I Kina opplevde han klimaforandringene på kroppen. Nå ønsker han å skape en massebevegelse ved hjelp av sivil ulydighet

Jonas Kittelsen er på COP26, klimakonferansen i Glasgow, som nordisk ungdomsrepresentant.

Nest siste dag går han og flere hundre andre ut av konferansen i protest mot det de mener ikke er i nærheten av nok handling fra verdens statsledere.

– Det var en skremmende opplevelse i den forstand at ...

Han avbryter seg selv.

– Dette er veldig vanskelig terreng, for jeg skal balansere mellom det jeg føler, som er at det politiske systemet ikke er i stand til å gjøre nok tidsnok, som det er veldig gode grunner for å mene. Men noen feiltolker dette som antidemokratisk og ødeleggende.

Selv er han ikke i tvil om at dagens system alene ikke er i stand til å løse klimakrisen. Kittelsen har konkludert med at en sterk folkebevegelse og sivil ulydighet er helt nødvendig for å redde planeten fra en katastrofal kurs.

Men hvorfor er han hellig overbevist om dette?

Fra Grønland til Kina

Jonas vokste opp på Grønland i toppetasjen i en gammel bygård i Motzfeldts gate. Da han var liten flyttet den lille familien til Grønland fordi det var billig. Moren er kunstneren Hanne Kierulf og faren er forfatter og lyriker Erling Kittelsen.

Og på sett og vis faller ikke eplet så langt fra stammen. Faren til Kittelsen har selv drevet sivil ulydighet.

Under Altaaksjonen i 1981 var han lenkeleder da tusen aktivister lenket seg fast for å hindre utbygging av Altavassdraget.

Nå er han tilbake i leiligheten han vokste opp, og bor der sammen med faren sin. Mellom bachelor og master i utvikling, miljø- og kulturendring ved UiO bestemte han seg for å ta ett års pause for å drive med klimaaktivisme på heltid.

– Å vokse opp på Grønland var som å vokse opp midt i verden. Jeg fikk et globalt solidarisk blikk inn med teskje.

Han gikk på Vahl skole, under ett minutt gange fra leiligheten. Han kunne løpe ned den lange vindeltrappen da skoleklokken ringte. Akkurat i tide til oppstilling, som eneste etnisk norske i klassen, og en av få på hele skolen.

– Når du er liten, så er det den eneste virkeligheten du kjenner. Det at andre har en annen bakgrunn og hudfarge enn deg, det er ikke en greie.

Det var først på videregående og i tiden etter at folk begynte å spørre hvordan det var å vokse opp som minoritet i eget land. Men selv ser han på oppveksten mellom blokkene på Grønland som en berikelse.

På Elvebakken VGS var han med i revyen som skuespiller. Det var også her Kittelsen ble stilt overfor et valg som senere viste seg å bli en katalysator til klimaaktivismen.

– Jeg tok spansk på ungdomsskolen og var under middels gjennomsnitt fornøyd med det valget, smiler han.

På videregående fikk han muligheten til å ta tre år med spansk eller kinesisk.

– Jeg tok en «råsjanse» og valgte kinesisk.

Etter videregående, som mange andre, visste han ikke hva han ville. Læreren nevnte et stipend som han kunne søke på til et universitet i Shanghai.

– Ett år i Kina hørtes veldig mye kulere ut enn ett år i forsvaret eller på folkehøyskole.

Som 19-åring dro han alene til Kina for å studere språket. Han beskriver det som et radikalt mentalt skille.

Skjellsettende opplevelse

– Da jeg satt på flyet, husker jeg at jeg tenkte: «Nå er det meg og verden. Barndommen er over.»

– Det var også da jeg først erfarte hva klimaendringer kan bety.

Det første han gjorde hver morgen var å sjekke luftforurensningen. Det bestemte hva han kunne gjøre den dagen.

I februar blir han med sin kinesiske venn til hjembyen Qinhuangdao for å feire kinesisk nyttår med familien hans.

Tredje nyttårsdag står han opp, og sjekker som vanlig luftforurensningen som viser 425 ppm.

– Det er 17 ganger høyere enn Verdens helseorganisasjon (WHO) sier er forsvarlig. Det er som å puste inn karbon.

I løpet av en dag er filteret på munnbindet helt svart.

Men samme dag går han likevel ut og drar på et marked. Like ved ligger det et sykehus, og lyden av et skrik får Kittelsen og resten av menneskemengden til å se i retningen av lyden.

Ut inngangsdøren kom en mor gråtende med datteren sin i armene.

– Hun var helt knust. Familien sto og ventet utenfor og hun måtte informere dem om at hennes tre år gamle datter var død av luftveisinfeksjon.

Ifølge WHOs siste data var det syv millioner mennesker som døde av luftforurensning i 2016.

Det gjorde at advarslene i klimaforskningen ikke lenger ble noe abstrakt, men noe ekte.

– Dette er et alvor som man må forholde seg til. Og når man forholder seg til alvor, kan man enten velge å fortrenge det eller å ta det inn og handle.

Kittelsen forteller at han har kjent mye på avmakt, men det har aldri vært et alternativ å ikke møte den avmakten med handling.

Måtte spørre filosofene

24-åringen mener problemets natur er at vi ikke forstår hvor ille situasjonen er akkurat nå.

Klimakrisens problem er at den legger så stort press på de pilarene vår sivilisasjon bygger på, og at dette ikke har gått opp for folk ennå.

Litt som en kveld ute på byen når alkoholen bruser i blodet, men dagen derpå kommer konsekvensene bankene i hodet.

Eller når du ser et stjerneskudd på himmelen, stjernen døde for lenge siden, men synet materialiserer seg først lang tid etterpå.

– Da må du ha stemmer som bryter ut av det vante. Fordi det er den eneste måten for at vi i framtiden kan fortsette å ha den tryggheten og stabiliteten som vi nyter så godt av nå.

Det er det mye av XR handler om også – å være en varsler.

– Det hadde vært mye farligere hvis ingen protesterte. Hvis ingen legger press på vår katastrofale kurs, så er det det som virkelig er katastrofalt.

Da Kittelsen kom hjem fra Kina, begynte han å lese seg mer opp på vitenskapen. Som leder i en studentforening fikk han nyss om XR, og fattet litt interesse.

– Men jeg var ganske skeptisk. Spesielt om det var polariserende, og om det var det vi trengte.

Etter fullført bachelor, dukker det opp en annonse på Instagram. Extinction Rebellion skal ha sommerleir i Kongsberg. Kittelsen bestemmer seg for å dra.

– Jeg ante ikke om dette bare var hippier og om folk var helt borte vekk, sier han og ler.

Men han blir positivt overrasket.

– Det var skarpe og varme folk, med en felles forståelse av alvoret. Hvor man så hverandre og tok seg tid til å lytte.

Ikke lenge etterpå, drar han på hytta alene i to-tre måneder. Der grubler han, og leser hundrevis av sider med filosofi.

Blant andre den tyske politiske filosofen Hannah Arendt, Mahatma Gandhi og Henry David Thoreau som utga boken Civil Disobedience.

– De ser på sivil ulydighet som et veldig viktig demokratisk verktøy for å kjempe fram rettferdighet. Og det ga meg en viktig akademisk, intellektuell og samtidig praktisk innfallsvinkel som legitimerte det for meg selv. Jeg bryter ikke loven for å bryte loven. Det er noe veldig bevisst i det jeg gjør – forankret dypt i meg, sier han og fortsetter:

– Sivil ulydighet handler ikke om å bli arrestert. Det handler om å skape en tap-tapssituasjon mot et selskap eller institusjon som bedriver en ødeleggende eller en destruktiv praksis.

Det var grunnen til at de gikk inn i Olje- og energidepartementet.

En dørterskel som endret alt

– Vi gikk inn åpningsdøren, satte oss ned på gulvet og sa: «Vi protesterer. Vi vil ha levelig framtid. Stopp oljeletinga.» Og det er ikke et radikalt krav, det er noe alle i miljøbevegelsen, og veldig mange partier, mener, sier Kittelsen.

Et stort pressekorps møtte opp under aksjonen.

– Hadde vi stått utenfor og sagt: «Stopp oljeleting!», så hadde ingen brydd seg. Det har blitt gjort hundre ganger før. Det at vi gikk inn den åpne inngangsdøren endret alt.

– Dersom XR blir stort nok, er du redd for at det kan bli kaotisk, og at man dermed mister målet av syne?

Kittelsen blir betenkt, før et lite smil danner seg i munnviken.

– XR er et high risk – high reward-opplegg. Det er ikke til å komme utenom, sier han og flirer godt.

– Dersom noen bruker vold og sier de er fra XR, så svarer vi nei. Dere har brukt vold, det bryter med våre prinsipper, da er dere ikke en del av XR.

– Men absolutt. Det kan tenkes at man tiltrekker seg folk man ikke ønsker å tiltrekke seg. Det tror jeg er umulig å flykte fra når man er på det mest radikale spekteret.

Provoserende

Kittelsen startet XR Ung og planlegger i dag aksjonene deres.

– Det at man ikke skal trenge inn i vanlige folks liv, det er jeg ganske enig i. Det er sikkert folk i XR som ikke blir alt for glad for at jeg sier det, men jeg kommer aldri til å planlegge en veiblokade.

Alle aksjonene han planlegger er rettet spesifikt mot store bedrifter eller institusjoner, som departementer, banker eller Equinor, understreker han.

Men han har blokkert veier. Nå sist; innkjørselen til flere parkeringshus i Oslo sentrum under Black Friday.

– Synes du det er ubehagelig?

– Ja, sier han litt beklemt med foldede hender.

– Jeg hater å være i veiblokade, og synes det er ganske ubehagelig å være på aksjoner.

Han forstår godt at mange kan finne det provoserende.

– Men det er også mange som er på kanten, som sier at de ikke er enige i det vi gjør, men at de er enig med det Natur og ungdom og Framtiden i våre hender står for.

Og det er nettopp hele strategien til XR.

– Når vi er de mest radikale, normaliserer vi det som før var mest radikalt.

«Power to the people»

Tilbake på COP sitter Kittelsen og gråter.

Det globale sivilsamfunnet har samlet seg og ulike berørte grupper holder hver sin appell.

– Det er noe av det kraftigste jeg har vært med på. De holdt flammende taler som fikk hele salen til å gråte. De spurte: «Why do you willfully kill us for your money? I’m not here to change the agenda. I’m here to disrupt it.»

Flere av urbefolkningene til stede bryter ut i sang, etter hvert synger alle med, og folk begynner å rope «power to the people» og «climate justice now».

– Og vegg i vegg satt verdenslederne og forhandlet om kommaer, smiler Kittelsen.

Søndag – den siste dagen av konferansen – gikk alle ut av salen i protest, og slo seg sammen med demonstrantene som sto utenfor.

– Sinne og mistilliten er så dyp nå at det er farlig. Og det med god grunn.

– Spørsmålet er når

På spørsmål om hva som er Kittelsen sitt personlige mål, blir han igjen betenkt og uttaler hver stavelse langsomt og tydelig:

– Jeg har et ønske om å bygge en massebevegelse. Jeg tror det er mulig å bygge en massebevegelse som virkelig blir en kraft som framtvinger nødvendig handling, slik man har sett sivil ulydighet har gjort før, sier han og fortsetter:

– Og hvis det plutselig skifter, og politikerne gjør nok, så er det ikke behov for oss. Sånn sett er det et mål at vi ikke trenger å gjøre det vi gjør.

Men selv ser han en framtid som er verre enn det han opplevde i Kina.

– Der vi ikke har forstått er at naturen og våre økosystemer er fundamentet for alt vi verdsetter i dag. Jeg skal ikke spekulere i hvordan framtida ser ut, men det er helt åpenbart at vi må slutte med vårt overforbruk og energisløseri. Vi er ikke mange år unna der vi ser tilbake og rister på hodet av vår egen oljepolitikk. Dit tror jeg vi kommer uansett – spørsmålet er når.

Bildeserie

Se bildene fra Extinction Rebellion sin aksjon mot Black Friday

Les også

Investor donerer en halv million for å dekke aktivistbøter

Les også

Det blir ikke noe fyrverkeri i år. Årsaken er neppe den du tror

Les også

Tiggeren Stefan (51) fikk jakke av en forbipasserende på julaften: – Det er veldig koselig. Det er få som bryr seg