Oslohistorier
Hun hadde vært spent på hvor de kom til å bli plassert, for i teorien kunne det bli hvor som helst i dette langstrakte landet. Også til plasser flere timers reise nord for Bodø, om så skulle være. Hun var forberedt på alt, og fast bestemt på at det ville bli bra uansett.
Grünerløkka, sto det derimot å lese på beslutningen som var fattet, og Afsaneh tillot seg å strekke armene begeistret i været, det var en bydel hun så vidt kjente. Hun hadde vært der noen ganger, alltid sammen med Lina, Mina og David, og registrert utvalget i sidegatene av småbutikker som solgte varer hun dermed ikke måtte helt bort på Grønland for å skaffe (...)
En veranda rett over Noahs Ark
Fasaden nærmest blendet Afsaneh og familien da de en dag i april betraktet den mektige bygården fra utsiden − i gult, blått, brunt og terrakottarøde farger − før de låste seg inn i treromsleiligheten i andre etasje. Beboerne i de fem etasjene var svært sammensatte. Mange var selveiere. Noen tilhørte et bofellesskap for eldre. I tillegg var det en rekke kommunale leiligheter. Endel av disse innflytterne skulle snart komme til å utfordre naboenes toleranse og tålmodighet.
Leiligheten var funksjonell og fin, attpåtil med en liten veranda rett over inngangen til Noahs Ark, en bydelspub som ble drevet av et par tyrkere. I tillegg til hamburgere og pizza bød de på enkelte lokale retter de hadde tatt med hjemmefra. Afsaneh hadde sett menyen, men også prisene. Hun bare himlet med øynene; hun kom neppe til å sette sine ben der.
Til gjengjeld lærte hun å like Grünerløkka fra første dag. I Birkelunden, parken som lå skrått over gata og som var omkranset både av Grünerløkka skole, Paulus kirke og en rekke andre bygårder, kunne hun la ungene leke under nøye oppsikt, skjermet som de var både fra tungtrafikken i Toftes gate og trikken som passerte opp og ned Thorvald Meyers gate hvert tiende minutt i rushtiden.
Parken kunne by både på en fontene og en musikkpaviljong som ofte ble brukt til politiske markeringer, for det meste av folk på venstresiden i politikken. Grünerløkka var jo et historisk arbeiderklassestrøk, og én dag, mens Afsaneh og ungene befant seg i parken, hadde landets statsminister Gro Harlem Brundtland dukket opp (...)
Den over hundre år gamle parken var nylig blitt kraftig rustet opp med ny beplantning, men det hindret ikke at Afsaneh innimellom la merke til at det lå slengt brukte sprøyter fra narkomane mellom benkene og ved buskene (...)
I likhet med de fleste andre innvandrerne i Oslo pleide Afsaneh å kjøpe såkalte telekort som hun kunne ringe hjem til Iran med. Afsaneh så for seg at det satt folk som henne overalt i byen og skrek av full hals for å bli hørt hele veien til Iran, Afghanistan eller Pakistan
En majestetisk tur med trikken
Et par ganger i uka dro hun til Grønland og gjorde storinnkjøp av grønnsaker. Hvis hun etterpå så seg råd til å kjøpe en trikkebillett til åtte kroner, hoppet hun og ungene på i Brugata og lot seg frakte majestetisk, det syntes hun i hvert fall selv, hele veien opp til Birkelunden øverst på Grünerløkka.
Innimellom hendte det at hun satte jentene på trikken alene og gikk ved siden av for å spare voksenbilletten, nedlasset med tunge handleposer. Det skjedde helst når trafikken gikk så sakte at hun uten vanskeligheter, selv med David i barnevogn, kunne holde tritt med trikken fra bunnen av Grünerløkka og på denne måten la døtrene hvile de slitne bena. Hun hadde sett andre mødre gjøre det samme, småløpende oppover Thorvald Meyers gate mens de andpustent vinket beroligende til de små passasjerene som satt på innsiden og klemte ansiktene mot vinduet.
En formiddag rykket brannvesenet ut for andre gang på kort tid for å slokke en påsatt brann, den siste hadde startet ved at fire barnevogner ble antent i trappeoppgangen
Når skjebnen hadde bestemt at det var her hun skulle bo, kunne hun vanskelig ha havnet på et bedre sted. Det var det Afsaneh forsikret moren sin om når hun hver fredag ringte hjem til Sardab for å avgi rapport. Hun silte riktignok informasjonen og unnlot å fortelle om absolutt alt som skjedde i bygården på Grünerløkka.
De hadde bodd der i et år da brannvesenet en formiddag rykket ut for andre gang på kort tid for å slokke en påsatt brann, den siste hadde startet ved at fire barnevogner ble antent i trappeoppgangen. Da foretrakk hun heller å fortelle om den fine, oversiktlige og lukkede bakgården, der ungene kunne leke fritt, og der Afsaneh fikk med seg alt som skjedde fra kjøkkenvinduet.
Grünerløkka var i endring
Grünerløkka ved starten av 1990-tallet var fortsatt en bydel som ofte ble omtalt som «utfordrende». Den scoret lavt på alle levekårsundersøkelser i Oslo. Når journalistene dro dit på eksotiske tokt, brukte de gjerne velvillige ord som «fargerik» og «mangfoldig» når de etterpå malte ut sine funn. Noen av de skarpeste pennene var likevel i ferd med å avdekke utviklingstrekk i strøket, slik som Thorvald Meyers gate 23 i seg selv var et slående eksempel på.
Fra flere av bygårdene ble det rapportert om husleier som ville bli mer enn fordoblet etter kostbare oppussingsprosjekter. Mange av de opprinnelige Grünerløkka-beboerne ville snart komme til å bli jaget vekk fra strøket, ble det advart. Varselskiltene om gentrifisering blinket lang vei, fra nederst i Markveien til øverst i Birkelunden. Grünerløkka var i endring.
Afsaneh, som var gravid med nummer fire, fortsatte å ringe moren ukentlig gjennom vinteren 1991. Det var samtaler som kunne trekke ut i det uendelige, syntes Lina og Mina. De reagerte på at moren snakket uvanlig høyt der hun satt i entreen med fasttelefonen foran seg. Hun var ikke sint eller opphisset heller, snarere tvert om, hun kunne le så det gjallet i rommet, selv om hun innimellom tok sats og skrek ord og hele setninger inn i telefonen.
Skrek av full hals for å bli hørt
I likhet med de fleste andre innvandrerne i Oslo pleide Afsaneh å kjøpe såkalte telekort som hun kunne ringe hjem til Iran med. Kortene inneholdt billige tellerskritt og ble omsatt i en rekke kiosker og såkalte innvandrerbutikker i nabolaget, og med et slikt i hånden var det bare å gå hjem og ringe et oppgitt 800-nummer. Deretter ble hun satt over til en sentral i utlandet et sted, før hun tastet koden som sto på kortet og det tolvsifrete nummeret til moren. Tallene var mer på parti med Afsaneh enn bokstavene, de stokket seg ikke for henne på samme måte. Etter å ha fått hjelp av han som solgte henne et slikt kort første gang, var telekoden knekket. Når moren hennes svarte i den andre enden, var det bare å dure i vei til en brøkdel av stive, norske telesatser.
Til gjengjeld ble denne billige tjenesten levert med svært redusert kvalitet på forbindelsen. Afsaneh så for seg at det satt folk som henne overalt i byen og skrek av full hals for å bli hørt hele veien til Iran, Afghanistan eller Pakistan. Når samtalen omsider var over, tørket hun pannen for svette og senket stemmen til det normale. Og så fortalte hun de to småjentene, og David hvis han fortsatt var våken, om bestemor Sarifeh og hva hun og de andre i familien foretok seg i Sardab akkurat nå (...).
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Sverre Gunnar Haga: – Jeg blir her, Oslo. Di deilige merr
Jeg liker mennesker rundt meg, bylivet, og bråket om natten
Jeg stuper blindt ned i de mørke gatene i Oslo. Ingen møter mine øyne
Min generasjon kvinner bryter kulturelle tradisjoner. Det er jeg glad for
