Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da jeg begynte å jobbe i hjemmesykepleien og på sykehjem i 2019, kom det første sjokket raskt: Det fantes ingen pårørende. Noen heldige brukere fikk besøk av dattera eller sønnen innimellom, og noen - svært få - hadde aktive pårørende.
Arbeidsdagene mine er lange og krever at jeg jobber i høyt tempo, hver dag. Vi har morgenrapport klokken 07.30, og så begynner kappløpet. Det er som regel tyve besøk per vakt, og jeg må løpe mellom husene i all slags vær. Spisepausene har jeg tatt på T-banen. Man kan jo kjøre bil også, men å finne parkeringsplass er en evig kamp.
Fremme hos brukere har jeg alle mulige typer oppdrag, fra matlaging til å sette inn kateter. Jeg kaster søppel og setter inn sondeernæring. Også snakker jeg med brukerne, hvis jeg får litt tid til overs.
Når jeg leser historiene i media, tenker jeg stort sett på bare en ting. Hvor ble de pårørende av? Hvorfor gidder de ikke å besøke gamle foreldre et par ganger i året? Jeg vet at utenom meg er det ingen som snakker med brukerne. Av de tjue jeg besøkte i dag er det kun en eller to som får jevnlig besøk.
Jeg har sett hvor mye det koster de gamle folka. Hvor mye det betyr om de hadde hatt besøk. Det er mye som skal fikses i eldreomsorgen, men å være aktiv pårørende er kanskje et fint sted å begynne
«Har du barn?» spurte jeg overrasket
Rett før sist jul hadde en kvinnelig bruker pyntet huset, vært på shopping med en besøksvenn og kjøpt nye møbler. Med glød i øynene viste hun meg nye gardiner og sofa.
«De matcher med de lilla vasene på middagsbordet, og mønsteret på sofaen er fransk.»
«Så utrolig fint, kjære deg, men jeg må nesten avbryte deg, og tusle videre til nestemann», svarte jeg med et stor gulp av dårlig samvittighet.
Dagen etter så jeg en julegave på bordet hennes. «Har du barn?» spurte jeg overrasket.
«Ja, jeg har fem barn, tre barnebarn og to oldebarn.»
«Bor ikke de i Oslo?»
«Nei, en bor i Spania, og resten i andre steder i landet.»
«Skjønner, skjønner.»
Hun kan få julegaver fra pårørende, men sjeldent besøk. Aldri besøk. Kvinnen lengter til neste besøk fra hjemmesykepleien, slik at hun får bruke stemmen sin litt.
Jeg har sett folk leve med og død av ensomhet. Ingen fortjener det. Sjokket jeg fikk i denne jobben er nok fordi jeg er født og oppvokst i et asiatisk land - Pakistan. Gamle der kan dø av alt, men ikke ensomhet. Aldri ensomhet. Jeg tror ikke at ordet «ensom» brukes på samme måte her i Norge som i Pakistan.
Før jeg kom til Norge var jeg ikke klar over hvor giftig ensomhet, den usynlige dreperen, er.
Jeg ringer bestefar nesten hver dag. Han er 91 år gammel, enke, har fem barn, åtte barnebarn og tre oldebarn. Jeg kan få litt kjeft om det går flere dager mellom samtalene. Han er aldri ensom, jeg tror ikke at han har tenkt på det noen gang. Han er klar og orientert, går lange turer hver dag, spiser sunt, og leser avis. Han ønsker gjerne å droppe den årlige legekontrollen, men med litt masing går det også helt fint.
I løpet av min fire år som sykepleier har jeg møtt flere eldre kvinner og menn som hadde satt pris på en slik relasjon med sitt barnebarn, eller barn. Alderdommen er tung, den er slitsom og vanskelig, smertefull og sårbar - av og til er den ganske elendig. Det er ille nok uten ensomhet, vil jeg påstå.
Mer fra Shanzeh Humair: Det er lett å fortsette å tro på det du har blitt fortalt som barn. Så besøkte jeg Holocaust-senteret i Oslo
«Jeg har gitt blaffen i alt, og røyker veldig mye nå»
En bruker i rullestol, tenker jeg på av og til. Hun klaget innimellom på ensomhet. Jeg fortalte henne om seniorsentertilbudet nede i første etasje, men hun sa hun ikke orket. En fin sommerdag da jeg var på besøk sa hun: «Jeg har gitt blaffen i alt og røyker veldig mye nå.»
Hun hadde kols og døde av hjertesvikt etter noen dager. Egentlig døde hun av ensomhet. Uken etterpå fikk jeg møte pårørende, da de kom for å rydde mors leilighet. De var helt vanlige, fine mennesker.
Om de hadde besøkt mors leilighet litt tidligere hadde hun kanskje ikke gitt blaffen i alt?
Jeg snakket om dette med flere på jobb, for å fange opp ensomhet tidlig og sette inn flere tiltak. Pårørende gir ikke bare livsglede og mening i livet, de kan faktisk hjelpe til med masse annet. Støtte kommunen i å ta vare på sine gamle innbyggere når vi vet at ressurser er knappe. Be pleierne rydde opp, hvis vi gjør en feil.
Besøk de gamle. Det fortjener de. Vi trenger ikke å krangle om hvem sitt ansvar er det. Vi kan heller bruke krefter på å støtte, avlaste og hjelpe hverandre. Det er mitt håp for verdighet i eldreomsorgen.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Pappa pushet meg aldri i den retningen. Likevel ville jeg ha døden som jobb
Lite visste jeg at 25 år senere skulle jeg stå i de samme kampene som mine foreldre
Telefonen kirurgisk festet i hånden. Fornuften ut av vinduet
