Det er noe tidstypisk over at det var redaktøren i Filter, Harald S. Klungtveit, som ved å poste en rekke nedrige kommentarer om byråd Berg som han hadde funnet på flere nettsider, fikk politiet og politikere til å reagere.

Etter å ha lest Klungtveits samling av svineri, rant det over for Høyres nestleder og olje- og energiminister, Tina Bru. Det er utmerket, men det skulle også bare mangle. Etter hvert har flere meldt seg på. Også det skulle bare mangle.

Det var en frustrasjon i Tina Brus utblåsning som ikke bare var rettet mot nettrollene som hater og hetser, men også mot oss som samfunn, hvis jeg tolket henne riktig. Det er en frustrasjon jeg deler. For det er så til de grader åpenbart at samfunnet kunne gjort mer.

Men i de senere år er vi blitt så bombardert av dette at det er oppstått et sløvsinn, kall det gjerne nummenhet, blant ellers oppegående mennesker.

En viss amerikansk president, som heldigvis tapte valget så det sang i november, bidro i fem år med å forsøple Twitter og internett for øvrig med utallige nedverdigende karakteristikker av andre mennesker, fremmedfrykt og en konstant flom av rene løgner og konspirasjonsteorier, toppet med at han nektet å akseptere et krystallklart valgtap. Det er naivt å tro at dette ikke har inspirert og styrket selvtilliten til norske nettroll, for å si det mildt.

Det verste kloakkslammet i kommentarfeltene orker mange ikke å se lese, annet enn stykkevis og delt, noen stenger det helt ute. Det er lett å forstå. Det handler jo som regel heller ikke om oss som leser det, men om andre. Jeg må ofte ta meg sammen for å orke å lese selv.

En som har fått betale en høy pris for at det er blitt slik, er Lan Marie Berg. Og det har pågått konstant i snart seks år. Det er uholdbart.

– Det verste er regelrette drapstrusler; kommentarer om at hun ikke fortjener å leve. Det er en salig blanding av rasisme og kvinnehat, og hele miksen blir ekstra grusom, sa Bru til VG.

Det å true, direkte eller indirekte, andre mennesker, og politikere er andre mennesker, med vold og drap er ikke vernet av ytringsfriheten.

Det er kriminelle handlinger.

I vårt samfunn skal kriminelle handlinger etterforskes, påtales og iretteføres.

Deretter venter individuell straff.

I Norge er det heller ikke lov til å mobbe og trakassere andre mennesker. Det er heller ikke lov til å opptre overfor andre mennesker på en måte som gjør at de berettiget kan føle seg utrygge.

Norge har nedfelt ytringsfriheten i Grunnlovens paragraf 100, der det står:

«Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser».

Trusler er straffbart i Norge. I straffelovens paragraf 263 heter det:

«Den som i ord eller handling truer med straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år».

I paragraf 264 handler det om «grove trusler»:

«Grove trusler straffes med fengsel inntil 3 år. Ved avgjørelsen av om trusselen er grov skal det særlig legges vekt på om den er rettet mot en forsvarsløs person, om den er fremsatt uprovosert eller av flere i fellesskap og om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne»

Norsk lov slår også ned på «Hensynsløs adferd». I straffelovens paragraf 266 står det:

«Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd forfølger en person eller på annen måte krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år».

I straffelovens paragraf 266a omtales «Alvorlig personforfølgelse» slik:

«Den som gjentatte ganger truer, følger etter, iakttar, kontakter eller gjennom andre sammenlignbare handlinger forfølger en annen på en måte som er egnet til å fremkalle frykt eller engstelse, straffes med fengsel inntil 4 år.

Lan Marie Berg skrev dette på Facebook mandag kveld:

«I går fikk jeg beskjed om at politiet vil følge opp flere av de hatefulle og truende kommentarene som har blitt rettet mot meg den siste tida. Det er en stor lettelse. Jeg har også satt stor pris på at mange, også politiske motstandere, har sagt tydelig ifra om at det ikke er greit med hetsende eller truende kommentarer. Tusen takk for omtanken. Det varmer!»

– Det føles som en tung bør er lettet, uttalte hun til VG.

Jeg får vondt i magen av å lese sånt. Jeg håper hun ikke legger bånd på seg når hun forklarer seg til politiet.

Jeg er ikke jurist, og vet ikke om de nevnte paragrafene i straffeloven er brutt i Bergs tilfelle, slikt er det politiets oppgave å finne ut av i vårt system.

Det jeg vet er at det 9. september 2019 fant det sted et 100 prosent demokratisk lokalvalg i Oslo.

Alle innbyggere i denne byen kunne med loven i hånd delta, med én stemme hver.

545.506 innbyggere i Oslo var stemmeberettigede.

68 prosent av oss – 367.389 gode naboer for å være helt nøyaktig – slapp våre stemmesedler, forhåpentlig i høytidelig alvor, ned i valgurnene.

I dette valget fikk Lan Marie Bergs parti, Miljøpartiet De Grønne (MDG), 15,3 prosent av stemmene.

Helt presist betyr det at 55.772 borgere i Oslo stemte på Bergs parti.

Oslos klart største parti, Høyre, fikk 92.833 stemmer.

Det var helt frivillig å stemme på Berg og hennes parti, på samme måte som det var frivillig ikke å stemme på MDG.

Det var mange i Oslo som benyttet seg av denne muligheten. 311.617 personer stemte på andre partier enn MDG.

MDG gikk i 2019 til valg på at de ville fortsette byrådssamarbeidet med Ap og SV. De tre partiene fikk til sammen 27 representanter. De trengte hjelp av minst tre av Rødts fire representanter for å beholde makten.

Til sammen har disse partiene 31 av de 59 representantene i Oslo bystyre. Opposisjonen – Høyre, Venstre, FNB, FrP og KrF – har resten.

Lan Marie Bergs politiske makt i denne byen rekker altså akkurat så langt som de 31 representantene som utgjør flertallet i bystyret tillater henne, et flertall som står frem til neste valg, i september 2023 (med mindre samarbeidet skulle havarere underveis).

Opposisjonen tapte faktisk valget, derav navnet.

Den politikken som føres i Oslo i denne fireårsperioden er altså resultatet av de fire flertallspartienes forhandlinger, og er ikke noe sololøp fra Berg eller MDG.

Jeg nevner dette fordi noe av kjernen i truslene, hatet og hetsen mot byråd Berg er at makten hun utøver i denne byen mangler legitimitet og støtte i folket.

Det gjør den ikke.

Den er legitim.

Byrådet fikk støtte av folket på valgdagen i 2019.

Å sette dette Byrådets politikk ut i livet er ikke bare en rett byråd Berg har, men en demokratisk plikt.

Det aller fineste med demokratiet er at velgerne står 100 prosent fritt til å avsette Byrådet i 2023. Eller la det fortsette. Folket bestemmer.

Satsingen på mer bruk av kollektivtrafikk, mindre biler og flere sykkelveier er heller ikke noe særtrekk ved MDG. Hovedtrekkene i denne politikken begynte under det borgerlige byrådet. Og i dag har den – i grove trekk – støtte fra alle partiene i bystyret, med unntak av FNB og FrP.

Men det er flere elementer i kjernen av truslene, hatet og hetsen mot Lan Marie Berg.

Du skal ikke lese særlig langt ned i kommentarfeltet før den motbydelige rasismen strømmer mot deg, enten serveres rett frem eller ligger der som et usagt men akk så implisitt premiss likevel.

Truerne, haterne og hetserne sliter ikke bare med byråd Bergs hudfarge. De har også store problemer med at hun er kvinne. I tillegg ung kvinne. Som sier det hun mener, når det passer henne. Og som mener det finnes menneskeskapte klimaendringer som må føre til endringer. Til sammen blir det en giftig cocktail som får det til å gå helt galt for særlig middelaldrende og eldre menn, men også forbausende mange kvinner.

Jeg fyller 54 i sommer, og er en hvit, privilegert mann som ikke er i markedet for å stemme MDG denne gangen heller.

Men jeg går altså ikke rundt og er redd for at Lan Marie Berg skal komme og knabbe testosteronet mitt.

Derimot oppfatter jeg det som et av samtidens aller mest uforklarlige mysterier at en ung, dyktig kvinne kan rokke så til de grader ved så mange menns følelse av mandighet og maskulinitet.

Storting og regjering kan når som helst gjøre nye vurderinger av om straffelovens bestemmelser som skal beskytte enkeltmenneskets frihet i møte med trusler, hat og hets er dekkende nok for den digitale tidsalderen.

Det er ikke lenge siden Riksadvokaten rykket ut og sa at hatkrim måtte prioriteres sterkere. Det har til en viss grad også skjedd, ikke minst på Manglerud politistasjon. Lan Marie Bergs sak viser likevel at her er det mye å gå på.

Hetsen mot Lan Marie Berg er uakseptabel, motbydelig, feig, uintelligent og en skam for Oslo.