Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gjensynsgleden fører til at det kan bli tidenes kamp i Oslo mellom to strengt tatt ganske dårlige lag. I lufta ligger forventninger, angst og hat (ja, det også).
Spinnvilt at rekorden ryker
Med skrekkblandet fryd skal jentungen og jeg på fotballkamp. Vi har fått beskjed om at vi må ta t-banen til Berg og gå til Ullevaal derfra. Den nærmeste T-banestasjonen er for Lyn-supportere. Vålerenga-fansen må gå litt lengre.
Inne på Ullevaal blir det like mange tilhengere fra begge klubber. Oslos to store fotballag kommer til å sette ny publikumsrekord.
Aldri før har det vært flere mennesker på en kamp mellom Lyn og Vålerenga. Det er egentlig spinnvilt at rekorden ryker mens begge lag er i Obosligaen, altså på nest øverste nivå.
Det handler om spenningen som ligger i lufta. Sitringen som 24.000 mennesker vil ha i kroppen.
Hverandres oksygen
Det er så mange år siden sist Lyn og Vålerenga møttes som likeverdige motstandere at folk nesten har glemt hvor magisk det er.
For det er ikke sant at det finnes kun ett lag i Oslo, uansett hvor ofte og høyt det synges på Intility. Sannheten er at det finnes kun ett skikkelig fotballderby i Norge, og til det kreves det to lag.
Lyn og Vålerenga puster inn den samme lufta og de er hverandres oksygen.
Derfor tror jeg gjensynsgleden vil føre spenningsnivået både på banen og tribunen helt opp til kokepunktet. Ullevaal vil knapt føles som riktig ramme for en sånn kamp.
En norsk cupfinale eller landskamp på samme arena, er ikke i nærheten. Dette kommer til å minne mer om et derby i Buenos Aires, Roma eller Milano.
Forbereder seg på Oslo-derby: Dette må du vite om lørdagens kamp
Detaljert sikkerhetsplan
Heldigvis virker det som at begge klubber, supporterklubbene og politiet har skjønt alvoret. Det er lagt en detaljert plan for gjennomføringen av arrangementet. For oss som kommer med T-banen fra østkanten, betyr det altså at vi ikke får lov til å gå av på den nærmeste stasjonen. Det tåler vi.
Men det vil smerte voldsomt for dem som eventuelt taper.
På byens arbeidsplasser og i de fleste skoleklasser vil det på mandag finnes både vinnere og tapere.
Jeg håper bare at ikke blåmandagen framskyndes til lørdag, og påføres alle som skal på kamp.
Måtte lokaloppgjøret bli magisk og husket for de riktige tingene, og ikke for slåsskamper og bråk. La oss slippe pøbler som skjuler sine ansikter og at naboer får grunn til å grue seg til neste gang disse lagene møtes.
Og måtte vi også til neste kamp føle at det er riktig å ta med oss barna på fotballfesten.
For Lyn-Vålerenga har potensial i seg til å være den kampen hele Norge ser fram til.
Hele byen bryr seg
Det er 15 år siden Lyn mistet fotfestet og Vålerenga i praksis ble alene i byen. Min Enga-gærne jentunge var to år sist Vålerenga møtte Lyn i serien. Nå er hun snart voksen, og har endelig fått muligheten til å føle hvordan det er når hele byen bryr seg om en fotballkamp.
Jeg håper hun vil huske den som like magisk som dem som gikk på disse kampene på begynnelsen av 2000-tallet.
VIF vant seriegull i 2005 og cupen både i 2002 og 2008. I tillegg ble det sølv i serien i 2004 og 2010. Lyn var på sin side i cupfinalen i 2004 og tok bronse i eliteserien i 2005.
Men det er ikke resultatene folk husker best.
Følelsene, stemningen, gleden og sorgen. Tilhørigheten. Det sitter i kroppen resten av livet.
Folk husker mandagene da noen var sure og andre blide på jobb, den sitrende nervøsiteten på T-banen til og fra kamp og stemningen som lå i luften. Det var noe helt spesielt.
De 22 på banen betyr minst
På banen var det gøyest for vestkantfolk, for Lyn tapte faktisk ikke mot Vålerenga mellom 29. juli 1981 og 20. september 2009. På tribunen var det nok likevel mest stas blant dem som er flest.
På Vålerenga-tribunen ble det skapt en kultur og et trøkk som gjorde kampene på Ullevaal til et lite karneval.
Nå er karnevalet tilbake. Det vil som sagt fylles av forventninger, angst og hat. Men forhåpentlig er det mer som forener enn som skiller dem som kommer på kamp. For alle har savnet denne kampen og alle er Oslo-folk.
I denne kampen er ingen bønder. Er ikke det litt digg, da?
PS! Jeg har skrevet en hel kommentar om Lyn og Vålerenga uten å nevne en eneste spiller eller det sportslige. Det var med vilje. For det er faktisk underordnet i akkurat denne kampen. Oslo-derbyet handler mer om deg og meg og 24.000 andre enn om de 22 som skal springe rundt etter en ball. Og rent sportslig er det ærlig talt ikke i nærheten av samme nivå som på tribunen.
Østkant mot vestkant. Rike mot dugnadsdrevne. Nå vet vi hvor ille det står til
Hemmelig brev viser skrekkscenario: Milliardtap, 2200 uten jobb og dommedag for Oslo-bussene
