Drøyt ett år etter at lagmannsretten kom til at det ikke var skjellig grunn til mistanke og 31 måneder etter at Anne Elisabeth Hagen forsvant, er det etter mitt syn grunn til å stille spørsmålet om det er et uforholdsmessig inngrep mot Tom Hagen (71) at han fortsatt er drapssiktet.

Tida som er gått og alvorligheten i siktelsen - drap eller medvirkning til drap på kona - er jo selvfølgelig ikke bare en enorm påkjenning for Hagen selv, men også for hans nærmeste familie. Jeg tenker da på hans tre barn og barnebarna som opplever siktelsen som invalidiserende.

Det er ikke nedfelt noen begrensning i tid for hvor lenge en drapssiktet kan være nettopp det før siktelsen legges til side eller tiltale tas ut. Det sier seg dog selv at alvorligheten i siktelsen, begrensningene den gir for utøvelsen av et normalt liv og den psykiske belastningen det ligger i at ikke bare folk i Lørenskog hvor Hagen bor, men hele nasjonen unisont oppfatter milliardæren som kaldblodig drapsmann, bør riksadvokat Jørn Sigurd Maurud se nøye over grunnlaget for å opprettholde siktelsen.

I forlengelsen av dette spørsmålet er det også relevant å spørre om etterforskningsledelsen har latt det gå prestisje i denne saken. I og med at vi må så langt tilbake som 8. mai i fjor da to av tre lagdommere landet på at det ikke var skjellig grunn til mistanke, er det i dag veldig vanskelig å vurdere beviskraften i hva som siden er produsert av politiet. Hagens forsvarer, advokat Svein Holden, har hele tiden vært konsistent på at det ikke er nok beviser mot hans klient til at det er grunnlag for en tiltale.

Kanskje mer nå enn for ett år siden.

Nå skal man jo normalt være forsiktig med å tillegge denne typen vurderinger fra forsvarerhold altfor mye vekt. De er jo betalt for å fremme klientens sak og tarv, men samtidig legger jeg vekt på at Holden er en meget rutinert vurderer av bevis. Han har lang fartstid fra politi og påtalemyndighet. I perioden 2001–2005 jobbet han ved Oslo politidistrikt. Fra 2006 til 2013 var han statsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter. Holden var sammen med daværende statsadvokat Inga Bejer Engh også aktor i rettssaken mot 22.7-terroristen.

I tillegg til om siktelse er et uforholdsmessig inngrep, er spørsmålet om det har gått prestisje i saken en tredje faktor som nå bør melde seg med større tyngde: Ressursbruken helt siden Anne Elisabeth Hagen ble borte 31. oktober 2018 har krevd store ressurser.

Et stort antall etterforskere jobber helt eller delvis med denne saken fortsatt. I tillegg drar etterforskningen også mye ressurser fra for eksempel Kripos. Politi- og påtalemyndighet har gjennom dette voldsomme pådraget sendt et kraftfullt signal om at denne typen forbrytelser vil bli etterforsket med alle tilgjengelige midler. Konsekvensen av denne knallharde prioriteringen er jo samtidig at lokalt politi har lagt til side mange andre saker som normalt ville blitt etterforsket.

Tida er kanskje kommet for å vekte opp hensynet til andre fornærmede. Selv om siktelsen frafalles, er det fortsatt fullt mulig å etterforske saken med en mindre etterforskningsgruppe. Om politiet frafaller siktelsen betyr ikke at de på et senere tidspunkt igjen kan stille Hagen for retten. Mener de da at de nye opplysningene og bevis er så sterke og fellende vil det da, slik jeg ser det, være naturlig at man går direkte på en tiltale.

Altså han stilles for en dømmende rett hvor alle bevis, spor og indisier legges åpent frem. Da er det opp til dommerne, det være seg lærde eller legmenn, altså slike som du og jeg, å felle den endelige dommen i en av norgeshistoriens mest spesielle og omtalte kriminalsaker.

Nå lurer du kanskje på hvorfor ansvarlig redaktør I Avisa Oslo er opptatt av Tom Hagen og hans hustrus forsvinning all den tid forbrytelsen etter alle solemerker skjedde i Lørenskog. Noe drar man med seg fra forrige jobb inn i den nye. Det gjelder så absolutt forsvinningssaken.

Som ansvarlig redaktør i Romerikes Blad, ble jeg klar over forsvinningssaken før politiet gikk ut og fortalte om den 9. januar 2019. I likhet med mange i RB-redaksjonen har jeg også jobbet en god del med den og ment mye om den på kommentarplass fram til jeg begynte i Avisa Oslo i oktober i fjor. Da saken sprakk og fram til jeg begynte i Avisa Oslo i oktober i fjor, bodde jeg like ved Tom Hagen.

Stadfestingen av det svake siktelsesgrunnlaget 8. mai i fjor understøttet av forsvarer Holdens vurdering av bevismaterialet i dag, gjør det også naturlig at pressen kritisk ser over hvordan saken er dekket. Det er ingen tvil om at mediene samlet sett - også innbefattet meg selv - i stor grad har operert som påtalemyndighetens forlengede arm.

Å få ut nye stadig nye opplysninger og detaljer fra etterforskningen har hatt mye høyere prioritet enn å stille kritiske spørsmål til etterforskningen og i forlengelsen av det ivareta Tom Hagens rett som siktet til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

Endelig er jeg gjennom saken blitt kjent med Tom Hagen. Jeg har samtalt med han flere ganger på arbeidsstedet i kontorbygget hans i næringsparken Futurum nesten på kommunegrensen mellom Oslo og Lørenskog.

Bildet folk flest har av Hagen - en kaldblodig forbryter - blekner i møtet med han. Hagen ønsker ikke på noen måte å stikke seg fram. I hele hans yrkesaktive liv da først og fremst som suksessfull investor har han vært opptatt av "att verka, men inte synas". Altså samme motto som den styrtrike Wallenberg-slekten har hatt i årtier i Sverige.

Siden forsvinningen og særlig etter pågripelsen og drapssiktelsen mot han 28. april 2020, har dette mottoet kombinert med at Hagen som naturlig konsekvens av dette mottoet nesten ikke har ytret seg offentlig, bidratt til at det er lett å mane ham inn i et bilde av en kald og kalkulerende kriminell.

Jeg er ingen fagperson i det å vurdere andre mennesker, men på meg virker Hagen lun, intelligent, tilstedeværende og ekstremt analytisk. Da Anne Elisabeth Hagen forsvant, rykket Hagens eldste datter inn og påtok seg mange av morens jobb med å bistå faren. Mellom far og datter er det sterke bånd.

I Hagen-familien er bekymringer, tårer og angst en stor del av dagliglivet. Hele familien er satt under et voldsomt press som har vedvart fryktelig lenge.

Hagens eldste datter er farens sterke forsvarer om hans uskyld i likhet med de to andre søsknene. Jeg har også sett Hagen stråle opp når han forteller om sitt yngste barnebarn. I vennekretsen bistås han av gode hjelpere langt utover det man kan forvente av et godt vennskap. Hagen er ingen ensom ulv som har turet fram på måter som har støtt familie, venner og forretningsforbindelser bort slik jeg her sett andre drapsmenn te seg.

I et investeringsselskap lot Hagen seg overtale av en medinvestor til fortsatt å være bull i aksjemarkedet (høyt eksponert) like før finanskrisen selv om han selv trodde på en reaksjon i markedet. Medinvestorens positive vurderinger av markedet kostet ham noen titalls millioner da det kollapset. De er i dag fortsatt partnere i samme selskap. Feilvurderingen førte ikke til at partner- og vennskapsforholdet røk.

Jeg skriver ikke dette for å fordele skyld eller uskyld. Jeg forteller om hvilket inntrykk Hagen har gjort på meg, for å komplementere inntrykket av han. Når forholdsmessigheten av siktelsen skal vurderes, er det også fint å bli minnet på at Tom Hagen er et menneske som har samme rettssikkerhet som alle andre. Ikke minst må vi i mediene ta en ekstra runde på dette.