne valget hvis man har Youngstorget på laget. Derfor har arbeidet for å erstatte Stenseng med en som er mer positiv til Oslo vært så viktig, det er rett og slett en potensielt avgjørende del av valgkampen, sier flere.

I tillegg mener man i Oslo Ap at dagens ledelse i Ap har klare dysfunksjonelle trekk. De mener at dette kan forklare en del av den begredelige situasjonen på meningsmålingene, nylig så man 15-tallet. En ny og styrket partiledelse kunne gitt ny giv i partiet, slik at det igjen kunne komme på offensiven og få oppslutningen til øke fram til valget 11. september. Oslos velgere har tradisjonelt vist seg mer sensitive for nasjonale trender enn velgere i resten av landet.

Med andre ord: Hvis Jonas Gahr Støre og partikontoret på Youngstorget greier å heve oppslutningen noen prosentpoeng nasjonalt fram til høsten, vil det automatisk øke Oslo Aps oppslutning i valget nesten uavhengig av hvordan valgkampen ellers forløper. En effektiv og kompetent ledelse vil øke denne muligheten betraktelig, påpekes det.

Hvorvidt Oslo Ap overdriver eller underdriver betydningen av alle disse faktorene rundt Stenseng og partikontoret skal jeg ikke ta stilling til. Jeg nøyer meg med å referere hva folk sier til meg. Og konstaterer at de har jobbet svært hardt for dette.

Da valgkomiteen i Ap, under ledelse av LOs leder Peggy Hessen Følsvik, begynte arbeidet, hadde Oslo Ap allerede satt opp sin drømmefirer i ledelsen:

Gjenvalg av Støre, comeback for Hadia Tajik som nestleder og Tonje Brenna og Jan Christian Vestre som enten nestleder eller partisekretær. Men samtidig, bak lukkede dører i partistyret, var Oslo Aps prioritering klar: Skulle teoretisk valget bli stående mellom comeback for Tajik eller å få Stenseng kastet, er det siste langt, langt viktigere. Det sier sitt.

Gjenvalg til alle

Oslo Ap hadde fått sin fylkesleder Frode Jacobsen inn i valgkomiteen. Han visste utmerket godt at den rådende oppfatning i store deler av det sentrale miljøet i Ap og LO var at alle tre i dagens ledelse skulle få gjenvalg. Fornyelsen skulle kun bestå i at Tonje Brenna fra Akershus kom inn på den ledige plassen etter Tajik. Det ble et munnhell at større endringer i ledelsen enn dette var ensbetydende med bråk og uro i partiet, og det hadde man hatt sammenhengende siden 2017. Det holdt nå. Partiet tåler retter og slett ikke mer.

Derfor regnet de fleste i partiet, inkludert Jacobsen og Raymond Johansen, og også observatører utenfor, med at det gikk mot et søvngjengeraktig gjenvalg av de tre som sitter i ledelsen i dag.

Men så gikk Hadia Tajik ut i VG 22. februar og erklærte at hun ønsket comeback som nestleder, etter å ha blitt foreslått av Rogaland Ap. Sjokk og vantro. Dette endret spillet. Tajik sendte en torpedo inn i planene om et søvngjengeraktig gjenvalg av dagens ledelse. Nå ble de tvunget ut på banen. Både nestleder Bjørnar Skjæran og partisekretæren måtte ut i åpent lende. De måtte aktivt erklære at de tok gjenvalg, kjempe for makten. Og det gjorde de.

Rå maktkamp

Og kjemper man, åpnes det for debatt i partiet. Den kom. Og da ble det bevegelse. Det ble dynamikk. Og rå maktkamp.

Det ble raskt klart for Oslo Ap at man måtte droppe kravet om comeback for Tajik, takket være særlig LO, og sette alt inn på spørsmålet om ny partisekretær. Og da dukket en total overraskelse, i hvert fall for utenforstående, opp: Tidligere nestleder, statsråd, parlamentariske leder og nåværende ordfører i Tana, Helga Pedersen (50). I intervjuer var hun ikke avvisende til å erstatte Stenseng. Hva var dette?

Byrådsleder Raymond Johansen skal ha vært henrykt. Fra 2009 til 2015 var Johansen partisekretær og Pedersen nestleder, de fem første årene under Jens Stoltenberg, det siste under Støre. De utviklet et nært og tillitsfullt forhold den gang, og det har de fortsatt.

Toppene i Oslo Ap ble fylt av en nervøs lykke. Kunne dette virkelig bli en realitet? De vekslet mellom håp og tvil, mest det siste.

Pedersens kandidatur hadde én stor fordel: Hun gikk av som nestleder i 2015 og forlot Stortinget i 2017. Hun var dermed den eneste i partiet med super-CV – med unntak av Jens Stoltenberg – som hadde vært fullstendig fysisk og politisk fraværende i alle de årene Ap har vært plaget av store interne konflikter. Rett og slett ubesudlet!

Fem støttet ny partisekretær

Oslos valgkomitémedlem Frode Jacobsen grep sjansen. Det gjorde også andre medlemmer i valgkomiteen. Rett før det dramatiske, avsluttende møtet 20. april hadde Pedersen først første gang bekreftet offentlig at hun var kandidat hvis partiet ønsket henne. På rekordtid var hun blitt en kandidat å regne med. Det var oppsiktsvekkende.

I møtet det avsluttende møtet viste det seg at hele fem medlemmer støttet Pedersen som ny partisekretær, seks medlemmer støttet Stenseng. Støtteerklæringer rant inn fra rundt om i landet.

Frode Jacobsen var altså bare én stemme fra å lykkes med å få valgkomiteen med på å innstille Helga Pedersen som ny partisekretær.

Men i Ap er det verken tradisjon for eller god latin å ta dissens og avgi delte innstillinger, slik at det blir opp til de 300 delegatene på landsmøtet i Folkets Hus å avgjøre saken i åpen sal. Selv ikke når komiteen er delt på midten, som her.

Med halen mellom beina gikk Frode Jacobsen ut og ble en del av en enstemmig innstilling.

Hvorfor mannet ikke Oslos representant seg opp til å ta dissens i det siste og dramatiske møtet?

Sviktet motet? Ble han redd?

Jeg vet ikke. Og ingen har til nå villet svare meg på akkurat dette spørsmålet.

Rebelsk og utradisjonell

Fryktet Jacobsen at dette ville ha blitt sett på som en så rebelsk og utradisjonell handling at Oslo Ap – og Oslo – ville blitt vurdert som (enda mer?) spedalske i resten av partiet?

Eller tenkte han at det fortsatt var håp i hengende snøre: Helga Pedersen hadde på dette tidspunktet fortsatt ikke avklart om hun ville ta kampvotering. Kunne en hemmelig avstemning på landsmøtet gi flertall i en kampvotering? Ved skriftlig votering får jo ikke delegasjons- og fylkesledere vite noe hvis du stemmer slik du vil. Kunne Oslo Ap få viljen sin på samme måte som da Einar Gerhardsen, som gjorde en helt grei karriere etterpå, slo Peder Furubotn med to stemmer på landsmøtet i 1923?

I tilfelle hadde Oslo alt å tjene på å sitte stille som mus. Og Oslo Ap satt stille som mus. I stedet var det fra partifolk i blant andre Stenseng-fylker som Innlandet og Akershus det piplet ut støtte til Pedersen. Alle utspill fra folk i Oslo ville virke mot sin hensikt, ja, være direkte skadelig for Pedersens sjanser, så følsomt er dette.

Og fikk ikke valgkomiteens leder plutselig fryktelig dårlig tid med å presse ut en «enstemmig» innstilling av sin komité? Hvorfor dette tilsynelatende hastverket? Skyldtes det en frykt for at Pedersens kandidatur forsterket seg lynraskt? At det begynte å sprekke opp i delegatrekkene i fylke etter fylke. Ville komitéleder Følsvik, som ville ha Stenseng, binde opp valgkomiteen før hele prosessen kom ut av kontroll?

Solte seg i glansen

Det var i tilfelle en maktbruk vi bare unntaksvis blir vitne til. Men det stoppet ikke der. Partileder Støre var lynraskt ute og forklarte hvor glad han var for at innstillingen var enstemmig. De to foreslåtte nestlederne innkalte til og med til felles pressekonferanse i på Stratos i Folketeaterbygningen der de solte seg i glansen av hverandre.

Her skulle det skapes ro rundt valgkomiteens innstilling to uker før landsmøtet.

Selv ble jeg pepret med tekstmeldinger fra folk både i Oslo Ap og andre steder som poengterte at de knapt hadde sett noe lignende før. Prøvde noen å kortslutte den partidemokratiske prosessen i Norges største parti? Var landsmøtet avlyst? I tilfelle kunne partiet spare millioner. Landsmøter er dyrt.

Nå på lørdag ettermiddag hadde Helga Pedersen endelig bestemt seg. Hun ville ta kampvotering.

Kun en engere krets var informert om beslutningen. Søndag skulle hun gå ut offentlig. Mandag skulle hun tale i hjemkommunen Tana, der hun er ordfører, på 1. mai.

Noen få timer etter at beslutningen om kampvotering var tatt, ringte telefonen. Oslo Aps mest prominente medlem, statsministeren, var i den andre enden. Ifølge Pedersen kom det i samtalen klart fram at Støre, i motsetning til hans eget fylkeslag, gikk inn for Stenseng. Og imot Pedersens kandidatur. Han skal ha sagt at sentrale miljøer i partiet ville motarbeide henne, i hvert fall tolket Pedersen ham slik.

Pedersen hadde ikke ventet dette. Men der og da var det ikke nok til å endre hennes syn.

Fortrolig informasjon lekket

Noen timer senere lakk detaljert informasjon til Dagbladet som Pedersen hadde gitt Støre i fortrolighet. Saken ble publisert klokken 23 om kvelden. Pedersen skal ha opplevd at det var en sammenheng mellom lekkasjen og advarslene om at «sentrale miljøer» ville motarbeide henne hvis hun ble valgt. Var det et frempek til hva hun i tilfelle hadde å vente seg hvis hun ble partisekretær?

Likevel gikk hun til tro med beslutningen om å ta kampvotering tross dette.

Søndag morgen hadde hun sovet på både samtalen og lekkasjen. Klokken 10.30 brakte TV2 nyheten om at hun trakk seg. Resten av historien har vært flombelyst av norske medier.

For tiden driver kretser rundt Støre en kampanje rettet mot offentlighet og media der budskapet er at det ikke var telefonsamtalen med Støre som fikk henne til å trekke seg, som hun sier selv, men at hun bare brukte samtalen som en unnskyldning for å trekke seg av andre grunner. Den viktigste andre grunnen skal ha vært at Pedersen innerst inne visste at hun ville tape en kampvotering på landsmøtet, hevdes det, og at hennes eget fylke Finnmark var splittet.

Dette kan jo være riktig, jeg kan ikke vite sikkert, men jeg vil si at det kan ha formodningen mot seg: Hvorfor skulle Pedersen i tilfelle rett før ha bestemt seg for å ta kampvotering hvis hun var sikker på at hun kom til å tape?

De samme kildene påpeker at Støre visste at Pedersen ville tape en kampvotering.

Delikat telefon

Hm.

Så Støre tok altså denne svært delikate telefonen til Pedersen selv om han visste at hun hadde flertallet i landsmøtet mot seg? Samtalen var altså for vennlig å gjøre oppmerksom på at delegatene ikke ville ha henne?

Hva er sjansen for dette spinnet ikke først og fremst er, eh, spinn?

Formodningen taler for at Støre ringte fordi han – i større eller mindre grad – var usikker på hvor landet lå eller kom til å ligge under valgene på fredag.

Etter min mening er den en kjensgjerning at ingen – ikke Støre, ikke Pedersen, ikke Stenseng – med absolutt sikkerhet kunne vite hva utfallet av en kampvotering ville ha blitt når det er hemmelig valg. Husk – utad ville til og med Oslo oppfordret til å følge valgkomiteens «enstemmige» innstilling. Men ifølge mine kilder ville det store flertallet, kanskje alle, stemt for Pedersen i en hemmelig, skriftlig votering.

Vi vet heller ikke noe om hvordan debatten ville ha blitt i partiet hvis det sto overfor en konkret kampvotering, ikke bare den teoretiske muligheten for en kampvotering. Og vi vet ikke hvordan to kandidatene ville ha håndtert en sånn situasjon. Det kunne slått begge veier, selvsagt.

Samme dag som Pedersen trakk seg, publiserte TV2 en meningsmåling som viste at blant Aps velgere ønsket 50,9 prosent Helga Pedersen som ny partisekretær, mens 22 prosent foretrakk Stenseng i vervet.

Ga dødsstøtet

Det var altså Støre som ga dødsstøtet til sitt eget fylkespartis høyeste ønske.

Så Oslo Ap har tapt alt i denne maktkampen, med god hjelp en viss partileder fra Ris? Maktesløshetens eget fylkeslag?

Vel, de fikk en slags trøstepremie, da, i og med at Jan Christian Vestre, som sitter i styret i Oslo Ap og bor på Nordberg, ble innstilt som nestleder. Og Vestre var i drømmefireren. Men Vestres kandidatur hadde støtte fra mange andre i valgkomiteen også.

Det hindret ikke at Oslos medlem av valgkomiteen ble satt under enormt press: Andre medlemmer mente nemlig at Raymond Johansen nå måtte vrakes som medlem av sentralstyret, for å kompensere for at Vestre skulle inn. Ellers ville Oslo få tre i sentralstyret, noe enkelte mente var uakseptabelt mye.

Kast Raymond, stem Høyre

Som Avisa Oslo har avslørt tidligere, førte dette til at Raymond Johansen i en samtale med valgkomitéleder Følsvik truet med at han måtte vurdere å gå av som byrådsleder, fire måneder før valget. Om Støre var informert om dette vet jeg ikke. Det skulle ha blitt litt av et haraball.

Jeg kan ha en viss forståelse for byrådslederens reaksjon her. Han er i en situasjon ber om tillit fra velgerne for tredje gang. Han er 62 år, begynner å bli tynn i luggen og er sårbar for påstander om at han er gårsdagens mann. Jeg ser levende for meg reklameplakater rundt om i byen der det står:

«Gjør som Arbeiderpartiet. Kast Raymond. Stem Høyre!»

Selv er jeg mest spent på hvordan samarbeidet mellom Stenseng, som står uten motkandidat, og Oslo Ap blir i tiden framover, særlig i valgkampen. Blir det fred og fordragelighet, fortsetter forholdet som i dag eller må det betales en pris for forsøket på å bytte henne ut?

For å låne av Hunter S. Thompson: Jeg tror det er frykt og avsky i Oslo Ap nå.