Oslohistorier
Han sitter i egne tanker mens han triller passasjerer gjennom mørke veier og gater. Travle folk som ser seg for, men som går ut i trafikken likevel. Alle skal frem, det er som å trille i en by som må rekke alt, på død og liv, helst uten refleks.
Den pipende lyden fra vindusviskerne og passasjerenes summing bak i vogna enses knapt. I mørket lurer han på hva han skal ha til middag. I det en mann kommer løpende over på rødt lys rett foran trikken, tenker han at han har noe liggende i fryseren: Entrecote av beste merke.
Han merker knapt sin egen bevegelse i det han fører kjørehendelen på bremsesiden, sånn at alt går bra. Han triller videre, holdeplass for holdeplass, i egne tanker.
Dette sier folk om buss for trikk: – Det er litt dritt
«Skulle ikke du til Majorstua?»
I det han tar seg i å lure på om han kunne gjort jobben sin i blinde, hører han at summingen bak i vogna stopper. Det blir helt stille en god stund før en av passasjerene banker forsiktig på glassdøren: «Skulle ikke du til Majorstua?»
Følelsen av hjertet som hopper over et par slag. Full vogn på vei i feil retning. Med lett skjelving på hånden tar han frem mikrofonen og legger an en myk tone: – Vi har kjørt feil. Stillheten. Luften i vogna kjennes tykk, som om den kunne vært klippet opp med saks. – Vi må snu.
Akkurat da kommer en kollega løpende til for å hjelpe. Hun har sittet bak i vogna, som passasjer på vei hjem fra jobb, ferdig for dagen, og fått med seg alt.
Han kaller opp trafikkleder sånn at alle andre trikker på linja kan høre det, og forteller hva som har skjedd. Nå vet alle det, tenker han, at han har kjørt feil. Han ser for seg folka på brakka, man holder ikke kjeft der. Det prates.
Det eneste som var igjen etter sykkelen, var en avklippet lås. Da tok Simen saken i egne hender
Kollegaen som er kommet frem til førerplassen forteller at hun skal bli med til Schous plass: «Vi fikser dette! Ikke vær redd.» Sakte men sikkert begynner hjertet å finne tilbake til sin normale rytme, pusten går lettere, og som om han kommer med den gladeste nyhet - som om noen har vunnet i lotto - forteller han de bak at de må bli med til Schous plass, og at alt sammen kommer til å ta minst fem minutter.
Han koser seg når han hører de bak begynne å snakke. – Vi skal snu! – Må vi bare bli sittende? – Hva skjer nå?
Han svarer ikke på spørsmålene som hagler
Et lite stykke opp i Schweigaardsgate stopper han trikken og finner frem et pensejern. Det må legges veksler. Og mens han går bakover møter han blikkene til passasjerene. Spørsmålene hagler. Hvor skal vi? Han åpner rangeringspulten på en gammel vogn fra 1979, setter nøkkelen i låsen, og begynner å sette fart mot krysset med rompa først.
Kollegaen, hun som har bedt ham om å ikke være redd, gjør seg så stor hun kan der ute i veikrysset. Hun stopper den ene bilen etter den andre, vifter dem bort som om de skulle vært veps. En tommel opp når alt er klart, sånn at han kan rygge, eller rangere som det heter på fagspråket.
Ute i regnet, i mørket, legger han først det ene vekslet, så det andre, og manøvrer trikken opp Trondheimsveien. Bilene viker til alle kanter, det kiler i magen.
På vei tilbake til førerplassen møter han smilene i den fulle vogna: – Vi kommer til Majorstua? Ja svarer han muntert, noen ler.
Litt etter er alt glemt. Kollegaen som hjalp ham hopper av. Passasjerer går av og på. kommer seg dit de skal, han fortsetter, i egne tanker.
Forbrukerøkonom med klar advarsel: – Du kommer deg ikke ut av kontrakten
– Unnskyld, var det du som kjørte i stad?
Det er en pause midt i vakta. Praten går på brakka. – Var det du som kjørte feil? Ja sier han, stolt, glad og fornøyd. Det var meg! Noen ler. Snudde du? Ja, jeg snudde. - Fikk du hjelp? – Joa.
Det begynner å nærme seg slutten på vakta, han befinner seg på andre siden av byen, på Ljabru, siste holdeplass i egne tanker. Han lukker opp glassdøra bak, og gjør seg klar til å ta en kikk bak i vogna. Man gjør alltid det, sjekker om folk har glemt igjen noe.
En ung kvinne med lyst hår spretter opp fra setet, leiende på et lite barn: – Unnskyld , var det du som kjørte i stad? Han kan bekrefte at det var han.
– Fy faen så jævlig fett, svarer den unge damen. Og mens hun går av trikken kan den lille jenta på fem-seks år forsikre sin mor om at hun skal sladre til pappa. Mamma har begynt å banne.
Dette er en nedkortet versjon av en tekst som først sto i OSA-SPORET, medlemsbladet for Oslo Sporveiers Arbeiderforening.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
«Fy faen, jævla svart...», utbrøt hun på T-banen. Så stoppet hun tvert
Å kjøpe voksenbillett svir i lommeboken
Ruter: Meldinger over høyttaleren oppfattes som støy
