Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg var dypt inne i mine egne tanker, som ikke må forveksles med dype tanker, da jeg så brått ble rykket tilbake inn i den virkelige virkeligheten:
Det var politiet som hadde stoppet meg.
Skammen og ydmykelsen hadde foreløpig ikke rukket å materialisere seg som de dominerende faktorer i kropp og sjel da jeg på instinkt spurte politimannen, før han hadde rukket å åpne munnen:
– Jeg kjørte på rødt?
– Ja, du kjørte på rødt, og du kjørte på rødt i to kryss etter hverandre.
Satan, tenkte jeg. Men jeg sa det ikke.
– Dersom du hadde blitt bøtelagt for å gjøre det der på et motorisert kjøretøy, ville boten ha blitt på 9.500 kroner. Men siden vi bøtelegger elektriske sparkesykler på samme måte som sykler, slipper du unna med 1.750 kroner. De blir dessuten bøtelagt bare for det ene krysset.
– Takk!
Lovbryteren er ikke så høy på seg selv lenger nå.
– Har du legitimasjon?
Jeg gir ham førerkortet. Alt går så fort. Det har neppe gått mer enn to minutter fra han stoppet meg og nå har jeg signert boten digitalt. Det er fint at dette går fort, tenker jeg, for jeg står med politiet midt på den mest eksponerte plassen på hele Grønland. Jeg kan merke at det er mange som følger med på hva som skjer.
– Nå vil du motta en sms om at boten er registrert på Altinn, og så kan du be om betalingsutsettelse hvis det skulle være ubeleilig å betale med en gang, sier politimannen.
– Tusen takk!
Og noen minutter inn i morgenmøtet i Avisa Oslo tikker meldingen inn på mobilen.
Jeg har ingen klar erindring av at jeg kjørte på rødt i disse to kryssene, men jeg tviler, dessverre, ikke et sekund på politimannens observasjoner.
«Lately, I've let things slide» - i det siste har jeg latt ting skli ut - sang min gamle helt Nick Lowe.
En lang periode greide jeg nemlig å stå stille og vente på grønt i hvert kryss med min kjære sparkesykkel. Selvdisiplinen var der. Men så oppdaget jeg plutselig at jeg var på den andre siden av krysset, uten at det hadde blitt grønt i mellomtiden. «My mind's got a mind of its own», sang min gamle helt Jimmie Dale Gilmore.
Gradvis har jeg kjørt mer og mer på rødt, det står ikke til å nekte for, særlig når det lite biltrafikk og man tror at man har dårlig tid. Et sakte forfall har det vært. Langt der framme har man kunne skimte fortapelsen, i form av en «sparkesykkelulykke», som vi jo har lest så mye om de senere år, forårsaket av andre eller deg selv.
Og jeg er nok ikke alene om denne utglidningen. Det er lenge siden jeg har sett eller hørt om at noen er blitt tatt av politiet for dette. Jeg ser altfor mange som kjører på rødt nå, uten konsekvenser. Vi har etikken. Men greier ikke moralen.
«Divine Intervention», sang min gamle helt Matthew Sweet.
Var politimannen på motorsykkelen utsendt av Vårherre selv for å rettlede en villfaren sparkesyklist og få ham tilbake på den smale sti - der det grønne lyset lyser - før det gikk ham ordentlig galt?
Jeg har ingen grunn til å se bort fra denne muligheten, mens jeg i det dennesidige funderer over at det av og til er sånn at ydmykelser også kan føre til ydmykhet.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Blant enkelte i Høyre oppfattes MDG å stå i ledtog med Satan personlig
Sjelløse kasser vinner igjen
Kom igjen 'a, Oslo. Litt mindre deg. Litt mer oss
