OSLOHISTORIER
Å leve i ingenmannsland er ikke bare bare.
Hva er så å leve i den tilstanden, i et nakent landskap? Hvor du ikke klarer å finne dine røtter eller fotfeste i ditt nye hjemland? «Våre nye landsmenn», er det noen som liker å kalle dem. Jeg skal prøve å forklare hvordan det er å vokse opp i et ingenmannsland.
Stadig jag etter å lykkes
Barn og ungdom med innvandrerbakgrunn står i en kryssild mellom å tilfredsstille storsamfunnets krav til sosiale normer, og foreldrenes kultur og ukultur. I dette krysspresset blir man dratt i begge retninger, som før eller siden blir for mye. Legg til nymotens krav om individualisme, materialisme, egoisme og ikke minst selvrealisering.
Hva er årsaken til dette presset? Hva ønsker vi å oppnå i en verden hvor kampen for suksess og tidsklemma også fører oss mot avgrunnen?
Jeg er barn av førstegenerasjons innvandrere. Et produkt av 80-tallet, hvor jappetiden sto sterkt og innvandrere var datidens flyktninger. Den gang ble en tatt imot med åpne armer. Storsamfunnet virkelig brydde seg gjennom såkalte nabokontakter, og de var støttekontakter for «nye landsmenn.»
«I år vil en afrikaner marsjere blant kongens gardister i Oslo»
Østkantens vestkant
Vi ble gjenforent med far i Oslo i 1977. Han hadde ankommet Tigerstaden 10 år tidligere. Forresten, fantastisk navn vår kjære by har. Det finnes så mange tigre i kongeriket, og hit ble også arbeidsinnvandrere invitert til å ta jobbene nordmenn ikke ville, ta eller ikke hadde arbeidskraft nok til å ta.
Vi hadde en leilighet i den tykkeste forurensingen i Gamlebyen i Oslo. En av hovedveiene inn til byen gikk gjennom Kværnerdalen. hvor anarkistene skrev på brua i Oslo gate: «Wake up and smell the fish.» Begrepet bærer tydelig vekt den dag i dag, når folk står i lange køer utenfor Fattighuset på Grønland. I Gamlebyen utviklet jeg astma på grunn av forurensningen, så legen anbefalte far at vi flyttet ut av bykjernen og til «østkantens vestkant», som jeg på flåsete vis liker å kalle «Njåstrandsplatået» – Godeste Nordstrand.
Å komme dit og vokse opp i et blendahvitt område var ikke bare stas. Som en av fire innvandrerbarn blant 400 elever på barneskolen fikk dette konsekvenser. Jeg ble kalt brunost og spyttet på, fordi jeg så annerledes ut. Det begynte allerede i barnehagen. Da ble jeg banket opp av flere gutter i sandkassen.
Jeg ble så lei meg, at jeg som femåring hoppet over gjerdet og prøvde å stikke av til jeg ble innhentet av en barnehagetante. Det var det de ble kalt den gangen. Tante Åse og tante Marianne var fantastiske voksne, som virkelig brydde seg.
Guttene ble innkalt av barnehagebestyrer for å skvære opp etter hendelsen. De måtte si unnskyld.
Jeg har blitt jaget av nynazister i de samme gatene som jeg har sjekket damer
Barn blir pålagt ansvar de aldri skulle hatt
Så kom ungdomsskolen. En gang ble jeg kalt «sotrør» av faren til en venn. Hvorfor vet jeg ikke. En annen gang ble jeg og en annen innvandrer – for vi er jo ikke et produkt av Norge – beskyldt for å gjøre innbrudd i vaffelbua på Niffen, Nordstrand Idrettsforening. Det var selvfølgelig ikke vi som hadde gjort det, men det var lett å beskylde to svartinger på 12–13 år.
Det finnes hierarkier i alle samfunn og alle land, både strukturelt og på det personlige plan. Svarte og brune kan også være rasister mot sine egne, eller mot den hvite majoriteten. Vi har også noe vi kaller hverdagsrasisme. Dog, jeg er stolt av å bo i et land som Norge som har gitt meg unike muligheter. Et samfunn man virkelig kan lykkes i. Hvor alle stiller likt, men hvor guttene blir den store taperen i en så altfor teoretisk skole.
Men å vokse opp i en familie med sosioøkonomiske utfordringer som mange gjør i Oslo, legger enda tyngre stener på skuldrene til et barn. De skal lose sine ikke-språkkyndige foreldre gjennom det norske samfunnet og være tolk. På den tiden var det ikke uvanlig at det offentlige tillot barn som tolker. Jeg tror det skjer den dag i dag, selv om dette har blitt mye strengere. Hadde jeg heller sittet i klasserommet, så hadde jeg kanskje hatt klassens laveste fravær?
Vil det føre oss over stupet?
Er det noe mange innvandrerbarn sliter med, så er det anerkjennelse. Til en viss grad kan man få det av oppmerksomme lærere, eller foreldrene til venner, som heiet på meg på fotballbanen fra sidelinjen.
Takk til alle mine lærere, mine gode naboer, herr Steffensrud som så meg og virkelig brydde seg, og mine venner som ga meg gode minner.Og Herr Wasserfall, som lærte meg å lappe sykkelen, og Gudmund Schei Lindbæk som hadde tillit til meg på fotballbanen.
Men det var ikke nok.Det var bare en dråpe i havet. Anerkjennelse er noe man bør få av både foreldrene og samfunnet. Men når en stadig, på grunn av rasistiske kommentarer og adferd, blir påminnet om at man er annerledes, sitter man ikke igjen med en følelse av aksept.
En gang ble jeg og mine søsken skjelt ut av en full mann på trikken. Ingen voksne ville gripe inn til å begynne med. Forskrekket satt vi der og så på denne gale fulle mannen, til en mann skrek: «Greit nok, men la disse barna være i fred.» Delte mannen fyllikens fordommer da han sa greit nok?
Livets motgang og nedturer setter spor. Det sies at alle møter på veggen. Dog, det viktigste at vi reiser oss opp igjen, slik en toåring gjør gang på gang, ikke sant? Jeg har virkelig prøvd, men i dag er jeg 100 prosent ufør, og Jern-Erna og tåkefyrsten Jonas Gahr Støre sier at det skal lønne seg å jobbe. Det er bare røverhistorier. Man taper på å jobbe, selv om jeg skulle ønske at jeg kunne utnytte min restarbeidsevne.
Å leve i ingenmannsland er ingen lek. Som tidligere ungdomsarbeider pleide jeg alltid å si at barn og ungdom er et speilbilde av de voksnes verden. En verden som stadig går i feil retning og et jag, uten ende. Vil det føre oss over stupet?
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Min generasjon kvinner bryter kulturelle tradisjoner. Det er jeg glad for
Naboene på Frogner var en sammensveiset gjeng. Så kom misforståelser i veien
«Hvilke bydeler er den berømte Oslo-ghettoen, så vi slipper å se der?»
Lite visste jeg at 25 år senere skulle jeg stå i de samme kampene som mine foreldre
En ny by i skogen? De aller fleste kommer i så fall til å kjøre bil
