Mandag var det varslet skikkelig regn i Oslo og jeg gledet meg til at det skulle hølje ned. I to uker har jeg sovet på sofaen midt i leiligheten. Der er det kjøligere, mens å sove i sengen har vært drepende: Lummert, svetteperler når jeg våkner, og irritasjon over å ha sovet dårlig.

Allerede i mars skrur jeg av ovnene. Temperaturen sank på kvelden, men hvor ble styrtregnet av? Da jeg syklet fra St. Hanshaugen og hjem til Sagene glinset asfalten. Gatene var kjølt ned. Det hadde regnet litt, men ikke nok.

Jeg syklet sakte så vannsprut fra bakhjulet ikke traff ryggen. Det første jeg gjorde var å sette plantene ut på balkongen. Så kom to runder regn til, men også de var knappe. Jeg har en paraply, svær som en parasoll. Noen ganger når det regner tilbyr jeg fremmede å stå under den.

Alle mener noe om været og ingen har egentlig lyst til å bli våt, som voksen. Som barn var det annerledes. På skolen hadde jeg ikke alltid med gummistøvler eller regnjakke, og det gjorde jo ingenting. Regndråpene kunne dryppe fra luggen og inn i munnen, blandet sammen med Catzy hårspray, rett ned i magen!

I går tenkte jeg aller mest til hvor digg regnet i Pakistan var. Som barn var jeg der annethvert år. Sommeren 1994, 1996, 1998 – etter det ikke så ofte. Monsunregnet er helt spesielt. Det er som om dusjen står på full guffe i 38 grader i en time. Vi rullet rundt i vannet i oppkjørselen med klærne på, fylte bøtter med det varme regnvannet, dynket hverandre i det, og så varmet vi oss med chai og pakora fra den litt halvgale damen på torget som også hadde cola for å skylle ned frityren. Regn, pakora og chai i Pakistan er det sol, is, og grilling er i Norge.

Barns fantasi er vidunderlig. De har åpne hjerter og tror på det de hører. I klassen var det en som bestemt mente at da det regnet var det gud som tisset. Det hadde pappaen hans sagt. Jeg gikk rett hjem og spurte om det var sant. Nei, sa min pappa kontant. En stund trodde jeg likevel på det, og jeg pleide å kjenne etter hva regn luktet.

Styrtregnet som ikke kom i går kveld brakte frem ungen i meg. For mye regn er ødeleggende, det har vi sett i Europa i sommer, men regn er også en utmerket isbryter. Hver gang det høljer ned i Oslo ramler folk inn på bussen. Søker sammen, smiler og kommenterer «å gud for et jævlig vær». Folk gjør plass. «Ja, kom inn, det er ikke fullt». Utenfor hjelper fremmede hverandre over til det tørre, spesielt i dumpa ved Arkitekthøgskolen. Der stopper alltid bussen stopper og kommer ikke av flekken.

Det er blitt tirsdag kveld og jeg venter fortsatt på at det skal hølje ordentlig ned. Vi trenger forløsningen. De to siste døgnene er det som om himmelen har gått med knyttede never. Nå må værmeldingen snart slå til.