Her har noen fått være alene hjemme og designe vinduer. Det er rett og slett litt gøy

Diskusjonen om hva som er god arkitektur handler ofte om det siste bygget som sto ferdig: Voldsløkka skole, Darth Vader-huset, Munch, det nye prosjektet over Vinmonopolet i Theresesgate. Er det stygt eller pent, god eller dårlig arkitektur, et tilskudd eller en kostnad for området?

Fire ting å lære av Akersbakken 39

Men hva med alle husene som allerede har stått der en stund? På et tidspunkt har et bygg vært det nyeste i gata og alle har diskutert og ment masse om akkurat dét bygget.

Etterhvert som tiden går vil det føye seg inn i rekken av fasader og hus som er en del av vår daglige arkitektoniske scenografi. Vi tenker ikke særlig over det på vei til skole, jobb og barnehage.

Byen vår er full av arkitektoniske juveler. For å finne eksempler på god og vakker arkitektur kan det være gøy og lærerikt å ta en titt på de som har stått der en stund.

Man trenger sjelden et tårn på huset sitt, men det har Akersbakken 39 og det gir umiddelbart en følelse av overskudd

1. En følelse av overskudd

Bygget jeg snakker om ligger på hjørnet der oppoverbakken i Ullevålsveien langs Vår frelsers gravlund møter Akersbakken, på høyre side. Det ble bygget i 1987, bestod opprinnelig av 62 leiligheter og er tegnet av arkitekt Jon Kåre Schultz.

Det første man legger merke til når man titter opp på bygget er det åttekantede tårnet på hjørnet av bygget. Tårnet som bygningselement er ingen ny oppfinnelse, men i faunaen av boligbygninger i Oslo er tårnet å betrakte som et overskuddsprosjekt.

Man trenger sjelden et tårn på huset sitt, men det har Akersbakken 39 og det gir umiddelbart en følelse av overskudd.

2. Fungerer både i dagslys og i mørket

Ankommer man fra Stensberggata blir man møtt av tårnet som et fondmotiv i enden av gaten. Tårnet på den ene siden, de duvende trærne på gravlunden på andre siden av gaten. Det er et visuelt utsnitt som balanserer det grønne og naturlige på den ene siden, og det ferskenfargede og menneskeskapte på den andre siden, og alt bader i sollys.

I tillegg til tårnet, ser man også umiddelbart trappehuset til venstre for tårnet i fasaden; glassbyggerstein i like felt oppover, asymmetrisk i forhold til etasjeskillere, men med sin egne logiske inndeling.

På kvelden lyser trapperommet opp, trappene avtegnes tydelig på utsiden, uten at vi ser helt hvem som beveger seg der inne. Glassbyggersteinen gjør at trapperommet oppleves mer som en diffus lanterne enn et blendende opplyst, vertikalt bygningselement.

Bygget har tiltrekningskraft. Du ledes mot noe og reptildelen av hjernen vår gjør at vi som alle andre skapninger, beveger oss mot lyset. Huset fungerer rett og slett godt både om dagen og når det er mørkt.

3. God arkitektur har litt humor i seg

Hvis man kommer nedover gata fra St.Hanshaugen er vinduene iøynefallende. Det er kvadrater og sirkler i forskjellige størrelser og en stor trekant - tårntoppen - på toppen.

Postmodernismens lekne formspråk, med sin noe overdreven bruk av slike geometriske figurer og nytolkninger av klassiske bygningselementer, blir nok av mange ansett som noe vulgær. Men da det ble bygget i 1987 var det en motreaksjon mot modernismens strenge former, symmetri og repetisjon.

De snåle formene er faktisk litt obsternasig lek og moro med utbyggernes kapital! Dét er rett og slett litt gøy. Det er ikke firkanta voksenvinduer - her har noen fått være alene hjemme og designe vinduer. Det har gitt bygget en humoristiske sans.

Ta en titt neste gang du passerer bygget på vei til jobb og trenger et fyrtårn som viser vei i mørket

4. Bygget og omgivelsene kan sameksistere

Fra Akersbakken er det første du legger merke til de buede vinduskarnappene, som også ser ut som overdimensjonerte, sirkulære pilastre (innebygget «søyle» i fasaden uten konstruktiv funksjon). De trapper seg gradvis nærmere gateløpet, jo nærmere man kommer Ullevålsveien. Buede vinduer er ekstremt mye dyrere enn flate vinduer, så utformingen av vinduene på karnappene går rett inn i lærdom 1: God arkitektur gir følelse av overskudd.

Den tilbaketrukne fasaden gjør at enhver eiendomsutvikler kan tenke at arealet mellom bygget og gateløpet var tapte inntekter i form av uutnyttet byggeareal. Valget om å la bygget bøye av og trekke seg tilbake, lar den frittliggende nabo-byvillaen fra 1800-tallet overfor i Akersbakken få stå og skinne for seg selv. Det er et utrolig sympatisk trekk ved den urbane tilpasningen bygget representerer.

Ikke alle gode arkitekter heter Sverre Fehn

Arkitekt Jon Kåre Schultz er en av utallige arkitekter vi ikke har lært om på arkitekthøgskolen. Det er et bygg som titter ut over gravlunden og ønsker velkommen til St. Hanshaugen. Det er utført med presisjon, med faglighet i hver detalj og med stort fokus på ikke bare byggets brukere, men også alle oss som bor i nærheten.

Ta en titt neste gang du passerer det på vei til jobb og trenger et fyrtårn som viser vei i mørket.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

«Oppgrader trikkesporene, men bare ikke i min gate»

Les også

I Oslos beste veikryss ligger alt litt her og litt der

Les også

Jeg overlevde en uke utenfor Ring 3

Les også

Kjære St. Hanshaugen. Jeg håper vårt forhold ikke ender i tragedie