Etter at Nato-landene trakk seg ut av Afghanistan har Taliban på svært kort tid tatt kontroll over landet. De siste dagene har norskafghanerne Hasina Shirzad (29) og Jomaa Nazari (25) sett hvordan hjemlandet deres blir tatt over av terrororganisasjonen som drev dem på flukt for seks og ti år siden.

Talibans innrykk vekker vonde minner og redsel for dem som er igjen.

Hasina (29): – Jeg går rundt med en dyp frykt

For seks år siden flyktet Hasina Shirzad (29) for livet fra Taliban. I går så hun hvordan terroroganisasjosjnen fjernet det afghanske flagget fra en høyde over hjembyen hennes:

– Jeg gråt hele natten, forteller hun.

Hasina var fire år da Taliban for første gang inntok Kabul, og husker hvordan hverdagen brått endret seg: Hun fikk ikke gå på skole lenger, moren kunne ikke lenger leve som før, og søsteren ble sendt til Pakistan for å utdanne seg. Mens Taliban hadde makten i hjemlandet, gikk hun seks kilometer hver dag, for å gå på en hemmelig skole.

Nå ser hun igjen hvordan hjemlandet hennes, legges under det samme regimet. Hun frykter for hjemlandet, og for dem som bor der. For venner og familie:

– Jeg har ikke sovet på flere dager. Jeg går rundt med en dyp frykt, sier hun.

– Familien min, moren, faren og søsteren min bor i Kabul. Den første dagen Taliban tok over, snakket jeg med søsteren min på telefonen. Hun var så redd, og vi gråt begge to. Søsteren min har gått gjennom mye for å kunne praktisere som lege i Kabul. Nå frykter jeg at hun skal miste alt hun har kjempet for, forteller Hasina og legger til:

– Frykten og uvissheten, tapper meg for energi. Jeg frykter for fremtiden til familien min, vennene mine og hele min generasjon. Å se dette skje, knuser hjertet mitt.

Bombeangrepet

De siste dagene, har hele hverdagen dreid seg rundt situasjonen i Afghanistan, og de som er igjen der. Selv flyktet Hasina til Norge, etter og blitt alvorlig skadd i et bombeangrep i Kabul. For seks år siden, da hun var 23, ble hun talskvinne for valgkommisjonen i Afghanistan. Men stillingen innebar høy risiko:

– Taliban ønsket ikke å se en kvinne med en slik posisjon i samfunnet. De plasserte en bombe under bilen min, som holdt på å ta livet av meg.

Hasina overlevde så vidt. I frykt for et nytt angrep flyktet hun til Norge, her studerer hun en mastergrad og jobber på OsloMet. Hun beskriver seg selv som delt i to, hun føler seg både afghansk og norsk.

– Det går ikke en eneste dag uten at jeg savner landet mitt. Alt jeg vil, er å reise tilbake og bidra til Afghanistans fremtid, men nå ..., Hasina blir stille, før hun fortsetter:

– Mandag så jeg hvordan Taliban fjernet det Afghanske flagget fra høyden over Kabul. Jeg gråt hele natten. All utviklingen vi har kjempet for, kan forsvinne. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan reise tilbake til hjemlandet mitt. Sist Taliban gikk inn i Afghanistan, gikk landet tilbake til steinalderen. Da vil jeg bli tvunget til å velge mellom mine verdier og hjemlandet mitt.

– Vi kan ikke la Taliban skremme oss fra å handle

Til tross for frykten og bekymringen, vil ikke Hasina la seg knekke. Da hun så de kvinnelige nyhetsankrene tilbake på afghanske tv-kanaler tirsdag, kjente hun en liten strime av håp. Det ga henne styrke, forteller hun:

– I dag har jeg endelig tatt en dusj. Jeg har tatt på meg leppestift og gått ut. Nå må, jeg og alle andre, som står utenfor må være sterke. Vi må snakke høyt om det som skjer i Afghanistan, vi må oppmuntre kvinnene til å gå ut som normalt, å være modige. Vi kan ikke la Taliban skremme oss fra å handle.

Tirsdag kveld holdt Taliban sin første offentlige pressekonferanse. Her erklærte de at de innfører generelt amnesti og sier at kvinner skal få jobbe og studere. Regjeringen skal være inkluderende. Det hersker stor uvisshet om hva dette innebærer, og om man kan tro på løftene. Jeg spør Hasina hva hun selv tror etter pressekonferansen.

– Jeg forstår Talibans posisjon, slik jeg ser jeg ser det er de nå i en posisjon uten penger og ressurser. De har knust regjeringshæren, men nå må de ha det afghanske folket med seg for å klare seg. Det er fortsatt for tidlig å forutse hva som vil skje og hvordan de tenker. Hvis de vil overleve, må de lage en koalisjon med alle parter og samtidig få tillit til det internasjonale samfunnet. Men jeg er usikker på om de har slike pragmatiske tanker, sier hun.

– Ga pressekonferansen deg noe håp for fremtiden?

– Jeg vil gjerne være positiv og ha tro på fremtiden, men historien viser at jeg kan være for optimistisk.

Jomaa (24) flyktet alene til Norge: – Det gjør vondt å se det som skjer der nå

Også for Jomaa Nazari (24) har de siste dagene vekket vonde minner. I 2012 flyktet han fra Taliban, og som femtenåring kom han alene til Oslo.

Frem til han var 13, bodde Jomaa og familien i Jaghoridistriktet i Ghazniprovinsen i Afghanistan. Familien tilhører Hazarafolket, en etnisk minoritet i Afghanistan, som siden 1700 – tallet, har vært utsatt for diskriminering og folkemord. Mer enn halvparten av Hazaraene ble massakrert i 1880 og de er til dags dato en av verdens mest forfulgte folkegrupper. Både al-Qaida og Taliban har gjort flere forsøk på å radere gruppen.

– Landsbyen vår grenset mot Taliban, som stadig truet oss og rykket nærmere. Hazarifolket har lenge vært en utsatt gruppe, og Taliban gikk systematisk til angrep på oss. Til slutt måtte vi flykte, og jeg, mamma og broren min dro til Pakistan, forteller Jomaa.

Da han var 15 år gammel, flyktet han til Pakistan med familien, men heller ikke her var det trygt og Jomaa flyktet alene til Norge. Hit kom han, femten år gammel og helt alene. Han fikk oppholdstillatelse 2013, og bodde i en kommunal bolig, sammen med andre mindreårige, enslige asylsøkere. Jomaa begynte på norskkurs og fullførte videregående på Hartvig-Nissens kole og i vår tok han sin bachelor i Økonomi og ledelse fra Universitetet i Sør- øst Norge.

– Oslo er hjemmet mitt, men likevel kjenner jeg en sterk tilknytning til Afghanistan. Det gjør vondt å se det som skjer der nå, sier Jomaa.


– Bildet av frykt og terror har satt seg i meg

Det er snart ti år siden han forlot hjemlandet, selv om han forteller at han husker lite fra barndommen i fjellandsbyen, vekker bildene som nå florerer på internett sterke minner:

– Det vi ser i dag minner meg om fortiden. Selv om jeg var liten da Taliban styrte landet, så har bildet av frykt og terror satt seg i meg. Det kommer tilbake igjen nå, sier han.

Frykten sitter i kroppen, og det som skremmer han mest, er tanken på dem som er igjen i landet:

– Jeg er redd for dem som er igjen. Jeg har fortsatt noe familie og kontakter i Afghanistan, men de blir vanskeligere og vanskeligere å få kontakt med. De siste dagene, har jeg bare fått informasjon gjennom mediene.

Som mange andre, reagerte han først med sjokk og vantro: På 11 dager, tok 80.000 Talibankrigere kontrollen over landet og utmanøvrerte mer enn 300.000 afghanske regjeringssoldater.

– Jeg fikk sjokk over hvor raskt det gikk, og hvor lite motstand de møtte. Det er så fortvilende å se hvordan landet bare tas over, sier han og legger til:

– Talibanstyret mellom 1996 til 2001 var den verste perioden i afghansk historie. Det er umulig å si hvordan tiden fremover blir. Taliban har ikke styrt en by i de siste 20 årene, de kan ingenting om å styre en stat. Det er vanskelig å se for seg at de har endret seg, og at det vil bli annerledes denne gangen. Det eneste Taliban har gjort de siste tjue årene er å bruke vold og terror for å skape frykt. Alt Taliban kan er vold, sier han.

– Må bare tro det finnes håp

Når jeg spør ham om han vil tilbake til Afghanistan, smiler han litt. Selv om han har bodd i Norge i ti år, og har bygd seg opp et liv her, så vil han alltid bære med seg hjemlandet, og en del av ham vil alltid ønske seg tilbake:

– Jeg kommer alltid ha med meg opphavet mitt, uansett om jeg vil eller ikke. Det er ingen som ønsker å flykte, sier han.

Og det har blitt viktig for ham: Helt siden Jomaa kom til Norge har han engasjert seg for menneskerettigheter, både i hjemlandet og for mennesker på flukt. Målet hans er at ingen skal måtte oppleve det han selv har gjort:

– Jeg drømmer om at folk skal kunne leve i fred. Alle mennesker må ha rett til å bo fredelig i sitt eget hjemland. Det er ingen som skal måtte flykte, sier han.

– Tror du det finnes håp om en fredelig fremtid for Afghanistan?

– Det kommer veldig an på hvordan dannes den nye regjeringen. Alt er usikkert nå. En ting jeg er sikker på: Dersom alle etniske grupper ikke inkluderes i den nye regjeringen, så kommer vi aldri til å se en fredelig Afghanistan fremover, sier han og avslutter:

– Men jeg er optimist av natur. Jeg må bare tro at det finnes håp for Afghanistan.

Sykepleiere kan kjøpe 1,3 prosent av boligene i Oslo

Nå starter byggingen av en ny brannstasjon. Slik skal byrådet unngå enda en gigantsprekk

Thao (32) bor i kollektiv med 64 andre: – Man føler seg i hvert fall aldri ensom