OSLOHISTORIER
Jeg sitter langs vinduet på T-banen, første seterekke i første vogn, som er den faste plassen min når jeg reiser til Tøyen. Som vanlig repper jeg linje 5.
På setene på andre siden av midtgangen, også ved vinduet, sitter to veldig kule venninner, som ser ut som de kan være i midten av 50-årene. Både stil, sosiolekt og sveis er tatt rett ut av Stovner og Vestli på 90-tallet. De var garantert superkule den gangen.
De er fremdeles kule og usedvanlig tøffe i trynet, der de alterert prater høyt og med stor innlevelse, som om T-banen var den lokale puben på Vestli. Selv har jeg aldri satt mine bein på Rudolf pub, men jeg åpnet fasten med den pakistanske eieren en gang, og det må da telle for noe.
Ubetenksomt utbrøt hun: «Fy faen, jævla svart...»
For en som var tenåring i Groruddalen på 90-tallet, bringer scenen som utspiller seg denne formiddagen litt kjærkommen nostalgi. Dog avbrutt av små stikk av irritasjon, når den livlige praten blir unødvendige støyende.
Det siste må vel være et tegn på at undertegnede selv begynner å nærme seg disse damene i alder.
Venninnene prater uavbrutt på ut- og innpust, høyt og lavt og i munnen på hverandre, og idet jeg tenker det er bra at det bare er oss tre i vognen, skimter jeg i øyekroken en av dem stirre i telefonskjermen.
Ubetenksomt utbryter hun: «Fy faen, jævla svart...»
Vestkanten tjener klart mest. Men en østkantbydel har tatt et kjempebyks
Hun stopper tvert, som om hun selv er sjokkert over ordet som var i ferd med å ramle ut av munnen hennes, hodet vendes raskt i min retning, ansiktet vrengt i en tilgjort, forskrekket grimase av frykt og skam, men som også veldig hardt prøvde å uttrykke en slags unnskyldning.
Denne episoden og mange, mange andre opp gjennom årene gjør at jeg sitter med en uggen følelse: I den kollektive underbevisstheten til en stor andel majoritetsnordmenn, vil jeg kanskje alltid være en svarting
De fortsetter samtalen, langt mer lavmælt
Jeg vet selvfølgelig ikke hva utbruddet skyldes. En kjæreste, en eks, en nyhetsartikkel, eller om hun bare kom i kontakt med sin indre nordlending.
For ordens skyld serverer jeg likevel en mild utgave av mitt resting boss face, før jeg avvæpner med mitt norskeste smil. Dere vet, det stramme smilet. Sammenklemte lepper og et stivt, gledesløst uttrykk.
Ikke lenger like tøffe i trynet utveksler venninnene raske blikk med store øyne som glir kjapt over i et livlig nett av dansende smilerynker og tilbakeholdt fnising. I et kort øyeblikk kan jeg se de to tenåringene de en gang var. De fortsetter samtalen, men langt mer lavmælt.
LES TAMINA SHERIFFDEEN RAUFS INNLEGG FRA LINJE 2: Neste stopp: ulikheter
Det som tidligere var greit å si, er ikke lenger det
Mens jeg sitter der og smiler for meg selv, ankommer T-banen Vollebekk stasjon. Her har de kjedelige industribyggene blitt færre for hvert år og erstattet av minst like kjedelige boligblokker. Men om vinteren er det likevel varme, lys og julepynt i vinduene. Om sommeren dukker parasoller og grønne planter opp i verandaene som sopp og mose på disse menneskeskapte bergene.
Og der og da, mens T-banen bringer oss ut av Groruddalen, har jeg spesielt to tanker i hodet: Det ene er hvordan det man i dag omtaler som woke sakte men sikkert har gjort noe med bevisstheten vår. Det som tidligere var greit å si - men ikke like greit å høre for oss som ble omtalt - er ikke greit å si lenger. Det har folk faktisk begynt å forstå.
Det andre er litt mer personlig. Jeg er en forholdsvis lyshudet pakistaner, og kan under de fleste omstendigheter neppe forveksles med en svart person. Men denne episoden, og mange, mange andre opp gjennom årene gjør at jeg sitter med en uggen følelse: I den kollektive underbevisstheten til en stor andel majoritetsnordmenn vil jeg kanskje alltid være en svarting.
Når sant skal sies - selv om det siste er en trist tanke - så kan jeg ikke få meg selv til å klage. Vi har vært her i Norge omtrent like lenge som de to venninnene har levd.
Vi har gravlagt foreldre, sett barnebarn vokse opp, og når tiden endelig kommer vil vi selv bli gravlagt i norsk jord og med tiden bli næring til Norges fauna og flora, og bokstavelig talt bli en del av Norge.
Dessuten, når den tidligere kolonimakten Storbritannia, konservativt anlagt, bundet av tradisjoner og stolt av sin imperialistiske fortid, nå kan skilte med regjeringssjefer med indisk og pakistansk bakgrunn, skal man ikke se bort ifra at Norges fremtidige regjeringssjef, kanskje til og med i min levetid, kan bli en svarting på linje 5.
Innlegget er en bearbeidet versjon av en tekst først publisert på Facebook.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Pappa pushet meg aldri i den retningen. Likevel ville jeg ha døden som jobb
Hva skal vi gjøre med dem som ikke stiller til dugnad?
I år kommer ramadan med en kraftig bismak
I lukkede grupper snakker norsk-pakistanere om vold og misbruk
