OSLOHISTORIER
«I år vil en afrikaner marsjere blant kongens gardister i Oslos gater 17. mai», sto det i Arbeiderbladet lørdag 14. mai 1977.
Mannen som skrev seg inn i norsk historie da han meldte seg til militærtjeneste het Kefi Barry. Jeg er stolt av å kunne si at det er faren min. Han var den første afrikaneren i Kongens Garde.
Da pappa sovnet inn på Bærum sykehus 44 år senere, hadde han lagt litt av en reise bak seg. Som en av de første ikke-vestlige arbeidsinnvandrerne i Norge brøytet han vei for oss som kom etter. Det var ikke alltid lett og jobben er ikke ferdig, men vi har kommet langt siden slutten av 1960-tallet.
Dette er en liten historie om å bli norsk.
En vei ut for de ubemidlede
Pappa vokste opp under en sol som stod høyt over rød sand og disig himmel, i et land der mango og avokado vokste på trærne. Ghana, eller Gullkysten, het det den gangen.
Som tenåring var han eventyrlysten. Ryktene sa at det var muligheter på sjøen. På den tiden var lasteskip og cruisebåter flytende smeltedigler som tok imot arbeidere fra alle verdensdeler. Sjølivet var hardt, men allikevel ekstremt attraktivt. Havet representerte muligheter - en vei ut i verden for de ubemidlede.
Pappa og en kompis begynte å henge på havna og forsøkte å prate til seg hyre på skipene som la til der. De hadde ikke lykken med seg, men de fikk med seg rutinene; når folk kom og gikk og når skipene var ubevoktet. Så en dag, tok de sjansen og snek seg om bord på et gresk lasteskip.
Og slik gikk det til at pappa forlot Afrika og seilte ut mot det han trodde var en verden full av muligheter.
Han og fremmedarbeiderne bodde i trange rom, uten varmtvann og med toalett i bakgården. De fikk ikke lov til å lage varm mat «på grunn av lukten.» Med slike boforhold var det kanskje ikke så farlig at arbeidsdagene ble lange
Da han kom til Norge i 1967 hadde han vært innom over 20 land. Av en eller annen grunn tenkte han: «Her vil jeg være.»
I dette frosne hjørnet av verden var Per Borten statsminister og The Monkeys toppet spillelistene med «I'm a believer.» Den norske økonomien blomstret, selv om oljeeventyret ikke hadde kommet ordentlig i gang. I Oslo var Aker brygge en industrihavn og tilholdssted for Akers Mekaniske Verksted, der skip ble reparert og bygget. Youngstorget var et yrende handelstorg, fullt av salgsboder og folkeliv.
Norge trengte arbeidskraft. Menn fra Jugoslavia og Marokko hadde allerede kommet til Norge, men nå kom enda mer «eksotiske» innslag, med mørkere hud og rarere vaner.
Jeg tror det første året hans i Norge var en kalddusj. Rasisme, utenforskap, å stadig bli undervurdert. Det er det dessverre fortsatt mange som har førstehåndserfaring med. Likevel er det vanskelig for oss som lever i dag, å forestille oss hvordan det var i 1967.
Det var så viktig for ham å bli akseptert og å bli sett for den han var. Han var ofte frustrert over at hudfargen hans kom i veien
På en papirfabrikk på Ensjø
Boligmarkedet var mer eller mindre utilgjengelig. Pappa skjønte fort at han ikke hadde annet valg enn å søke losji på et av pensjonatene i Oslo. I en gammel bygning bodde han og andre fremmedarbeidere, i trange rom, uten varmtvann og med toalett i bakgården. De fikk ikke lov til å lage varm mat «på grunn av lukten.»
Med slike boforhold var det kanskje ikke så farlig at arbeidsdagene ble lange. Pappas første jobb var på en papirfabrikk på Ensjø. Fabrikken var støyende. Arbeidet var hardt, og papirstøv og damp fra kjemikalier irriterte huden og lungene. Han mistrivdes, men visste bedre enn å klage. Likte du ikke forholdene, måtte du finne deg annet arbeid.
Og det gjorde han. Kanskje var det en slik annonse pappa svarte på, og fikk sin neste jobb?
Pappa fikk leie rom hos en familie på Lindeberg, og kom seg ut av pensjonatet. Ikke lenge etterpå begynte han å jobbe i det store teglsteinbygget på Bislett, som huset Frydenlund bryggeri.
Arbeidsoppgavene var å laste øl på blå lastebiler og kjøre de kostbare dråpene til byens restauranter, butikker og ikke minst, til Oslo havn.Pappa likte havna. Lukten av saltvann, olje og eksos. Lastebiler som leverte og hentet varer fra store skip, og sjømenn fra hele verden hadde eksotiske varer å selge. Sånn fikk han blant annet tak i en kinesisk silkeslåbrok i svart og gull, et plagg han brukte hjemme i tiår etterpå.
Motstanden mot et blandet par
I Vika terrasse hadde et nytt utested åpnet. Colony Club lå bare en kort spasertur unna legendariske Club 7, og var et populært sted blant nordmenn som likte «svart musikk.» Hit kom afrikanere, sjømenn og andre danseglade for å svinge seg. Pappa og hans afrikanske kompiser begynte å henge der på begynnelsen av 1970-tallet.
En vårmild lørdag kveld dukket en ung, dame fra Lommedalen opp på Colony Club. Hun hadde blitt overtalt av en venninne til å utforske stedet. Ifølge pappa fikk han øye på henne med en gang. Wow! Hun var stilig kledd og hun kunne danse!
Mamma og pappa var stormende forelsket, men det var ikke uproblematisk å være et blandet par. De kjente begge på motstanden da de gikk på gaten, eller skulle ut og hygge seg. Dette var sårt for begge to, men spesielt for pappa. Det var så viktig for ham å bli akseptert og å bli sett for den han var. Han var ofte frustrert over at hudfargen hans kom i veien for ham.
De bestemte seg for å flytte sammen, men å finne bolig gikk selvfølgelig kjempedårlig. De sluttet å telle avslag. Til slutt ble fetteren til mamma redningen. Han skaffet de to en leilighet på Bislett. På en lys, kald vinterdag flyttet de to få tingene de hadde inn i Frydenlundgata 1.
Bislett var et perfekt lite nabolag. Pappa fikk noen skråblikk i begynnelsen, men etter hvert ble han et kjent syn. Han var hjelpsom, blid og tok initiativ til sosiale aktiviteter, som grilling i bakgården. Jeg tror mange satte pris på at han skapte liv rundt seg. Han var blid og slo alltid av en prat, enten det var med kioskeier Pedersen på hjørnet av Frydenlundgata, eller den enslige kjøpmannen i hvit frakk på den andre siden av gata.
Jeg tror han tenkte: «Jeg har klart det.» Høydepunktet var å marsjere ned Karl Johan på 17. mai. Han må ha tenkt at nå, nå er jeg norsk
Pappa ble norsk statsborger, men noe manglet
Nå var mye på plass. Pappa begynte å bli integrert. Allikevel følte han seg ikke som en fullverdig borger. Sett med ettertidens øyne gikk han systematisk til verks: Han var med på turer i fjellet, dro på fisketurer og lærte seg å stå på ski. Folk kjørte kanskje av skiløypene i Sørkedalen da det plutselig dukket opp en afrikaner under påsketuren. Han så på norsk TV og likte spesielt godt «Fleksnes.» Slik lærte han seg norske uttrykk.
Etterhvert ble pappa norsk statsborger. Allikevel var det noe som manglet. Alle «ekte nordmenn» hadde jo avtjent militærtjeneste. Det ville han også gjøre.
Forsvaret ble nok overrasket da pappa troppet opp på sesjon. Ikke bare var han «mørk som natta», men med sine 32 år var han i tillegg eldgammel sammenliknet med de andre rekruttene. Det skulle imidlertid vise seg at det ikke ga noe utslag på fysikken. Han viste seg godt trent og sterk. Dermed fikk han utdelt uniform, og en plass blant de andre rekruttene. Etter rekruttskolen ble han plassert i HMK Garden.
Oppdraget med å beskytte kongen så han nok på som ekstra ærefullt. I 1977 kunne du altså se min mørkhudede pappa holde vakt, i uniform, foran kongens slott.
Jeg tror han gledet seg over all oppmerksomheten.Jeg tror han tenkte: «Jeg har klart det.» Høydepunktet var å marsjere ned Karl Johan på 17. mai. Han må ha tenkt at nå, nå er jeg norsk. Og han viste samtidig alle andre - røde, gule, hvite og blå - at det går an.
«Dett var dett»
I dag er vi mange etterkommerne av hans generasjon. Det er ingen som får hakeslipp når de ser oss gå ned Karl Johan. Du ser oss i samfunnslivet, kulturlivet, idretten, og i akademia. De mulighetene vi har fått er takket være dem. De som kom for 40, 50 og nesten 60 år siden og kjempet, så det ble lettere for oss å finne vår plass.
Min pappa så Norge gjennom etterkrigstiden, oljealderen, jappetiden og finanskrisene. Han jobbet hardt for å fortjene sin plass og for aksept og respekt. Han kom langt. Ikke fordi han ble rik, fikk makt eller berømmelse, men fordi han viste at også nordmenn med andre hudfarger har en plass her, og noe positivt å bidra med: At å være norsk, ikke er ensbetydende med å være hvit.
«Når du er en nordmann som ser ut som du gjør, gjør du ingenting bare for deg selv. Du er alltid en representant for alle andre som ser ut som deg. Du kan like det eller ikke, men det fine er at i det ligger en mulighet til å påvirke positivt.»
Dette lærte pappa meg, og han visste hva han snakket om.
«Dett var dett» elsket han å si, som Fleksnes.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslohistorier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Som barn forsto jeg ikke hvorfor broren min var så illsint. Nå gjør jeg det
Det ville livet bor i alle, men vi undertrykker det hver dag
Be polakkene dine om å holde kjeft, hører jeg fra TV-skjermen
