Jeg merket at jeg rent umiddelbart ble svak for argumentasjonen til bystyrerepresentant – og leder av Homonettverket i Ap – Jon Reidar Øyan:

– Den viktigste grunnen (...) er rett og slett hele symbolverdien i det, uttaler Øyan til AO.

Han har også andre argumenter for at dette bør gjøres.

Han har ennå ikke foreslått dette i bystyret, men det vil skje snart. Forutsatt at det ikke skulle dukke opp vesentlige innvendinger fra kommunens relevante fagetater mot å gjøre gatestubben bilfri, kan jeg ikke skjønne annet enn at dette burde samle et bredt flertall på Rådhuset når den tid kommer, og jo før jo heller.

I dag kjørte jeg på elektrisk sparkesykkel ned Rosenkrantz' gate, og jeg kjente på en viss høytid da jeg rullet over de nye regnbuefargene som er malt på gatelegemet, alt mens jeg sendte noen blikk inn på London Pub, Oslos eldste og mest kjente utested for skeive.

Du verden så stilig!

Natt til lørdag 25. juni ble to mennesker skutt og drept i Oslo sentrum, og langt flere skadet. Zaniar Matapour (42) er siktet for drap, drapsforsøk og terrorhandlinger. Vurderingen til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) var innledningsvis «en ekstrem islamistisk terrorhandling». (Vi vet imidlertid fortsatt ikke med absolutt sikkerhet hvorvidt London pub og homofile var et selvstendig og spesifikt mål for terroristen).

Dagen etter skulle den desidert største markeringen av Pride noensinne finne sted. En viktig grunn til at årets parade var helt spesiell, var at det skulle markeres at det i 2022 er 50 år siden man fjernet straffebestemmelsen mot menn som hadde seksuell omgang med andre menn. Statsminister Jonas Gahr Støre hadde kort tid i forveien bedt de skeive om offisiell unnskyldning på vegne av for dette skammens kapittel.

Men Pride ble avlyst. Skutt i filler.

Øyan har nettopp kommet hjem fra studietur til Island, og er blitt inspirert av regnbuegata i Reykjavik. Der har gata blitt en stor turistattraksjon hvor folk strømmer til for å ta bilder.

Jeg tror Øyan har rett i at det samme kan skje i Oslo.

Fra 2011 til 2014 bodde jeg i New York fordi jeg var VGs korrespondent i USA. Ikke langt fra vår leilighet i Hell's Kitchen på Manhattan ligger den internasjonale homobevegelsens fødested: The Stonewall Inn på Christopher Street i Greenwich Village, et sted jeg har besøkte titt og ofte i årene både før, mens og etter jeg bodde der.

Natt til 28. juni 1969 raidet politiet utestedet, og det var, for å si det forsiktig, ikke første gangen. Trakasseringen av det kjente homostedet var ren rutine.

Men denne natten gikk det ikke som politiet hadde tenkt. Virkelig ikke. Homsene slo tilbake. De slo tilbake brutalt. Og de var mange.

Det ble et spontant voldelig opprør. Folk fra nabolaget stimlet til og det dannet seg store menneskemengder utenfor. Politifolk på innsiden turte ikke gå ut. De barrikaderte seg. Det begynte å brenne i baren. Politiet måtte trenge seg gjennom protestantene for å nå inn slik at kollegene på innsiden ble befridd.

Politiet i New York hadde møtt en motstand som for all ettertid la en demper på lysten til å trakassere og forfølge homser, det var rett og slett ikke like moro og risikofritt lenger.

Opprøret førte til dannelsen av radikale aktivistgrupperinger som «Gay Liberation Front» og «Street Transvestite Action Revolutionaries» (STAR).

Ett år etter, altså i 1970, ble det vellykkede og historiske opprøret markert med det som ble kalt «Christopher Street Liberation Day», en protestmarsj fra Greenwich Village til Sheep Meadow i Central Park.

Lørdag er det omsider klart for at det flere ganger utsatte Pride kan finne sted i Oslo.

Jeg tror det er svært mange av dem som går i toget som ikke vet at opprinnelsen til og utgangspunktet for Pride, overalt i verden, er for å feire årsdagen for opprøret på The Stonewall Inn. Hovedparaden faller på den lørdagen som er nærmest 28. juni.

De siste årene er det dessverre igjen kommet på moten i overraskende mange kretser å hetse eller «kritisere» transfolk. Hvis du har gått i et Pride-tog har du sikkert lagt merke til at dragqueens, transgeners og «skruller» i fargesterke gevanter gjerne har svært fremtredende og synlige roller i front av paraden.

Dette er det historiske grunner til. Det var nemlig denne gjengen som, tross høye hæler og ofte enda høyere hår, ga politiet den aller tøffeste, farligste og mest langvarige motstanden.

Så – happy pride – og ja til gågate!

Les også

Å føle seg usynlig på jobb gjør ikke lenger vondt

Les også

Knivstikkingene: Politiet kan ikke være ungdomsarbeidere

Les også

Foodora-bud fortviler: Hvordan skal vi forstå av- og pålessing?

Les også

Kan Raymond virkelig si nei?