Byggingen av nye Munch har ikke gått stille for seg. Høyt og stygt og skrekkelig, var ord som gikk igjen. Som en vegg av autovern, mente andre.
Kunsthistoriker og forfatter Tommy Sørbø er blant dem som har vært kritisk til det nye signalbygget i Bjørvika. I et innlegg i Vårt Oslo i 2019 kalte han det for «forsøpling av hovedstaden» og en «varslet estetisk katastrofe».
Onsdag fikk han oppleve nye Munch fra innsiden. Han synes innholdet er bedre enn innpakningen.
Mørkt og magisk
– Jeg sitter igjen med en opplevelse av at utseendet lyver om innholdet. Jeg blir lykkelig, ja, nesten euforisk over å se alle de kjente verkene, sammen med materiale som nesten aldri er blitt vist frem, sier Sørbø etter en rundtur i Munch.
Nye Munch er fem ganger større enn museet på Tøyen. Fire av utstillingene er permanente, mens tre skiftes ut. Sørbø liker måten kunstverkene er presentert på, og er glad for valget av farger.
– Jeg var redd det skulle være veldig hvitt og laboratorieaktig. Da Munch stilte ut selv brukte han ofte tunge farger. Bildene hang tett og i flere etasjer, og det ser jeg de gjør her også, sier han.
Han har også sans for at kunsten er arrangert tematisk, og ikke kronologisk. Sørbø mener det får frem det allmenne ved Munchs kunst. Flere steder er det egne rom i utstillingssalene, som for eksempel Skrik-rommet. Her henger det flere versjoner av det kjente motivet, men bare ett vises om gangen.
– Dette er en fetisjering av kunsten som jeg tror Munch selv ville ha likt. Det er som et lite alter, magisk, opphøyd og mørkt, sier en begeistret Sørbø.
– Kunne vært flyplass eller bank
Sørbø trekker også frem utstillingen Skygger, hvor lys, lyd og levende bilder forteller historier fra Munchs liv.
Han mener den minner om von Triers film "Dogville", og får fornøyd bekreftet antakelsen fra kuratoren bak utstillingen.
– Her kan man se sammenhengen mellom Munchs liv og kunsten han skapte. Alt er sort, litt uhyggelig og dystert.
Sørbø synes det er bra at museet tør å bruke spektakulære virkemidler. Her skaper de kunst av kunsten, mener han.
– Jeg kommer selv fra et hjem der ikke Munch var et opplagt navn. Hadde jeg sett dette som niåring, hadde jeg blitt blodfan, ler han.
Samtidig er det flere ting ved det nye museet han ikke er særlig begeistret for.
– Inngangspartiet, eksteriøret og partiet med rulletrapper kunne rommet en hvilken som helst funksjon. Dette kunne vært en bank eller en flyplass, sier han.
Savner det sakrale
Edvard Munch tegnet selv et forslag til hvordan huset som skulle romme kunsten hans kunne sett ut. Sørbø finner få spor av kunstnerens egne ideer i bygget.
– Dette bygget er grått på alle måter. Munch var opptatt av det sakrale, det høytidelige og allmenngyldige. Han var en humanist. Det grå metallet gir assosiasjoner til industriestetikk, teknologi og storby.
Sørbø har lite til overs for alle som sier at bygget skal være rått, brutalt og provoserende, fordi det er slik Munchs kunst er.
– Det synes jeg faktisk er det mest stusselige kortet de kan trekke. Hvis noen sier det er flott, så bukker og takker de. Men hvis noen synes det er fælt, så er svaret at «det skal provosere».
– Du kjøper ikke det argumentet?
– Det er veldig naivt, nesten litt formingslærerlogikk. Dessuten provoserte Munch svært lite etter 1900. Han ble tvert imot heiet frem og hyllet.
– Så hvis du skal oppsummere?
– Da vil jeg si: Skinnet lyver, gå inn og opplev Munchs fantastiske kunst!
– Nye Munch vil forandre Oslo
