Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Forleden satte jeg utfor fra Frognerseteren, ned lysløypen, rett før klokken ti om kvelden.
Sporet var hardt som porselen etter først å ha blitt formet i plussgrader, og deretter støpt i flere dager med streng kulde. Stø som Kjelsåstrikken føk jeg ned sporet og gledet meg til å sette meg i en varm bil, kanskje med en svipptur innom Esso Ullevål.
Forresten, ingen spøk å holde seg på beina med så mye is i sporet. Best å lene seg inn og litt frem i svingene, dette går så bra så.
«PLOFF» smalt det lydløst gjennom skogen da klokken ble 22.00, og Oslo kommune plutselig slo av lyset en time før avtalt. Vantro blunket jeg med øynene, Kjelsåstrikken no more! Jeg hadde så vidt klart de første svingene, og hvilte ut på en rett strekning frem til en sving hvor sporet delte seg i tre. Vanskelig nok når man ser, umulig i mørke.
Det var nå så sin sak. Verre var det at Oslo kommune ved å spille ut sitt snedige kort hadde trukket teppet vekk under meg. Ikke bare skisporet, men hele grunnlaget for min trygghet og hvem jeg prøver å være, og satt meg mange år tilbake i tid.
Til da fremtiden var uviss og ubeskrevet og mørket var farlig og forbudt, men også veldig spennende.
Mine første møter med Oslo om natten
Det er å ta hardt i å si at jeg så livet passere revy, men tankene gikk tilbake til mine første møter med Oslo ved natt. Jeg er jo innflytter og veldig opptatt av det, men samtidig er jeg av Oslo-familie og tilbragte ofte barndommens somre her. Storebroren min bodde nær Ullevål sykehus, og jeg fikk lov å gå ut om kveldene, bare jeg ikke gikk for langt.
Så varmt det var, selv om kvelden! Det var som å være i utlandet. Og for et trykk; firefeltsgater, innvandrere, en blå Maserati. Fjetret gikk jeg videre bort fra sykehuset, forbi Vestre Aker Kirke, ned bakken. Til høyre åpnet en stor plen seg, og langt borte så jeg noen store hvite bygg som jeg svakt forbandt med barnefjernsynet. Og langt der nede i den brede alléen kunne jeg skimte et digert kryss mellom de store husene. En plass med biler og trikker og folk og tuting og reklamer på takene - Majorstuen.
Det strålte et varmt, nesten sensuelt lys fra hele plassen, og jeg tenkte at samme hvilke fristelser broren min ville beskytte meg mot, så måtte de finnes der nede. Jeg snudde og skyndte meg hjemover.
Hvis du liker denne teksten bør du også lese våre andre Oslo-historier. Alle er samlet her.
Vill, dampende dans til langt ut på morgenkvisten
Noen år senere var jeg stor nok til å ta trikken akkurat når og hvor jeg ville. Som student ble det mange sene kvelder på meg, og jeg begynte å henge med noen alternative typer på en klubb i Kvadraturen. Fra gaten så det ut som et vanlig jappested, men krøp man ned en vindeltrapp lengst inn i lokalet kom man ned i kjelleren, og her var det adskillig løsere linjer.
Kundene betjente baren mens personalet svingte seg på det sjakkrutede gulvet. Betaling var frivillig og luftingen dårlig. Her nede var det hett og vill, dampende dans til langt ut på morgenkvisten. Da jeg omsider tumlet ut på det støvete fortauet var natten over og solen på vei opp. Som kattunger myste vi med øynene for å vende oss til det skarpe lyset blant avisbud og Sporveien-ansatte på vei til jobb.
Igjen dette minnet om det sensuelle, nærmest erotiske Oslo, som jeg ærlig talt må si at selv med min beste vilje sliter med å finne spor etter i dag.
Stor guide: Dette kan du gjøre gratis i vinterferien
Det blir jo aldri helt mørkt i skogen
Tilbake i den mørklagte lysløypen blunker jeg, og ser likevel litt av sporet. Det blir jo aldri helt mørkt i skogen, særlig ikke med snøen på bakken og skinnet fra byen som speiler seg fra nattehimmelen. Dette skal en gammel vernepliktig klare; gå på ski om natten i lyset som finnes.
Farten er stadig like stor, og nå føler jeg på skiene at sporet svinger. Det bærer mot venstre, den vanskelige siden. Inn i det virkelige mørket farer jeg, der det ikke er noen lys eller minner, der jeg er helt alene med suset i ørene og mørket som et tungt draperi foran øynene. Ingen vits i å forsøke å holde seg på beina - jeg ser jo likevel ikke hvor jeg kjører.
Mye senere, etter at jeg har fått banket av meg snøen og famlet med valne fingre frem til ski og staver, kjenner at jeg er like hel. Først da setter jeg meg opp og er tilbake i nåtiden: voksen, middelaldrende, mørbanket - sittende på baken i kald snø langt ute i skogen.
Er alt jeg husker fra livet som passerte i revy sant? Jeg trodde i hvert fall det da jeg fór gjennom mørket. Jeg kan ikke huske hvordan jeg som liten tenkte voksenlivet skulle bli, men antagelig hadde jeg større planer enn å gå på trynet og halte hjem i en mørklagt lysløype i utkanten av Oslo.
Men jeg er fornøyd, for i dette finner jeg et kameratskap med Hamsun, som også undret seg over denne forunderlige byen, som ingen forlater før han har fått merker av den.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Et bevis på at grådigheten fortsetter å øke
Pappa pushet meg aldri i den retningen. Likevel ville jeg ha døden som jobb
Vest i byen kan folk røyke cannabis i fred. På østkanten følger politiet med
