Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I dagens samfunn sliter vi med å rekruttere nye ansatte til barnehageyrket. Så må jeg spørre meg, er det så rart? Jeg kan ikke huske siste jeg leste en artikkel eller kronikk med et positivt syn på barnehagen. Vi som jobber i yrket i dag har et samfunnsansvar for å snakke yrket vårt opp.
Jeg kan komme hjem sliten, oppgitt over mye sykefravær, arbeidsoppgaver som er utenom stillingsbeskrivelsen. Det stopper ikke meg for å dra tilbake til jobben dager etter.
Jeg har en mor som har jobbet på et kontor hele livet. Når jeg forteller om de utrolig fine solskinnshistoriene fra mitt yrke sier hun bestandig «det høres ut som verdens beste jobb». På et kontor sitter du med nesen ofte i en skjerm. Det er jeg så glad for at jeg slipper.
Jeg har isteden skikontor, svømmekontor, utekontor i skog og mark og jeg nyter den norske sommeren ute med sola i ansiktet år etter år sammen med barna.
Hvem andre kan si det samme sin arbeidsplass?
LES OGSÅ: Dette er regjeringens nye barnehage-planer: – Har mast om dette siden 1986
Sånn er det å jobbe med mennesker
Hvorfor bytter jeg ikke jobb? Jeg kan jo få mer betalt, hjemmekontor og mindre krevende oppgaver i andre yrker.
Grunnen er barna; de flotte, støttende, omsorgsfulle, morsomme ungene som kommer løpende for å gi meg en klem hver eneste dag. De som ser opp til meg for de kreative oppleggene, de som blir i ekstase for å hjelpe til å rydde etter maten, de som setter enormt stor pris på å få spille et parti sjakk med meg.
Ja, vi har våre utfordringer og hver dag er ikke en solskinnshistorie, men hvilket yrket har vel bare det? Det er sånn det er å jobbe med mennesker. Det er uforutsigbare dager, du må være spontan og rokke om på dagen til barnas beste. Du hørte riktig, vi gjør det for barna og for deres beste. Det vet jeg at alle i mitt yrke har i bakhodet hver eneste dag.
«Jeg sa Cherrox, ikke støvler!»
Forskere følger stadig vårt yrke
Vi kolleger står så tett sammen i med og motgang at jeg kan se på dem som min forlengede familie. Kollegaer er viktig, men det nære samarbeidet med foreldrene er også viktig å få frem. Den tilliten de gir oss, og de ærlige tilbakemeldingene er med på å løfte vårt profesjon.
Med oss i ryggen er også forskere, som stadig forsker på vårt yrke. Det må bety at det vi gjør har stor betydning for samfunnet. Mitt felt er stadig i endring til det bedre, og sammen med gode kollegaene jobber jeg for faglig utvikling år etter år. Tenk hvor heldige jeg og vi er, som får være en del av denne herlige kulturen.
Vi har en av verdens viktigste og beste jobber og jeg er stolt av yrket jeg har valgt meg.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
51 år gammel og «bare en assistent»
Neste stopp: ulikheter
Når jeg tenker tilbake på lillesøsters oppvekst, husker jeg håpet. Det var alltid der