Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Eirik Mosveen har skrevet mange gode analyser opp gjennom årene, men i kommentaren 9. februar snur han norsk homohistorie på hodet.
Der filosoferer han over at skeives rettigheter er noe som skulle ligge mer naturlig for Høyre, og at Arbeiderpartiets Jon Reidar Øyan nærmest er et unntak som bekrefter regelen. Det er en absurd framstilling.
Ja, Jon Reidar Øyan kan gå rakrygget på London. Men det er ikke bare fordi han selv har gjort en formidabel innsats for homokampen gjennom hele sitt voksne liv. Det er også fordi han representerer nettopp Arbeiderpartiet.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Da den åpent homofile Høyre-veteranen Per-Kristian Foss pensjonerte seg for vel to år siden, ble han spurt i et NRK-intervju: «Hvilket parti i Norge er det som har vært best på å kjempe for homofile sine rettigheter?»
Svaret hans kom med det samme, uten betenkningstid: «Arbeiderpartiet har gjort en del riktige valg, kanskje før Høyre.»
Det var ingen overdrivelse. I kampen for skeives rettigheter har Arbeiderpartiet vært i førersetet, og alle store gjennomslag har kommet med våre regjeringer: Avkriminaliseringen (Bratteli I, 1972), strafferettslig vern (Brundtland I, 1981), partnerskapsloven (Brundtland III, 1993), ekteskapsloven (Stoltenberg II, 2008), forbud mot konverteringsterapi (Støre, 2023).
Lista er ikke uttømmende. Interesserte anbefales å google «Arbeiderpartiet homohistorie» for oversikten laget av Arbeiderpartiets homonettverk. Det er en nøktern gjennomgang av norsk homohistorie generelt, der borgerlige bidrag også er med.
Raser mot egen regjering: – Hva er vitsen?
Problemet med disse bidragene, er at de er få og stusselige. Høyres og Venstres forsøk på å moderere samarbeidspartiet KrF i den Frp-støttede Bondevik II-regjeringen, er blant annet nevnt. Hovedbildet er like fullt klart: I kampen for skeives rettigheter har høyresiden flyttet seg mellom bremseklossen og baksetet.
Mosveen hopper bukk over dette. I stedet prøver han å argumentere for at Høyre har en bedre «feeling» med tanke på de skeives sak, blant annet ved å peke på Wenche Lowzow og nevnte Per-Kristian Foss.
Det er et merkelig valg av eksempler. Jeg går ikke inn i debatten om hvorfor avdøde Lowzow ikke ble renominert fra Oslo etter at hun stod fram, men hun meldte seg altså ut av Høyre og sa selv: «Jeg har følt kulden.» (Aftenposten 7/6-85). Og Per-Kristian Foss må selv få svare på om det var ting i Høyre som gjorde at han ikke stod fram før i år 2000, etter mer enn 30 år som aktiv i partiet.
Statens vegvesen vil ha slutt på regnbuegangfelt: – Helt bak mål
Anders Hornslien representerte Arbeiderpartiet og Oslo på Stortinget. Han var åpen fra første stund i det inkluderende AUF i Oslo på slutten av 1980-tallet, og inngikk i 1996 partnerskap som første parlamentariker i verden. Men han blir ikke nevnt i kommentaren. Det hadde i så fall forkludret bildet Mosveen prøver å skape.
Utgangspunktet for artikkelen var Statens vegvesens presisering av reglene for gangfelt. Slike felt skal være hvite striper på ensfarget dekke. Debatten det har skapt, bærer preg av misforståelse, noe som blir tydelig i Mosveens skildring av 25. juni-terroren og Rosenkrantz gate.
Som altså ikke har noe med saken å gjøre. Det symboltunge regnbuemaleriet på asfalten i Rosenkrantz gate, går langs trikkeskinnene, langt unna gangfeltene. Oslo har ingen gangfelt med regnbuefarger mellom stripene.
Beskrev folk som «skitne stinkdyr» – nå må han svare for Instagram-posten
Det har de derimot på Strømmen, i Bergen og i Harstad. Da blir det ekstra påfallende å skulle gjøre dette til en «forstår ikke Oslo»-sak, og antyde at samferdselsministerens bakgrunn er relevant.
Mosveen nøyer seg med to ord – «Fredrikstad Arbeiderparti» – som bevis, altså et slags «say no more». Jeg har gjort grundig rede for hvorfor Arbeiderpartiet er noe som taler for, ikke mot, at man forstår det skeive miljøet. Hva så med Fredrikstad?
«Jeg er så ufattelig stolt over å være en del av et så inkluderende miljø, og en så inkluderende by», sa styremedlem Hege Hansen i Fredrikstad Pride i åpningsappellen i 2021.
Byens ordfører holdt neste tale. Han hadde ivret i flere år for å få en festival, var svært glad da initiativtakerne tok kontakt, hadde sørget for at kommunen stilte opp med penger og andre former for støtte, og var tydelig på sak: «Vi kan ikke være bekjent av at unge skjuler hvem de er, og ikke opplever friheten til å være seg selv før de flytter fra Fredrikstad.» (Dagsavisen Demokraten 16/8-21).
Ordføreren var Jon-Ivar Nygård (Ap), nå landets samferdselsminister, altså den Mosveen prøver å stemple som fjern fra de skeives kamp.
Avslo å beholde lysene grunnet trafikksikkerhet: Ber regjeringen rydde opp
En mer nærliggende teori på hvorfor Nygård har stilt seg bak fagetatens presisering av gangfelt-reglene – i tillegg til at han for tiden har fullt opp med innspurten på Nasjonal transportplan – kan være denne:
Han har politisk ansvar for trafikksikkerhet, og vet at påkjørsler i gangfelt tar liv. Han vet at det fins talløse måter å markere støtte til skeiv stolthet på, og tenker at Harstad klarer å finne en annen måte enn gangfelt.
De kan for eksempel se til Oslo, og gatemaleriet i Rosenkrantz gate.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.
Statens vegvesen er ikke sterke på homo-politikk. Det er åpenbart ikke samferdselsminster Nygård heller
