Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jaså. Enda en som klager på hvordan det er å vokse opp i et av verdens beste land?
Det tenkte jeg da jeg scrollet nedover Si ;D i Aftenposten, debattsiden til Avisa Oslo, eller 25 under 25 i VG. Det var de samme overskriftene som gikk, om og om igjen: En ungdom fra den byen som ikke er fornøyd med noe, en lokalpolitikker fra Unge Høyre som klager, en anonym skribent som er lei Norge, en 16-åring som ikke vil ha nynorsk på skolen, og ikke minst en ung bruker av hijab som opplever å få trakasserende blikk på bussen.
I dag slenger også jeg meg på «klagekampanjen» fra de unge. Fordi, mens alle i altfor lang tid var opptatt av det hvite innholdet i plastposen til influenceren, foregår det etter min mening langt viktigere problemer i vårt samfunn.
I en ny rapport om vold og overgrep står det at: «Det siste tiåret ser det ut til å ha vært en økning i omfang av fysisk vold, partnervold og voldtekt i Norge.»
Den siste tiden har det, innad i mange pakistanske miljøer og interne grupper på Facebook, kommet frem alvorlige og triste historier som handler om voldtekt og misbruk i hjemmet
I lukkede grupper snakker norsk-pakistanere om vold og misbruk
Hva kan vi gjøre for å forhindre at vold og overgrep skjer, og forebygge og ivareta? Når den som er offer får høre at volden ikke oppleves som alvorlig nok til å anmeldes, eller at politiet må henlegge saken fordi de ikke har nok ressurser eller midler, fører det til andre problemer.
I noen miljøer er det å snakke høyt om vold, partnervold og voldtekt forbundet med negative konsekvenser. Det er mye snakk om negativ sosial kontroll i ulike kulturer, men hva med overgrep og vold av barn i hjemmet? Dét er det sjeldent snakk om.
Å snakke om det tabulagte ved kulturen din er det ingen som gjør med stolthet, men det må fortsatt snakkes om.
Den siste tiden har det, innad i mange pakistanske miljøer og interne grupper på Facebook, kommet frem alvorlige og triste historier som handler om voldtekt og misbruk i hjemmet. Å stå frem med dette krever et mot som ikke kan beskrives.
Så får du høre fra «dine egne» at det du opplevde ikke var alvorlig nok. Hvem er det som definerer hva som er alvorlig nok eller ikke?
Jeg er ikke blant de pakistanere som har komplekser med meg selv, og derfor må snakke om svakheter med kulturen min og hvor dårlig den er, slik at jeg blir bedre likt av samfunnet rundt meg. Men det er en sannhet at ulike former for vold er en utfordring blant pakistanere. Og bare så det er sagt, så er det ikke slik at dette er et problem som kun gjelder pakistanere, eller alle pakistanere i Norge. Dårlige mennesker finnes overalt.
Nesten en av fire norske kvinner har opplevd voldtekt i løpet av livet
Mer debatt: Sorry, tanter. Jeg er ikke den neste til å gifte meg
Hva er løsningen på slike utfordringer?
Vi klarer ikke å stoppe alt som er vondt og ondt i samfunnet, men det finnes forebyggende tiltak. Å løfte blikket kan utgjøre en forskjell.
«Løft blikket», som var temaet for verdensdagen for psykisk helse, er mer enn en språklig metafor. Ved å løfte blikket ser man hverandre, men også mangfoldet av ulike situasjoner som rammer det enkelte mennesket. Ved at du «løfter blikket» reduserer du avstanden mellom deg og nestemann. Ved at du «løfter blikket» ser du en skjult historie. Og kanskje, ved at du «løfter blikket» ser du det usynlige som foregår i samfunnet.
Kanskje er det ditt blikk som gjør at en annen tør å snakke om volden som hen har opplevd.
Å åpne seg krever et mot som ikke kan forklares med ord. Når en person først har åpnet seg, hjelper det ikke at den får høre unnskyldninger som rettferdiggjør det som hen har opplevd. I flertallet av hendelser som er blitt fortalt i lukkede grupper fra pakistanske miljøer, blir ikke overgrep tatt alvorlig nok.
Sier Sofia på åtte år at onkel tok på henne mens hun satt i fanget hans, får hun kanskje høre: «Han ville bare gi deg litt ekstra kjærlighet.»
Det er slike holdninger vi står ovenfor, men det går an å forebygge óg ivareta den som opplever dette. Enkle tiltak, som å ha åpen dialog med barn og fortelle hvor grensen går - hva folk kan gjøre og ikke mot deg - gjør at du beskytter det uskyldige barnet. Spesielt viktig er det i kulturer der der åpenhet rundt slike ting er et tabubelagt tema.
Ikke all vold er synlig, men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Vi bør bruke like mye energi på å «kansellere» overgripere og de som utøver vold, som å diskutere influencere.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Hun hadde pyntet huset og kjøpt nye gardiner. Men ingen kom på besøk
Lite visste jeg at 25 år senere skulle jeg stå i de samme kampene som mine foreldre
Telefonen kirurgisk festet i hånden. Fornuften ut av vinduet
