Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
30. juli 1990 fødte jeg en datter. Hun var noe av det vakreste jeg hadde sett.
Å bli forelder var ikke planlagt, men jeg bestemte meg for å bli mamma selv om jeg var ganske ung. Bare 22 år gammel, og alle sa: «Åh, så ung.» Pappa'n sa: «Vi kan jo prøve.»
Å få barn er ikke noe å prøve, det er for livet det. Så, etter ni måneder fødte jeg den lille jenta. Lite skulle jeg vite om hva fremtiden skulle bringe.
Årene gikk. Hun var noe av det mest jentete og feminine barnet jeg hadde sett. Helst ville hun ha på kjole, vinter som sommer. Hun stortrivdes i barnehagen, og var et snilt og godt barn som elsket barbiedukker og alt som jenter liker.
På grunn av mine rusproblemer var vi nødt til å sende henne fra oss da hun var 5-6 år.
«Fy søren så modig hun er»
Jenta vår vokste, og plutselig var hun blitt en liten dame.
En jul trakk hun meg til side, lukket døra til rommet og sa at hun hadde noe å fortelle. Jeg så på henne, og lurte på hva det er som skjer. Svaret jeg fikk skulle overraske og forundre meg i årene som kom. Hun sa: «Mamma, jeg liker ikke gutter. Jeg liker jenter.» Jeg løftet øyenbrynene og lurte litt på hva jeg skulle svare henne. Til slutt klarte jeg å si: «Bare du er lykkelig, så er jeg lykkelig og.»
Inni meg var det et følelsesmessig kaos. Min første tanke var at jeg aldri kommer til å bli bestemor, som kanskje var en stigmatiserende og egoistisk tanke. Så tenkte jeg: «Fy søren så modig hun er», og kjente at jeg også ble litt stolt. Hun hadde kommet frem til den erkjennelsen selv: Hun liker jenter, ikke gutter, og det er helt greit.
Alle fortjener kjærlighet i livet sitt. Grunnen til at jeg velger å dele dette er på grunn av den forferdelige skytingen utenfor og mot London Pub i fjor sommer, der skeive og transpersoner var målet. Alle skal få oppleve kjærlighet uten å oppleve utenforskap og diskriminering fra oss såkalte «normale» folk.
Heldigvis har samfunnet beveget seg fremover, men for noen er det fortsatt tøft å komme ut av skapet.
«Håper du blir like glad i sønnen din»
Det kom en periode hvor vi ikke hadde så mye kontakt. Kjæresten min sendte henne til pappaen hennes, på grunn av vår rusbruk. Jeg ville ikke at hun skulle se oss slik.
De årene vi ikke traff hverandre utdannet hun seg i utlandet.
En dag fikk jeg melding på mobilen fra en mann, som skrev: «Håper du blir like glad i sønnen din som du var i veslejenta di.» Jeg skjønte ingenting, men samlet meg og skrev tilbake. Inni meg skjønte jeg nok at meldingen var fra datteren min.
Da jeg ringte gikk det ordentlig opp for meg at veslejenta mi hadde blitt mann. Stemmen hørtes ut som en gutt i stemmeskifte - sånn opp og ned i leiet. Det var en blanding av sorg, glede og en porsjon frustrasjon som raste gjennom meg: Glede fordi jeg hadde fått en sønn og sorg fordi det var en datter jeg hadde født. Frustrasjon fordi jeg ikke helt klarte å ta det inn.
Vi avtalte å møtes. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men jeg kjente han jo igjen. Sveisen var blitt kort, og da jeg gav ham en klem kjente jeg noen små, stikkende hår. Han hadde begynt å få skjegg.
De har reddet livet til Janne: – Vi er ikke her fordi det er gøy, men fordi pasientene dør når vi ikke finnes
Ikke ende opp som en ensom forelder
Han fortalte meg om prosessene han skulle gjennom. Det var da jeg skjønte inni meg at dette virkelig skjer. Han fikk testosteron hver tredje måned, og fortalte at han aldri hadde følt seg så «hjemme» i kroppen sin som han gjorde nå. Han hadde det veldig bra. Etter litt prating forsto jeg at jenta mi var «borte» og jeg hadde fått en sønn.
Jeg fortalte ham at han har min fulle støtte. For andre i familien har det vært annerledes, og redsel for at dette bare var en forbigående fase. De får ta tiden til hjelp. Jeg har innfunnet meg med at jeg egentlig har fått en gave. Jeg har fått oppleve hvordan det er å få en datter, og nå en sønn.
Det jeg vil si til andre som er i lignende prosesser er: Det er viktig å kommunisere med barnet ditt, og det bør være innenfor å spørre om ting du lurer på. Ikke ende opp som en ensom mamma og pappa uten kontakt med barnet ditt.
Jeg vil støtte barnet mitt uansett.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Siri (48) nekter barna skjerm på skolen: – Tøft å stå i
Å måtte lyve når barn roper «mamma, så du det?»
Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk
