En gang for lenge siden var det arbeiderpartiet som sto på for vanlige arbeidstakeres rettigheter. Slik er det ikke lenger. Line Omas kronikk 21 mai bekrefter på mange måter det.

For: Da vi i FNB fremmet forslag i bystyret 19 mai om å ta vare på skoleansatte, beskytte de mot vold, seksuelle trakassering og trusler samt gjøre det enklere for dem å varsle, stemte Arbeiderpartiet imot på samtlige punkter. Hvorfor arbeiderpartiet er motstandere av dette vet vi lite om siden de heller ikke sa noe særlig om det i debatten. Hovedpoenget deres var visst at de skal komme en rapport om en stund og så får vi se. I mellomtiden utsettes en rekke ansatte daglig for trakassering av ulik art fordi de jobber i osloskolen.

Så er det symptomatisk nok at Line Oma ikke skriver noe om hvilke resultater arbeiderpartibyrådet og hennes partifelle skoledirektør Marte Gerhardsen faktisk har oppnådd når det gjelder arbeidsmiljøet i skolen. Årsaken er nok at de ikke har oppnådd noen ting. At Arbeiderpartiet kaster penger etter problemer er intet nytt fra østfronten for å si det slik. Men her trengs det nytenkning og en vilje til faktisk å ta tak i problemene. Den mangler helt. Det kan tenkes det er derfor byråden sitter stille i båten foreløpig.

Les Lina Omas kronikk:

Les også

Vi tar vold i Osloskolen på største alvor

Flere og flere lærere står frem og forteller om uholdbare situasjoner. Og flere og flere forsøk fra byråder på å feie det hele under teppet når heldigvis medienes søkelys. Det er mange saker som ligner Ammerudsaken eller Saers-saken rundt omkring i Osloskolen, men de ansatte tør ikke snakke. Og derfor er det viktig at vi politikere faktisk gjør noe

Det er ellers svært underlig at venstresidens tilsvar til min forrige kronikk ikke blir skrevet av byråd Thorkildsen, Skoledirektør Gerhardsen eller noen av hennes 30 direktører, men av arbeiderpartiets bystyrerepresentant Line Oma. Hvorfor det? Har ikke byråden en mening om saken som kan frontes i pressen? En så alvorlig situasjon krever en synlig byråd.

At Arbeiderpartiet i kronikken omtaler vårt engasjement for arbeidsmiljøet som symbolpolitikk er temmelig arrogant overfor byens flere titusener av skoleansatte. Arbeiderpartiet burde kanskje forsøkt å gjøre noe selv fremfor å kritisere oss som engasjerer oss. Partiets syn på arbeidsmiljøloven illustreres uansett best da kommunens 250.000 brudd de siste årene nærmest ble bagatellisert fra bystyrets talerstol i mistillitssaken mot Lan Berg for noen måneder siden. Da mente vi at brudd på AML er like alvorlig som brudd på annen lovgivning, noe vi ikke akkurat opplevde venstresidens støtte til.

Som nevnt i bystyret blir jeg jevnlig kontaktet av lærere som forteller om en uholdbar arbeidssituasjon og som ikke tør å snakke åpent om det. Byrådets egne tall bekrefter at over 1.000 kjente tilfeller av grov vold og grove trusler blir registrert årlig. Mørketallene kjenner ingen.

FNB har ved flere situasjoner helt siden 2019 forsøkt å få byråden på banen og ta ansvaret for arbeidsmiljøet i skolen. Da er leit at vi opplever at ansvaret skyves fra byrådsavdelingen til Thorkildsen ned på rektornivå. Kommunen har som skoleeier et ansvar. Og om byråden ikke gjør noe kommer vi i FNB til å fortsette å engasjere oss. Uansett.

Avslutningsvis er jeg ikke veldig komfortabel med forsøkene fra Arbeiderpartiet på å late som om vår kritikk av skoleledelsen er en kritikk av elevene i Skolen. Samtlige av våre forslag handlet om toppledelsens ansvar for håndtering av arbeidsmiljøet.