Se alle har undertegnet kronikken nederst.

Fritidserklæringen har som mål at alle barn skal få delta i en organisert fritidsaktivitet. Er dette en realitet for alle barn i Norge?

Vi mener at det ikke er det. Barn med fluktbakgrunn er en av gruppene som møter flest barrierer i idretten.

Digital utfordring

For familiene vi har jobbet med er de mest kjente utfordringene relatert til økonomi og kultur. En felles utfordring, som derimot stadig blir tatt opp, er den digitale barrieren. Økt digitalisering og automatisering av samfunnet tar ikke hensyn til dem uten teknologisk kompetanse.

På mange måter motarbeider denne utviklingen visjonen om at idretten skal være tilgjengelig for alle.

I vårt arbeid møter vi flyktningefamilier, som ønsker at deres barn skal delta i en organisert fritidsaktivitet. Det er en svært viktig arena for å oppleve inkludering og mestring, og for å lære sosiale og kulturelle koder (Oslo Economics, 2023).

Hvordan går man frem når man er helt ny i landet og skal navigere seg gjennom en digital verden utviklet for foreldre med norsk språk- og systemforståelse?

Bruk av digitale plattformer har kanskje lettet på kommunikasjonen med idrettsklubbene, for foreldre med et godt språklig og digitalt utgangspunkt. Dessverre har det gått på bekostning av grupper som nyankomne foreldre og deres barn.

Dugnad og apper

I en familie vi fulgte opp var mor en utrolig dyktig kokk. Hun ønsket å stille opp med bakst til dugnad, men fikk ikke med seg informasjonen om dugnaden, fordi den lå inne på en digital app. Dessverre blir mange av disse foreldrene møtt med ubevisste fordommer når slike misforståelser oppstår, som at de mangler engasjement eller er ressurssvake. Men hva gjør vi for å få frem deres ressurser? Når samfunnet er i endring, må vi stille oss spørsmålet om systemene er lagt opp for å ruste våre nye medborgere for fremtiden eller for fortiden.

En rose trenger næring for å blomstre. Hver person innen en familie har med seg bagasje som kan romme alt fra traumer og sorg, til glede, håp og forventninger om en bedre framtid. Noen av foreldrene vi møter på har med seg en utdanning, men får ikke brukt den i Norge. Andre har aldri gått på skole, og kan verken lese eller skrive.

Barnet som forelder

I 2022 solgte Karpe ut Oslo Spektrum hele ti ganger. På hver konsert kunne over 10.000 mennesker høre stemmen til Klassekampens kommentator Yohan Shanmugaratnam: «Vi var barn da vi fylte ut skjemaer for foreldrene våre, ringte kundeservice på deres vegne, og skrev kondolansekort som skulle til deres norske venner.»

Parentifisering referer til et rollebytte som oppstår mellom foreldre og barn, hvor barnet påtar seg ansvaret for foreldrenes plikter. Dette gir gjenklang hos flere barn som har foreldre med minoritetsbakgrunn. For mange foreldre er det en stor frustrasjon at barnet påtar seg voksne oppgaver.

I en av familiene vi fulgte opp uttrykte foreldre ovenfor barnas fotballag at foreldrene ikke mestret digitale verktøy. De kunne heller være tilgjengelig på telefon. Likevel hadde klubben bestemt at eldstegutten på 14 år skulle påta seg ansvaret for kommunikasjonen på appen, og at han skulle svare på beskjeder som omhandlet han og hans yngre bror.

I rollen som «brubyggere» mellom familiene og idrettsklubbene, har vi prøvd å formidle at foreldrene har utfordring med den digitale oppfølgningen. Forskning viser at parentifisering kan øke risikoen for en rekke psykiske vansker. Vi har vært bekymret for hvordan rollereverseringen vil påvirke barna på sikt og deler foreldrenes frustrasjon, særlig når vi får respons fra idrettsklubbene om å lære opp barna til å bruke apper som Spond, slik at de kan avlaste foreldrene.

Trenere holder halve himmelen oppe

Ikke alle helter bruker kapper. Noen bærer på en fløyte og en fotball under armen. Vi ønsker å gi en hyllest til engasjerte trenere og frivillige som strekker seg lengre enn det de trenger for å skape et inkluderende rom. Trenere er faktisk de som holder halve himmelen oppe, og går den ekstra milen for disse barna.

I en av familiene vi fulgte opp utviste treneren stor ydmykhet når foreldrene ikke fikk til å melde på gutten sin digitalt. Selv om medlemskontingenten ikke var betalt, fikk han være med å spille da treneren skjønte at gutten hadde møtt opp fysisk, og han kjente de andre på laget. Ofte er det nettopp disse opplevelsene som får fotfeste i barnets minne, og som gir dem positive assosiasjoner til idretten.

Hvis vi ønsker å gjennomføre visjonen om at alle barn skal delta på en fritidsaktivitet trenger vi å få til en endring. Vi vil at disse familiene blir løftet frem i strategiene, og at det anerkjennes at digitale barrierer er reelle barrierer.

Følgende skriver under på kronikken:

  • Sindre Andresen, Tøyen Sportsklubb – Erik Rosland, Sålevendig – Olga Dolzhykova, Dragen Sjakklubb – Zemir Popovac, psykologspesialist – Nnakaenyi K. Eribe, psykolog – Athiraga Arumugam, prosjektkoordinator i Catalysts – Tarik Fanuel, Seniorrådgiver – Mariam Tashakori, psykologstudent, miljøterapeut og gründer – Yassin El Barkani, TV-profil og IT-konsulent – Ousman Touray, IT-konsulent – Nader Khalayli Babba, CEO/Co-founder av Orkestra AS – Jacob Segai, Guttegarderoben – Ifiok Peter Adahada, Guttegarderoben – Kelechi Eribe, Guttegarderoben – Omar Tashakori, advokat -Argjenta Rusiti, miljøterapeut – Ajat Adil, rådgiver i Bufdir – Tina Al-Janaby, PhD student ved Kingston University – Mohsen Bahari, coach – Lailan Bamarni, influencer – Armelie Sumbu, sykepleier – Venera Rexhepi, rådgiver – Lane Hiwa, medisinstudent – Anita Batmani, miljøterapeut – Noah Liem Skullerud, psykologstudent – Tuva Løvås Gregersen, psykologstudent – Siok O, psykologstudent

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Vi får det ikke til lenger. Det ikke er plass til flere barn

Les også

Fotballøkka er borte og nye blokker har tatt over. Regnestykket går ikke opp

Les også

NFF Oslo: Det er bygget tusenvis av nye boliger, men ingen fotballbaner

Les også

«Mamma, jeg vil spille fotball igjen!» Det var ikke bare bare