Mennesker er noen skamløse vesener som denne planeten helst skulle vært foruten. Basta. Men nå er vi her. Vi kommer heller ikke unna faktum at fra jord er vi kommet, til jord skal vi bli. Planeten selv har valgt å skape oss akkurat slik som vi er, og rydder oss av veien når den tid kommer - helt naturlig.

En viss logikk i mennesker eksistens, atferd og psykologi tror jeg at det derfor må være.

Det jeg derimot har vansker med å forstå er klimaaktivister som gjør hærverk på kjente kunstverk. Logisk på kort sikt, kanskje, men ikke i lengden. Som kunsthistoriker velger jeg alltid langsiktighet, fordi det er bærekraftig og raust. Klimaengasjert er jeg også. Alt av livsstilsvalg er basert på grønne verdier. Jeg stemmer grønt, eier ikke bil, og har valgt å ta avstand fra materielle eiendommer helt fra starten av 20-årene. Jeg har vært tydelig med dem i nære relasjoner om mitt syn på ting og gaver. Jeg tar stadig grønne reisealternativ i både jobb og privat, selv om det per i dag er noe dyrere og mer tidkrevende. Det svir noen ganger for en frilans kunsthistoriker som også er gründer, men er det verdt det.

LES OGSÅ:

Les også

Naturen skriker. Hører vi etter?

Den destruktive kortsiktigheten

Aktivister som angriper kunst har riktignok oppnådd noe av det de ønsket: økt fokus på klimasaken. Kristiina Visakorpis innlegg i Oslodebatten er hjerteskjærende å lese av spesielt to grunner: Den ene fordi hun limte hånden sin på Munchs Skrik. Det river i hjertet til en kunsthistoriker. Den andre fordi hun blir vitne til «det nådeløse» ved menneskers kortsiktige tankesett: Visakorpi ser en ansatt som febrilsk prøver å vaske vekk en dråpe superlim fra gulvet, og undrer seg over hvorfor vi ikke tar like godt vare på jordkloden som et museumsgulv.

Der og da gjelder det å få aktivisten og flekken vekk. Her er vi i kjernen av menneskers evne til å slukke branner rett foran nesen, men mangler evnen til å virkelig ta innover oss infernoet som kommer.

Gå etter fotball, rumper og biler

I kunstbransjen er det lite sympati for dem som gjør hærverk på kulturarv, men hva med alle andre? Bryr du som leser dette innlegget deg egentlig om kunst? Bittelitt. En sjelden gang. Én gang i livet. Kun på ferie, kanskje?

Noen er villig til å bruke penger og tid på å fly halve jorden rundt for å se maleriet Mona Lisa, og få tatt en selfie med verket. Hvorfor? Fordi kunst har en evne til å gi oss en opplevelse av tid og rom. Kunsten er både historieforteller og historien. Magisk, hvis du tenker deg om, og noe vi ikke skal undervurdere - minst av alt gjøre hærverk på.

Hvordan kan aktivister med større sannsynlighet nå gjennom med sitt budskap? Gå etter bransjer, aktører og kulturelle fenomen som folk faktisk bryr seg om. Gå etter fotball, rumper, bil eller boller.

Hvor mange avisoppslag er det ikke om fotball hver dag? Ta klimakampen på fotball-tribunen. Hvor mange bilder av rumper deles og klikkes ikke på i sosiale medier hvert sekund? Forstå algoritmene som belønner en visuell form i sosiale medier. Delta i bilbransjen og næringslivets initiativ for et grønt skifte. Og hvor viralt gikk ikke den firkantede croissanten som et bakeri i Oslo brukte ett år på å utvikle? Kanskje en aksjon i et bakeri-vindu i rushtiden er bedre enn å lime seg til Skrik?

Hva vet jeg. Men én ting vet jeg: Kunsten står ikke høyest på listen. Se bare på mediers dekning av kunst- og kulturfeltet og politikers stadig kutt i kunst- og håndverk i skolen.

Kjenn din fiende. Kunsten er ikke en av dem

Kristiina Visakorpi spør videre: «Hvorfor beskytter vi ikke fremtiden vår med samme interesse som vi beskytter et kunstverk? Hva er verdt mer, kunst eller livet?»

Jeg stiller meg undrende til hvem aktivisten mener «vi» er. Næringslivet? Meg? Deg? Politikeren? Mennesker flest tar stadig grønnere og mer bærekraftige valg. Se bare på salget av gjenbruk som skyter i været. For første gang selges det mer gjenbrukte klær enn nye klær, og næringslivet er godt i gang på å omstille seg. Det er nok av positive eksempler å vise til.

Hærverk på kunst og uttalelser om at «vold ikke er utelukket» viser til et nytt nivå av frustrasjon. Det bør vi ta på alvor, men mine valg, forbrukerens valg og næringslivets valg er tatt på bakgrunn av en klimabevegelse som i en årrekke har ført en god klimakamp uten vold, og med omstilling, teknologi og konkrete alternativ.

Da står vi igjen med den gode, gamle politikeren, som heldigvis er mer erstattelig enn et kunstverk. Jeg deler aktivistene sin frustrasjon over politikernes manglende evne til å ta innover seg, at de fremover blir upopulære ved og ikke ta klimakampen på alvor.

Kjære klimaaktivist, kjenn din fiende. Kunsten er ikke en av dem. Men kunstbransjen kan fort bli det, hvis dere selv ikke tar en fot i bakken - før det går for langt. Kunstbransjen er full av mennesker som er blant de mest nyskapende, innovative og løsningsorienterte menneskene jeg vet om, og som er blant dem som kanskje sitter på gode løsninger og alternativer. Så hvem eller hva blir aktivistenes neste unødvendige offer, med eller uten vold?

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Naturen skriker. Hører vi etter?

Les også

Jenny Skavlan oppmuntrer. Grønne aktivister ekskluderer.

Les også

Avdelingen på Ullevål der himmel og helvete møtes

Les også

Det var en grunn til at det var to pakker under treet, og ikke et berg av gaver