Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Talen ble holdt etter drapet på Hamse Hashi Adan, og er gjengitt med Shahid Rasools tillatelse. Teksten blir publisert på nytt i forbindelse med debattserien «Ulike livssjanser i en klassedelt by», der vi spør hva ungdom trenger for å lykkes i samfunnet.
Assalamu alaikum, alle sammen.
Jeg kjenner mange av dere som sitter her fra treninga. Jeg heter Shahid Rasool og driver Fighters Gym rett over på andre sida her. Det er trist det som skjedde, og jeg har gått gjennom det så mange ganger i mitt liv.
En ung gutt med livet foran seg er skutt og drept. Det er brutalt for familie, venner og for alle oss på Mortensrud.
Jeg er 57 år i dag. Jeg har sitti 18 år til sammen i fengsel. Den siste dommen min var på 12 år og på de årene så erfarte jeg en ting. Jeg kom fra det miljøet som ble kalt for Young Guns og A-gjengen. Jeg skal ikke stå og prate for mye nå. Vi er her for dua, det er derfor vi er sammen her.
Jeg vil forklare litt om meg. Hva jeg har vært gjennom, for jeg vet hva dere går gjennom i dag.
Når jeg satt 12 år i fengsel trodde jeg at kameratene mine skulle stille opp. Jeg hadde stilt opp så mange ganger for dem. Jeg tenkte at de kameratene mine, det var mine brødre. De var alt. Jeg hadde ikke tid til mine egne barn. Jeg hadde ikke tid til familie. Jeg hadde ikke tid til noen. De eneste som betydde noe for meg, det var brødra mine. Dem såkalte gjengbrødra mine.
Etter tre år av soningen, når jeg ringte dem så hadde ikke de tid. «Bror, kan du ringe etterpå, vi er litt opptatt?»
Neste gang jeg ringer så hadde de kanskje bytta telefonnummer. På de tre årene, jeg fikk ikke noe besøk. Jeg hadde sitti litt før - i ett år og to år. Svingdørsdommer. Jeg tenkte, ett år, det er åtte måneder, og etter 4-5 måneder på lukka så har du åpen frigang også. Den tiden merker du ikke. Men når du sitter inne for en tosifra dom, da får du vite den virkelige sannheten.
SE SENDINGEN: «Ulike livssjanser i en klassedelt by». Du møter blant annet ulikhetsforsker Jørn Ljunggren, relasjonshøvding Marco Elsafadi, sosionom og miljøterapaut Faisa Warsame, statssekretær Nancy Hertz.
Jeg ble flytta hele tida
På de 12 årene satt jeg på Oslo Fengsel, Botsen, Drammen, Moss, Ullersmo, Ringerike, Skien, Trondheim, Bergen Fengsel. Jeg ble flytta hele tida. Ikke fordi jeg var rampete, men de ville ikke at jeg kunne lage connections med andre innsatte. Da ingen kamerater kom på besøk, ingen hadde tid til å prate med meg på tlf, og jeg fikk aldri noe brev - ingen stilte opp for meg - da begynte jeg å tenke på det mora mi sa.
Mamma sa alltid til meg «de er ikke venna dine». Det er ikke dem som står ved deg når du trenger dem. Jeg husker 1999. Da hadde jeg sitti 2,5 år i fengselet. Så kom mora mi på Oslo Fengsel. «Hvor er alle kamerata' dine?» Jeg løy til mamma og sa, «de stiller opp, de kommer på besøk», men ingen gjorde det.
Jeg innrømma det for henne seinere. «Mamma, du hadde rett».
Jeg har gitt så mye for kameratene. Jeg ble frikjent for Romsås-drapet og satt inne, sammen med dem. Det er så mye jeg har sitti inne for som jeg ikke har gjort, men jeg bare holdt kjeft, kom ut og satt inn igjen. Trenger ikke ramse opp.
Dommen på 12 år, den vekka meg. Jeg bor rett borti gata her, jeg har hatt leilighet her siden 1994, men det er de siste 11 årene jeg har bodd her. Før så har jeg bare bodd i fengselet. Når jeg slapp ut i 2009 kom to av venna mine. Gamle venna mine, og de sa «bror, hyggelig å se deg. Kom, vi skal gå og spise middag». Slo av en prat liksom. Fortalte meg at «vi har krig med den og den.»
«Hør her gutter», sa jeg. For det første jeg har sitti inne i 12 år. Hvor var dere de årene? Det andre jeg sa, var at «de dere sier dere har krig med, jeg har sona med dem. Jeg har ingen krig med dem.»
I dag holder jeg foredrag på forskjellige steder. Da jeg var i Kristiansand var det en guttunge på 15 år som stilte meg spørsmål. «Shahid, jeg har hørt mye om deg. Kan du fortelle om det verste du har gjort i livet ditt?» Jeg skjønte at han forventa at jeg skulle fortelle en skikkelig grisehistorie, men jeg sa at «det verste jeg har gjort, det er at jeg svikta min familie og mine barn».
Fordi jeg ikke har vært med dem - jeg har sitti i fengselet. Så tenk over hva dere gjør, gutter. Det er det jeg vil si.
Samtlige jeg har prata med som har sitti inne forteller at vennene svikta dem. Det var ikke en eneste innsatt som sa at de hadde kontakt med tidligere brødre. Det var kun familien som stilte opp.
Jeg skulle ønske det ikke var sånn at ungdommene våre måtte bære hele ansvaret for framtida si sjøl. At vi kunne tilby dem noe bedre enn tough love og ord om livets harde realiteter. De ungdommene jeg møter på gymmen på Mortensrud har de samme drømmene som andre, men ikke de samme mulighetene. Og drømmene slukkes fort i fattigdom, på en skole de kanskje ikke passer helt inn i, og et arbeidsmarked med stengte dører. De har ikke tid til å vente på store samfunnsendringer.
Enn så lenge er det dere aleine som må ta valg om et annet liv, så skal vi på Mortensrud stå skulder til skulder sammen med dere. Om jeg kom meg ut av det, kan dere også.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Ungdoms livssjanser er systematisk ulikt fordelt i Oslo
Disse gatene lærte meg at ingenting i livet kommer gratis
Mortensrud: Jeg var aldri redd for å gå hjem alene sent på kvelden
