Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For noen år siden hadde jeg en ganske kjekk dagstur på byen i Oslo. På vei hjem bestemte jeg meg for å ta bussen. Mens jeg ventet, hørte jeg på musikk og så på menneskene rundt meg. Sånt gir meg hverdagsglede.
Gleden forsvant fort da noen ropte på busstoppet: «Du er en jævla neger, ta av deg hijaben. Vi liker deg ikke, kom deg for faen meg hjem til hvor du kommer fra.»
Verden stoppet helt opp i ett sekund.
Kvinnen i 40-årene stod ved siden av meg gav mannen som sa dette ett blikk, hun var helt taus. Jeg spurte henne hvordan det gikk. Hun responderte kort: «Det går bra min venn, dette er min hverdag.»
Selv måtte jeg tørke tårene. .Jeg klarte ikke forstå det. Jeg skammet meg over å være norsk, og klarte ikke å akseptere det jeg hadde sett. Er dette virkelig hverdagen for noen? At en godt voksen mann kunne rope noe slikt, gjorde vondt helt ned til hjerterota.
Jeg klarer ikke å forstå at rasisme fortsatt eksisterer i tiden vi lever i.
MARIUS PETTERSEN: Jeg levde med et stempel. Jeg var den «kronisk suicidale»
«Utlendinger tar jobbene våre»
Jeg husker fortsatt første gangen jeg var på Grønland. Som ung og uvitende fra distrikt-Norge, skal jeg innrømme at jeg synes det var litt skummelt. Det var så mange fra andre land og kulturer der. Jeg hadde lest at de hadde dårlige hensikter, og at de skulle frarøve oss landet vårt. Jeg hørte at jobbene våre var i fare. Utlendingene skulle ta dem. Jeg hadde også hørt at jeg kunne bli stukket ned der.
Heldigvis har jeg alltid hatt en nysgjerrig side.
For noen år siden startet jeg å jobbe i Oslo kommune, og fikk mitt tilhold på Grønland. Gjennom arbeidet mitt fikk jeg bli kjent med hverdagen i Gamle Oslo. Jeg fikk brutt med fordommer og ble kjent med menneskene som bor i byen vår. Menneskene, om de var fra Iran, Etiopia, Nord-Makedonia, Pakistan eller et annet land, var varme og hadde de største hjertene.
Sjokkrapport om Oslo kommune: Over 60 prosent melder om diskriminering
Gamle Oslo er som en liten landsby, hvor folk tar vare på hverandre. Jobber finnes det nok av, våre samfunnsborgere fra andre land har gjort landet vårt rikere, og ja kriminalitet rammer dessverre alle, uansett hvor du kommer fra og hvilken hudfarge du har. Jeg fikk rett og slett ett større hjerte for byen.
Slik forsto jeg også at kvinnen på busstoppet ikke var alene. Rasisme er noe folk møter daglig gjennom ord og handlinger, og til og med ved å bli utstøtt fra samfunnet. Noe jeg har tatt med meg fra møtet med kvinnen er at vi må være bevist på egne fordommer. Vi trenger å søke kunnskap om ulike kulturer og opplevelser.
Det innebærer også å utfordre rasistiske holdninger og handlinger når de oppstår. Vi må engasjere oss i arbeidet med å skape et mer inkluderende og mangfoldig samfunn. Jeg håper inderlig at kvinnen jeg møtte på bussholdeplassen får en ny hverdag, uten ondskap og rasisme.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
I år kommer ramadan med en kraftig bismak
Ikke tøft å la politiet kjeppjage og nakenvisitere ungdom
Ikke bruk det grenseløst pinlige navnet «SoSoPa»
