Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er duket for årets helligste måned for muslimene. Fastemåneden ramadan begynner 22. mars, og innebærer at man avstår fra mat, drikke, nikotin og seksuelt samvær fra soloppgang til solnedgang i 30 dager.
Dette er en måned som muslimer flest gleder seg til. Måneden er ment for å avstå fra avhengigheter, bli en bedre utgave av seg selv, og komme nærmere gud. Utenom det religiøse er det også en måned hvor muslimer samles rundt matbordet ved solnedgang og til felles bønn i moskeen.
Alt i alt er ramadan en sosial måned for det muslimske fellesskapet, men gleden kommer med en kraftig bismak.
Jeg er ikke alene med frykten
På grunn av TV2s nye dokumentarserie «Det hvite sinnet», har en nedstøvet frykt kommet til live igjen. Programmet kaster lys over det høyreekstreme miljøet i Norge, og journalisten spør: «Er det en fare for et nytt terrorangrep i Norge?», hvorpå kilden svarer: «Ja, spørsmålet er ikke om det kommer til å skje, men snarere når.»
Det er svært urovekkende. Som muslim og norsk statsborger blir jeg oppriktig opprørt. Hvorfor må jeg, som lever i et åpent og tilsynelatende trygt demokrati, uroe meg for om jeg kan praktisere religionen min i fred? Etter å ha snakket med flere muslimer jeg kjenner, har denne uroen blitt styrket. For jeg er ikke alene med frykten for at ramadan ikke kan skje fredelig.
Det er vanskelig å avfeie denne uroen som innbilsk. Det er et faktum at islamofobi i det norske samfunnet og verden forøvrig vokser. Selv om vi mangler statistikk på islamofobi og diskriminering av muslimer, utelukker ikke det at problemet faktisk finnes.
Støtt og stadig hører jeg, fra både nære og fjerne bekjente, at de er blitt utsatt for åpenlys diskriminering, kun fordi de er muslimer. Kvinner med hijab blir angrepet verbalt på kollektivtransport i Oslo, og kompiser med høyere utdanning blir avvist av arbeidsgivere på bakgrunn av navnet de har.
Diskriminering på kollektivtransport og i arbeidslivet, takler vi dog helt fint (en smule ironi her, fordi det er absolutt noe som må gjøres noe med), men det som ikke er akseptabelt er at vi ikke er garantert trygghet i fastemåneden.
Vi er ikke garantert av PST eller regjeringen at det vil iverksettes tiltak for å sikre moskeene mot et potensielt terrorangrep i år.
OSLODEBATTEN: Etter seks måneder på Aker Brygge leverte jeg oppsigelsen. Nok var nok
Moskeer åpnes for fullt
Dette stiller jeg meg svært uforstående til. I år er første gangen moskeene åpnes for fullt, etter en tre år lang pandemi. Norske muslimer har gledet seg til å fritt hilse hverandre «ramadan mubarak», møtes til felles nattbønn, og feire eid i moskeen uten koronatiltak og begrensninger. Da er det kanskje ikke så rart at man som en utsatt minoritet - og tidligere terrormålskive - er bekymret.
Hva gjør PST og regjeringen gjør for å forhindre et potensielt terrorangrep? Etter terrorangrepet i Al Noor-moskeen i Bærum utarbeidet regjeringen en handlingsplan for å forebygge fremtidig terror mot muslimer i Norge. I denne kastet de lys over diskrimineringen og hatkriminaliteten som rettes mot norske muslimer. Likevel mangler vi både statistikk og annen dokumentasjon på virkningene av denne handlingsplanen. Det i seg selv er et alvorlig problem, og vitner om en likegyldighet fra myndighetene.
Jeg lurer på hva som er blitt gjort, i og med at jeg ikke ser noen endring i hverdagen til norske muslimer.
Det er dypt urovekkende at jeg tolker politikernes holdning til islamofobi som likegyldig. Demokratiet Norge er avhengig av at borgerne har tillit til styringsmakten. Jeg ønsker å stole på at PST og regjeringen har full kontroll på trusselbildet som er rettet mot norske muslimer. Dog kjenner jeg på både skuffelse og en frykt for at dette ikke blir tatt seriøst nok.
For sånn det ser ut nå, virker det nesten som at myndighetene sitter stille i båten med kaffekoppen i hånda, og venter på neste terrorangrep. Og dette sjansespillet har jeg, som utsatt norsk muslim, store vanskeligheter med å svelge.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Muslimske feminister står ofte i en dobbel kamp
I lukkede grupper snakker norsk-pakistanere om vold og misbruk
En trist mor er ikke en voldelig mor
