Gå til sidens hovedinnhold

Gutten setter en sprøyte i halsen til en ung jente som ligger på fortauet

I det dørene til Kiwi i Storgata går opp ser jeg ned og kvekker til. Dette har jeg aldri før sett i Oslo.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klokken er ca. 0800. Det er en varm sensommer. En vanlig hverdag. Storgata er akkurat åpnet opp igjen, pusset for hundrevis av millioner kroner. Jeg befinner meg i hjertet av Oslo. En by som strutter av selvtillit, rikdom og penger.

Jeg går mot Kiwi-butikken for å kjøpe frokost, slik jeg pleier å gjøre hver morgen etter at jeg begynte i Avisa Oslo. Like foran butikken ser jeg en ung mann på alle fire med ryggen mot meg.

Nesten-overdoser hører til dagens orden på den hardt belastede stripen foran butikken i Storgata. I det dørene til butikken går opp og jeg ser ned, kvekker jeg til av noe jeg av noe jeg aldri før har sett.

Vi er så vant til å leve med rusmiljøet rundt oss i sentrum at det ikke lenger defineres som et stort problem, men det er det. Derfor skriver Avisa Oslo om dette, og menneskene i saken forteller om en hard indre justis med vold og trusler.

LES OGSÅ: Her flyter dopet fritt på åpen gate

Den unge mannen på alle fire har ikke gått i kne. Han er travelt opptatt med å sette en sprøyte i en halspulsåre til en ung jente som ligger strak ut på fortauet med vilt oppsperrede øyne. Jeg har aldri sett et så bortreist blikk før. Gutten tørker bort en tynn strim av blod som renner nedover halsen hennes. Han gjør det så omtenksomt og forsiktig at jeg skjønner at det må være en tett relasjon mellom dem.

Så er det hele over. De to reiser seg. Hun sjangler etter han. Blikket hennes, sprøyten i halsen, den tynne blodstrimen, er frosset fast på netthinnen. Det var så avsindig rått.

Hvorfor lever fortsatt folk i rusmiljøet, denne gangen helt på terskelen til voksenlivet, fortsatt så uverdig?

Jeg har en ekstra grunn til å stille dette spørsmålet. Sommeren 1988, sammen med fotograf Nina Eirin Rangøy, levde vi mer eller mindre i det såkalte uteliggermiljøet i Oslo i seks uker. Den gang som nå, står denne gruppen av rusmisbrukere for mye av vinningskriminaliteten i byen.

Gruppen trekker nødvendigvis veldig mye ressurser hos politiet, påtalemyndigheten, domstolen og fengselsvesenet. Rusmisbrukerne er også storforbrukere hos NAV, helse- og sosialmyndigheter. Legg til alle fortredeligheter som denne gruppen gir hos næringsdrivende, private og i forsikringsbransjen, så skjønner du hvilken enorm generator av lidelse, tapte leveår, sorg og økonomisk tap denne gruppen står for.

Dette er en verkebyll midt i byen som ingen andre byer enn Oslo sliter med. Å hindre at noen kommer inn, eller få dem ut av dette miljøet i live, har en ekstremt stor menneskelig og økonomisk oppside.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Skriv til fawad@ao.no

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Grunnen til at miljøet er så omfattende og tungt er at urbant, rastløst liv produserer flere rusmiddelbrukere. Oslo er et trekkplaster for rusmiddelbrukere fra andre deler av Norge. Tilgangen til stoff og skammen ved å leve slik kan i større grad kamufleres i Oslo.

Forskjellen på da og nå er store

Selv om blandingsmisbruk også før var veldig utbredt, var det alkohol som dominerte. Fortsatt var det krigsseilere i miljøet, men i 1988 var det tynnet alvorlig i denne gruppen. Det var et knallhardt miljø hvor de som satt på toppen ikke nølte med å utøve voldsom og disiplinerende vold.

Voldsscenene jeg så utspille seg utenfor herberget i Christian Kroghs gate var gruoppvekkende. Jentene i miljøet søkte mot de sterkeste i miljøet for beskyttelse. Hva de fortalte om hva de hadde gjennomlevd, av vold og grusomme voldtekter, er umulig å glemme. Fraværet av egen bolig og vaskefasiliteter førte til at jentene også ofte måtte vaske seg i Akerselva sommer som vinter.

Dette voldsomme voldspotensialet har jeg aldri følt på kroppen i Storgata det siste året. Jeg har aldri vært redd i Storgata. Jeg er tilbudt narkotika, piller og sex, men har aldri følt meg truet. I 1988 ble jeg ranet tre ganger og jeg kjente alle sammen.

En gruppe er helt forsvunnet. De som ble kalt søplenarkomane av de andre i miljøet den gangen. Altså snifferne. Misbruket av lynol er over. Ingen i uteliggermiljøet ville ha noe med dem å gjøre, uberegnelige, bortreiste og eksplosive som mange av dem var.

Med ett unntak har jeg ikke dratt kjensel på noen av de jeg ble kjent med for 33 år siden. Tungt misbruk endrer jo folks utseende radikalt. Noen har helt sikkert klart å ta seg ut av miljøet, men hovedårsaken til manglende gjenkjennelse er nok tidlig død.

Med 100 overdoser i året i Oslo har rundt 3.300 personer mistet livet fra 1988 til i dag. Han jeg kjente igjen, stammer ikke fra 88-dypdykket. Han er den yngste i en søskenflokk på tre som ble smått legendariske i rusmiljøet i Oslo på 90-tallet. Den midterste – søsteren – kom seg ut. Det var fantastisk å lese intervjuet med henne i en trygg familiesetting et helt annet sted i Norge. Jeg har ikke sett yngstebroren siden i våres. Da var det så vidt han hang sammen. Kroppens evne til å tåle uhorvelige mengder dop kan være ubegripelig stor.

Nå har vi ikke spurt de på stripa i Storgata om hvordan de havnet i rusmiljøet, men jeg tror at historiene ikke skiller seg så veldig mye fra dem jeg hørte i 1988. Om ekstrem dysfunksjonell oppvekst med grov omsorgssvikt og vold, men også om tilfeldighetenes tyranni.

Jeg glemmer ikke de to kompisene fra Bodø, på vei ut i Europa på Interrail, stakk innom en kompis i byen. Han introduserte dem for amfetamin. Turen til Europa ble droppet. De fortalte også at de aldri siden hadde vært i hjembyen.

Den ene var også hiv-positiv etter å ha delt en sprøyte på Ullersmo med en han visste var positiv. Så stort var suget etter rus. Alt de to hadde igjen var å være hyperkriminelle i Oslo, så de kunne finansiere et omfattende narkotikamisbruk

Det er viktig å ha dette bakteppet med seg når man vurderer hva som bør gjøres av tiltak.

Ellers er det ikke så lett å mønstre verken empati eller ressurser til den forhutlede gjengen i Storgata og gatene rundt. Hadde denne gruppen hatt tilhold i en hvilken som helst annen by i Norge, ville oppmerksomheten og ropene om øyeblikkelig hjelp vært helt annerledes.

Teksten er oppdatert.

Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Les også

Derfor vil ingen bli sjef i rottereiret Oslo Høyre

Les også

Venninnen min tok to glass øl ute. Så husker hun ikke mer.

Les også

Folk har i fortvilelse bygget om leiligheter for å få nattero

Les også

Det som har gått bra skal vi feire, men vi er ikke i mål

Kommentarer til denne saken