Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I mars ble Sandra Luzardo (29) rammet av hjerneblødning på T-banen. Mange gikk forbi, lo av Sandra, slengte med leppa og kalte henne full.
Emilie Jønsson, en 24 år gammel student fra Valderøya utenfor Ålesund, reagerte annerledes.
«Jeg har liksom alltid tenkt at hvis man bor i Oslo og det skjer noe, så kommer det til å gå bra, for det er så mange folk her. Sånn er det ikke. Hun var den eneste som hjalp meg», sa Sandra til Avisa Oslo.
Sandra kollapset på T-banen og holdt på å dø. Et halvt år senere fant hun den fremmede kvinnen som hjalp henne
Har Emilie litt rett?
Sist uke fikk Sandra vite hvem som var hennes reddende engel den fredagskvelden i mars. I en gripende reportasje i AO uttalte Emilie Jønsson at «det var et instinkt» som gjorde at hun var den eneste som tok grep. «Jeg føler at jeg gjorde det jeg er lært opp til. Du skal hjelpe noen hvis du ser at de trenger hjelp», slo Emilie fast overfor Avisa Oslo.
Reportasjen touchet borti flere ting som må adresseres. For det første må vi feste oss ved beskrivelsen av oss som bor i Oslo. Jeg sier ikke at det er sånn, men at Sandra kollapset på T-banen og holdt på å dø mens folk gikk forbi, gjør at vi må stille oss spørsmål om hennes redningskvinne kanskje har litt rett:
Er det lettere å hjelpe andre på små steder?
En leser skrev i kommentarfeltet under reportasjen: «En sterk historie! Ønsker Sandra god bedring og at ting roer seg i kroppen. Veldig godt å høre om Emilie og alt hun gjorde riktig! Takk for det, Emilie! Men jeg blir skremt og fortvilet over å høre at folk flest faktisk ga fxxx. Jeg trodde oppriktig talt at det sto bedre til med medmenneskeligheten i denne byen. Her er det tydeligvis en jobb å gjøre, Avisa Oslo!».
Blinde for andres ulykke?
I en storby er det jo ikke til å nekte for at vi kan bli litt blinde for andres ulykke. Hver dag haster mange av oss forbi noen som sitter med en kopp foran seg og ber om hjelp. Eller vi svinger rundt personer som er synlig ruset.
Sånt er ikke daglige opplevelser på mindre steder, og derfor har nok Emilie rett i at det der er lettere å legge merke til det når noen virkelig trenger hjelp.
Likevel mener jeg at historien om Sandra bør være en vekker for oss som bor og ferdes i Oslo.
Dessverre minner den også litt om en enda verre historie fra Bergen. 19 år gamle Hennie Ingeborg Edvardsen døde tidligere i år etter at hun ble bedt om å ta taxi til legevakten. Dagsavisen kunne i flere artikler avsløre historien om Hennie som hadde blodpropp, men som helsepersonell først tenkte var rusrelatert.
I Sandras tilfelle var det altså hjerneblødning, men folk tenkte først at fylla hadde skylda. Deretter forsøkte ambulansepersonellet å sende henne hjem med konklusjon om at det var et migreneanfall.
Neste gang bør både folk og ambulansepersonell tenke seg om før de trekker for raske konklusjoner når de ser en ung kvinne som trenger hjelp.
Sandra kollapset på T-banen og holdt på å dø. Et halvt år senere fant hun den fremmede kvinnen som hjalp henne
